Sign up with your email address to be the first to know about new products, VIP offers, blog features & more.

Virkelig sinne

En skribent må aldri legge skjul på egne emosjoner. De må ut, men aller helst på papiret.

Som skribent med ambisjoner om å skape troverdig litteratur er det viktig å kunne formidle emosjoner på en overbevisende og ikke minst realistisk måte. Hvis du kommer til et tekstparti med en opphisset stemning så må leseren føle dette. Det må være formidlet så troverdig at du føler deg dratt inn i situasjonen, du kan føle og nikke anerkjennende til sinnet, du forstår hvorfor noen reagerer så voldsomt som de gjør.

 

De fleste av oss er i stand til å ta på og føle egne emosjoner. Hvis vi føler oss urettferdig behandlet så blir vi sure og sinte. Noen reagerer med å sprette opp brystkassen og rive ut hjertet på den som forulempet en. Andre vender sinnet innover og går og henger seg.
For å formidle sinne på en troverdig måte må du tørre å kjenne på situasjonen. Du må føle konflikten hos både protagonisten og antagonisten. Alle har opplevd hele registeret av emosjoner. Vi er flerdimensjonale aktører alle sammen. Men har du noen gang forsøkt å gjenskape en emosjonell stemning skriftlig?

Synsvinkelen gjør en emosjonell reaksjon mer eller mindre god. Denne, for eksempel, hvor protagonisten er i ubestemt form, er spak:

Forfatteren lot til å være svært oppspilt. Hendene hans skalv, det kunne være et uttrykk for den indignasjonen han følte overfor Forlaget, det kunne være derfor han nærmest ristet i euforisk glede når han klargjorde mitraljøsen og stirret ondt på den sammenknyttede stakkarslige gjengen av forlagsredaktører foran seg.

En av redaktørene, den mest ynkelige av dem, og samtidig den som hadde refusert ham, holdt på å besvime mens en dam av stinkende piss vokste mellom beina hans. Forfatteren slapp sluttstykket tilbake. Brenngassen fra den første patronen drev en ny inn i kammeret. De to sammenkoblede beltene, 200 patroner, var skutt ut i løpet av få sekunder. Den ynkelige gjengen foran forfatteren var redusert til kjøttdeig.”

Greit nok, vi får med oss hva som skjer. Men situasjonen blir svært klinisk. I første person, derimot, kan du få et mye nærmere forhold til det hele, du kan beskrive emosjonene mer detaljert, leve deg inn i dem, ettersom en jeg-person kjenner ALT som skjer i hodet sitt og kan fortelle hva han/hun ser rundt seg:

Det brant bak øynene mine. Hjerteslagene var så tunge at de kastet et ekko som gjenlød i hver minste trevl av meg, et ekko så høyt at det var umulig å ignorere det: ta din rettferdige hevn! Send dem tilbake til det dypet av helheimen hvor de kommer fra!

Jeg koblet raskt sammen de to patronbeltene og dro tilbake sleiden på MGen. Den første patronen lå klar i kammeret. Om litt skulle drivgassene fra de 200 patronene kaste sluttstykket bakover, skyve en ny patron inn i kammeret, og drive en kobbermantlet blykule gjennom løpet. Det ville skje så raskt og voldsomt at løpet ville være glødende når jeg var ferdig.

Se på dem! Den ynkelige gjengen av forlagsredaktører og konsulenter som sitter der, bastet og bundet til Den store refusjonskurven. Den mest ynkelige av dem hikstet mens dammen mellom beina hans ble større. Jeg visste godt hvem Han var. Refusjonens konge. Det var Han som sørget for å frata forlaget den fremtidige æren nobelprisen i litteratur ville ha gitt dem. Det var Han som hadde undertegnet manuskriptets standard dødsattest. Den attesten de griper når teksten er for stor for dem. Jeg visste det. Og han skjønte det åpenbart. Det så slik ut. Men nå var det for sent.

Som strevende skribent er du nødt til å ha viljen til å komme deg videre.

I de neste fire sekundene ble redaksjonslokalet fylt av perfekt forbrente kruttgasser og eimen av kokende olje. Kulene slo gjennom lettveggene av gips og ble sittende igjen i skallet av murstein. Skrikene var forlengst forstummet. Hånens riddere foran meg var redusert til en barbarisk, biologisk suppe, for alltid ute av litteraturen og ute av tiden.

Jeg reiste meg, pustet dypt på ekte Zen-vis og fisket opp manuset fra papirkurven. Deretter tråkket jeg kurven flat, redaktøren kom aldri mer til å ha bruk for den. Der han var nå brant papiret fort opp.
Equilibrium var gjenopprettet.

By the way: Dette er en av flere emosjonelle reaksjoner du kan forvente når du blir refusert på ny. Uten så mye som et punktum av en konsulentuttalelse. Og det gjerne etter å ha ventet i alt for mange uker uten et eneste livstegn. Det er de færreste forlagene som faktisk holder hva de lover når det gjelder svartid på innsendte manuskripter. Hver dag er en lidelse for deg som venter på Dommen. Når mer enn to uker har passert vet du at sjansene er svekket betydelig. Tre uker betyr at alt er bortkastet. Mer enn dette er ensbetydende med at du ikke engang er verdt et svar. Det eneste som kommer er manusets dødsattest – uten den minste obduksjonsrapport, forlagets standard refusjonsbrev.

Det er fullstendig riktig å reagere voldsomt på at åndsverket ditt ikke holder mål. Hvis du knapt nok registrerer at det har skjedd og trekker på skuldrene er du splitter pine gal. Du SKAL bli forbannet. Lynforbannet. Oppgitt. Frustrert. Deppa. Du MÅ få det ut, hvis ikke kan du risikere å gå så hardt på veggen at du aldri kommer opp igjen. Det kan koste deg alt. Dessverre.

Det er vel ingen tvil om at den riktige måten å gjøre det på er tekstuelt. Få det ned på papiret/skjermen. Skriv en artig liten sekvens fra et av middelalderens torturkamre. Du vet jo hvem som skal ligge på strekkbenken og hvem som er bøddel.

Dernest er det bare å brette opp ermene og forsøke å angripe problemstillingen logisk. Du må finne ut hva som gjorde at du ikke nådde frem. Og nei, til den jobben får du ingen hjelp av noen. Det finnes ingen fasit. Du må bare prøve å forstå det. Den beste måten å få det til på er sannsynligvis å legge manuset tilside og glemme det totalt mens du koser deg og skriver om middelaldertortur.

Etter et halvt års tid tar du det frem igjen og forsøker å lese det med kritiske briller. Kanskje du da får en åpenbaring, kanskje ikke. Hvis sistnevnte er tilfelle er kanskje Den Endelige Manusløsningen det eneste som gjenstår. Sletting med 21 ganger overskriving, slik at absolutt alt av åndsverket ditt er borte for alltid. Tro meg, det kan føles godt, selv om verden ble en nobelpris fattigere.
Så er det bare å gå i gang igjen. En wannabeforfatter kan rett og slett ikke gi seg. Dessuten alltid ha i mente hvilke forlag som behandler deg med den minste grad av anstendighet en skulle forvente. Det er ikke alle som har gjort seg fortjent til å lese mesterverket ditt.

lest 3 804 ganger

del på
19 Responses
  • Ronny Næss
    4. juni 2012

    Artig lesning 🙂

    Har sett flere eksempler på at 3.person kan bli veldig personlig og nært, men selvfølgelig aldri like bra som i 1.person. James N. Frey, James Scott Bell, m.f. har eksempler på dette i sine non-fiction bøker om det å skrive fiction 🙂

    Jeg kommer til å sjekke ut mer på skrivehula.no.

    -Ronny

  • Michel
    19. juni 2014

    Rart, slik tenkte jeg også da jeg ble refusert. Aldri før har jeg opplevd noe så nedverdigende og knusende. For det er derfor du skrev denne artikkelen, ikke sant?

    • Skrivehula
      20. juni 2014

      Spot on! Helt korrekt … 🙁

  • Gjest
    27. oktober 2014

    Er virkelig alt tapt etter 2-3 uker? Jeg har akkurat sendt inn mitt hjertebarn, manuset jeg har jobbet med i flere år, og lurer på når jeg skal stålsette meg for refusjonen. Var forberedt på å vente en 6 ukers tid, men da kan jeg altså gi opp litt før…:)

    • Skrivehula
      27. oktober 2014

      Vel, det trenger jo ikke å være slik. En må aldri miste motet, heller være seig som en einekvist. Jeg er intet orakel, og det kan godt hende at jeg tar feil.

      • Gjest
        27. oktober 2014

        Jeg får la håpet sildre jevnt og trutt ut i løpet av de neste 6 ukene…:) hva får deg til å tenke 2-3 uker forresten? Tenker du de tar en kikk ganske raskt, og leser igjennom de som virker interessante, men venter med de andre?

      • Gjest
        10. november 2014

        Update: da fikk jeg første uttalelse fra Schibsted etter ca 2,5 uker. Den lyder ca slik: hvis du totalt endrer premisset for fortellingen din og i tillegg fikser ulike vagt forklarte og udefinerte svakheter i teksten vil vi vurdere manuset ditt på nytt:) Jaja. Har sendt til 2 til så får se hva de sier, om de sier noe.

        • Skrivehula
          11. november 2014

          Men, det er jo fantastisk! Dette er en ordentlig tilbakemelding som SIER noe om manuset! Som regel er det bare standard avslagsbrev, og det er jo ingen ting. Ta dette som en stor seier på veien videre. Gratulerer!

          • Gjest
            11. november 2014

            Jo, takk! Men de konsulentuttalelsene er overraskende lite konkrete, bare så det er sagt…har sett eksempler (via Google) der aspirerende forfattere gjør som konsulenten sier, og neste gang de sender inn får de motsatt beskjed. Men altså, det er oppmuntrende at de har sett noe der!

          • Gjest
            1. desember 2014

            Jeg fortsetter å oppdatere, så tar vi det som et eksperiment ang tid på tilbakemelding vs suksessrate – fikk svar fra Vigmostad & Bjørke etter ca 5 uker. Standardavslag! Så langt har du rett i at jo raskerer, jo mer positivt svar…så får vi se hva Gyldendal sier:)

          • Gjest
            7. desember 2014

            Siste svar: avslag. Konklusjon: de positive svarer raskest. Muligens tilfeldig. Får se når jeg har gjort endringene og sender til tre til:)

          • Skrivehula
            8. desember 2014

            Jeg er ikke så sikker på at det er tilfeldig. De ser meget raskt om det er noe i manus, og da vil de nødvendigvis prioritere å lese det fremfor den voksende bunken av «hvorfor i svarte har noen sendt oss dette»-haugen.

          • Gjest
            10. februar 2015

            Haha, enig:-)

            Nå har jeg ihvertfall gjort de pålagte endringene (håper jeg da) og sendt tilbake til Schibsted pluss til Aschehoug så vi får se hva som skjer.

            Har en liten mistanke om at mange manus havner i «konsulent-limbo», dvs frem og tilbake med tilbakemeldinger og endringer uten at det blir noe av…

          • Gjest
            16. april 2015

            Siste update: etter mye om og men, og stor usikkerhet takket Schibsted til slutt nei og oppfordret meg til å sende dem noe annet. Siden jeg sendte til Aschehoug samtidig som jeg sendte det reviderte manuset til Schibsted ville jeg vente på tilbakemelding fra dem før jeg gikk videre. Jeg hadde egentlig ingen forhåpninger til A fordi jeg igjennom diverse googling har fått inntrykk av dem som spesielt kresne. Ukene kom og gikk mens jeg ventet på refusjonen, jobbet videre med manuset og planla å sende til forlag lengre nede på listen. Plutselig en dag etter ca 9 uker dumpet det en konsulentuttalelse (svært god og informativ) i tillegg til beskjed om at de ville lese manuset igjen (det førte jo ikke til noe sist, men alltid godt å føle at man har en tå innenfor døra) i mailboksen. Så det viser at lang ventetid ikke nødvendigvis betyr standardavslag.

  • […] Selv kan jeg ikke få utøst nok eder og ergrelse over meg selv for ikke å ha tenkt såpass langt. Det kunne spart meg for mye frustrasjon. […]

  • […] er verdens mest upersonlige og verdens minst innholdsrike brev. De er en dødens budbringer, en pestens tjener, siden de ikke gir innsenderen den ringeste anelse om hva som gjorde at galgen […]

  • […] et svar når det har gått både fire og fem måneder. Når du innser at du er vraket. Refusert. Og sinnet velter over deg. For det finnes ikke så mye som et hint om hvorfor du ble refusert. Det å få en […]

  • […] forlaget ikke ga undertegnede noe annet enn en iskald langfinger med velmanikyrert lakkert negl velger jeg i stedet å utgi alle novellene fra dette prosjektet gratis her på Skrivehula.no. […]

  • […] var så forrykende god at den bare kunne trykkes umiddelbart. Men slik var det naturligvis ikke. Blanke refusjoner med forlagenes standardbrev. Jeg har kjent og følt på nederlagets skarpe brodder så mange ganger […]

Hva mener du?

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *