Sign up with your email address to be the first to know about new products, VIP offers, blog features & more.

En liten seier

En seier!

Åh, det føles så utrolig godt å bli tildelt et par gram lykke fra skjebnens lunefulle horn!

Ark Bokhandel hadde en krimføljetong-konkurranse (Krimstafetten) gående på facebook i påsken. Alle som bidro med kapitler var med i trekningen om en bokpakke med en verdi til 1500 kroner. Bidraget mitt ble nok en smule for intrikat å gå videre med for etterfølgerne, men likevel ble jeg som bidragsyter med i konkurransen om bokpakken. Og så vant jeg!

Jeg kan ikke huske siste gang jeg vant noe.

Nå skal jeg storkose meg med bokpakken og nyte seierens søte frukter! 🙂

Takk!

 

PS: Siden konkurransen er over og siden bidraget mitt ble for detaljert og komplisert å forholde seg til for etterkommerne kan du se bidraget under her:

 

Kapittel 3 i Arks krimkonkurranse

 

Den taktfaste klikkelyden fra skinnegangen var det eneste som brøt tausheten som umiddelbart fylte kupeen.

«Anitas far?» spurte Monén-Knack og stirret vantro mot Svendsen, før hun gjentok i samme tone: «Anitas far? Hva er det for slags nonsens?»

«Ikke nonsens, men kalde, klare fakta,» sa Svendsen og flippet ut magasinet fra pistolen. «Seks patroner og en i løpet. Det blir syv skudd. Tallet 7 er et stikkord her.» Han smalt magasinet på plass og pekte på Monén-Knack. «Du kjenner tallet 7, ikke sant?»

Hun svelget og senket hodet. «Ja … jeg gjør det.»

«Å herregud,» sa Lauritzen og dasket seg selv i pannen. «Så da er det altså i gang …»

«Så langt er fire kvinner døde. Det er fire for mange,» sa Svendsen og kastet pistolen mot venstre hånd, fanget den, roterte våpenet to runder via fingeren i avtrekkerbøylen før han pekte det mot Lauritzen. «Hvis jeg nå ikke tar alt for mye feil så har vi lammet som bryter seglene blant oss her i kupeen.»

Pistolen ble på ny rettet mot Monén-Knack. «Det er deg, ikke sant?»

Hun så opp og ristet sakte på hodet med rødsprengte øyne. «Nei, det er ikke meg, det kan rett og slett ikke være meg!»

«Det er vanskelig å se noen andre lam her inne, ikke sant?» sa Svendsen, og igjen fremsto han med det noe fårete, ubestemmelige gliset.

«Nei! Det er ikke meg!» Monén-Knack slo knyttnevene mot knærne før hun begynte å hulke.

«Dere har sikkert hørt sangen fra DeLillos, det liflige refrenget som sier vil du ha hull i hodet eller kne, eller et annet sted?» sa Svendsen og slikket seg på leppene mens han avsikret pistolen.

«Nei hør nå her, vi skal ikke ha noen summarisk rettergang og vilkårlige henrettelser basert på dine antatte konklusjoner,» sa jeg og grep om håndlenet og var i ferd med å reise meg da Svendsens pistolmunning tittet rett mot meg og nikket meg tilbake på plass.

«Såså, politimester Bastian, du blir sittende akkurat i det setet. Som du sikkert ser og forstår følger vi Darwin til punkt og prikke her inne nå. Jeg er den som har kanon, og du vet vel selv hvilken effekt en slik kule har på kroppen din.»

«Insallah,» mumlet Faruk og tørket svette fra pannen.

Jeg måtte motvillig si meg enig i maktfordelingen i kupéen. Den utøvende makt lå ikke hos meg, men hos en velkjent torpedo mistenkt for også å bedrive en lukurativ geskjeft som leiemorder.

«Ok, greit, jeg skal sitte, men siden jeg er blitt såpass implisert i hva det nå enn måtte være som foregår her, så kan jeg vel få anledning til å uttale meg som et jurymedlem, i det minste?»

Svendsen knep sammen leppene og vippet hodet svakt fra side til side. «Tja, det er jo ikke direkte urimelig.»

«Og da vil jeg gjerne vite hva det egentlig er dere snakker om. Hvem kjenner hvem, og hva er det egentlig dere snakker om? Hvor kommer tallet syv inn, og hva betyr det i denne sammenhengen?»

Lauritzen kremtet, tittet opp og fikk et anerkjennende nikk fra Svendsen, før han snakket mot taket: «I Johannes Åpenbaring, kapittel seks, fortelles det om de syv seglene som brytes av et lam. Når hvert av de fire første seglene brytes kommer en hest med rytter. Først en hvit, så en rød, deretter en svart og til slutt en gul rytter. Dette er apokalypsens fire ryttere.»

Jeg noterte meg at det ene øyenbrynet til Svendsen hevet seg, mens Monén-Knack gjorde korsets tegn og så ned. Faruk satt fordypet i egne tanker.

«Jeg beklager, men mine bibelkunnskaper er temmelig rudimentære. Hva er det så med disse seglene og rytterne? Jeg skjønner ingen ting,» sa jeg.

«Apokalypsen er jordens endedag, det er dommedag,» hvisket Monén-Knack.

«Hæ?»

«Johannes Åpenbaring. Den avslutter bibelen. Det er på den siste dag vi alle skal dømmes,» sa Monén-Knack, denne gangen uten å verken hviske eller skjelve i stemmen.

«Helt riktig. Nå er Anita borte, og dermed er det totalt fem kvinner som er borte. Fra sirkelen. Jeg håper dere skjønner alvoret,» sa Svendsen og nikket i retning av liket til Anita.

«Å, Gud,» sa Lauritzen og toet hendene.

«Sirkelen? Hvilken sirkel,» spurte jeg.

«De tolv. Stormesterens hellige sirkel. De er alle regnet som lam og hvis deres blod blir spilt så er det for å vaske synderne rene på den siste dag i endetiden. Nå har det altså startet, og det er avgjørende viktig å få stanset disse myrderiene, ifølge min oppdragsgiver. For hvis ikke det skjer, da bærer det lukt til helvete, kan du si.»

«Hæ?»

«Si meg, skjønner du ingen ting? Fem kvinner fra sirkelen er drept. Det betyr at de fire rytterne fra åpenbaringen er sluppet løs. De skal herje og spre død rundt seg,» sa Lauritzen og grøsset.

«Og de dreper med sverd,» la Monén-Knack til.

«De tolv er et bilde på den sammensatte Maria Magdalena. Nå er hun fem tolvtedeler desimert, og dommedag har rykket vesentlig nærmere. Det liker oppdragsgiveren min svært dårlig, og nå er jeg altså i den heldige situasjonen at jeg har selve utløseren til dommedag her et sted inne i denne kupéen,» fastslo Svendsen og gliste.

Jeg forsøkte å finne et snev av logikk og sammenheng i de fragmenterte blokkene av ufullstendig informasjon, men kom temmelig raskt til kort. Det som derimot lyste som en lanterne i den mørkeste natten var briefingen vi fikk av Kripos ved begynnelsen av uken.  Enkeltsakene var skjermet, det ble lagt fullstendig lokk på etterforskningen, men vi hadde altså totalt funnet seks menn i et avgrenset geografisk område rundt Oslofjorden i løpet av to måneder. Alle var stukket til døde, og alle hadde i tillegg et fellestrekk: på venstre rumpeball var de brennmerket, ikke tatovert, med tallet 666. Dyrets merke. Jeg måtte si noe.

«Men hva har dette med avdøde, jeg mener, med Anitas far å gjøre?»

«Ja, hvem tror du det er som er stormesteren i sirkelen?» spurte Svendsen retorisk.

«Eh, javel, det er ham, ok. Så det betyr altså at det er noen som dreper alle kvinnene som er i denne sirkelen hans, for å utløse dommedag? »

«Ja, det er en uheldig konsekvens, men det verste for oppdragsgiveren er at de tolv har hatt viktige oppgaver å skjøtte. Stormesteren har fått sine befalinger fra Gud for å rengjøre mest mulig før dommedag. De har så utført ordrene han har fått fra Gud.»

«Javel. Så de har vært ute og evangelisert, eller noe slikt?»

Lauritzen kniste, men skjerpet seg da Svendsen kremtet høyt.

«Du kan jo kalle det å evangelisere. Han er den merkeligste mannen jeg noensinne har jobbet for, han minner meg litt om Charles Manson. Ikke litt, men mye, faktisk. Kjenner du historien hans?»

Jeg nikket. «Javisst, en gal massemorder som manipulerte kvinner rundt seg til å begå drap for ham. Bestialske drap. De ble vel tatt på slutten av 60-tallet.»

«Stemmer. Han var en karismatisk lederskikkelse som av tilhengerne ble tatt for å være både Gud og Satan på en og samme gang. Han og disiplene hans drepte, mest for moro skyld. Akkurat den biten er det lite stil over. Man dreper ikke for moro skyld,» sa Svendsen og vekslet med å rette våpenet mot oss alle.

«Hvor er det du vil med dette?» spurte jeg og klarte ikke å legge skjul på forvirringen.

«Skjønner du virkelig ikke? Lammene i stormesterens innerste sirkel er langt fra ferdig med oppgaven sin. Noen dreper dem, og ødelegger dermed kronologien i det hele. Slik kan det ikke fortsette. Du skjønner, disse lammene skal årelate de verste synderne før dommedag. Skjønt, lam og lam, Valkyrier er vel en bedre beskrivelse av dem.»

Monén-Knack ristet på hodet. «Nei, det er feil, vi er Guds redskap, og vi har ingen ting med hedenske villfarelser å gjøre. Ingenting!»

Jeg stirret overrasket på henne. «Er du … er du en av medlemmene i den innerste sirkelen?»

Hun svarte med å smile, men sa ingen ting, i stedet stirret hun ned igjen.

«Hun er nok ikke i den innerste sirkelen, nei,» sa Svendsen. «For de dreper aldri hverandre, og kun etter ordre fra stormesteren …»

«Kun etter ordre fra Gud,» rettet Lauritzen. «De dreper overgripere som har sluppet fri.»

«Og alle som en har de selv vært utsatt for dette, en eller flere ganger i livet. Så jeg bebreider verken dem, stormesteren eller Gud,» sa Svendsen.

Jeg møtte blikket til Lauritzen. «Hvordan kjenner du til dette?»

Lauritzen så på meg med fuktige øyne.

«Jeg elsket …»

Det lød aldri noe smell, snarere var det som et ekstra klikk fra toghjulene som for over en sporskjøt. Stemmen hans ble kuttet tvers av og hodet rykket til. En mørkerød og diskret liten rose vokste seg større i pannen hans, før to spede bloddråper rant nedover neseryggen. Han ble sittende å svaie et par sekunder før han veltet fremover og et knyttnevestort utgangshull i bakhodet gapte mot oss. Monén-Knack skrek lydløst mens Faruk skvatt unna.

Svendsen rakk ikke å snu seg i setet før skikkelsen i døråpningen hveste mot ham: «slipp våpenet med en gang, om du ikke har lyst til å slå følge med ham!»

del på
5 Responses
  • Ellenengen
    10. april 2012

    Kjempemorsomt! Hadde likt å få lese fortsettelsen på dette.

  • Ken Hansen
    10. april 2012

    Enig med Ellen 🙂

  • Skrivehula
    10. april 2012

    Takk, det var svært hyggelig å høre! Det verste av alt er at plottet har vokst i skolten hele tiden…

    • Ellenengen
      10. april 2012

      Kjør på – få det ut 🙂

  • Rune Røsten
    10. april 2012

    Grattis! Det er bare å fullføre dette så er du i gang for alvor!

Hva mener du?

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *