Sign up with your email address to be the first to know about new products, VIP offers, blog features & more.

Tiden – den forbannede tiden

Jeg eier for tiden ikke tiden min. Det smerter.

Et overflødighetshorn av plikter og forordninger myrder skrivetiden. Det gjør vondt.

 

Som skribent må man leve med det grusomme faktum at rutiner, plikter og andre gjøremål stjeler ubarmhjertig av tiden man så gjerne ville ha brukt til skriving.

Jeg er der nå. En ting er at den varme årstiden tvinger oss arktiske nordboere ut i lyset. Som vårkåte kalver bykser og hopper vi ut på de grønne engene; fristende grønt gress og urter over det hele, en gul, varmende stjerne på en blå himmel; salte vover som trekker i våre arketypiske primalgener som stadig hvisker til oss at vi faktisk kommer fra havet, fordi: en gang var vi amøber, flyktige skapninger uten fast form, vi fløt rundt der strømmene bragte oss, vi dultet borti andre eksperimenter i evolusjonens store blandekar, vi var frie og uformet og klare for tilværelsen på en ny, fersk planet.

Men det var den gang da.

Og ikke .

For tiden eier jeg ikke tiden, men det er tiden som eier meg. En taklekkasje med påfølgende grøssoggru medfører at jeg allerede har brukt all tid og skal bruke omtrent all tid i sommer til å legge nytt tak. For det er nemlig alvor, man kan ikke utsette slikt. Det gjøres, basta.

Og det er egentlig greit nok, det. Pengene flyr med overlyshastighet, men de ville simpelthen vaporert hvis jeg skulle leid noen til å legge nesten 400 kvadratmeter med nytt tak. Det ville vi uansett ikke hatt råd til. Så derfor må man bare hoppe i det, eller klatre opp til det. Og gi av all sin tid. Både arbeidstid og mental til. Det blir absolutt ingen tid tilbake til verken å lese eller å skrive. Mine fundamentale skribentlyster er frarøvet meg av tidens tann, ettersom den har gnagd i stykker taket vårt.

Jeg får verken lest eller skrevet noe. Og det plager meg, det plager meg natt og dag. Den tiden hvor jeg ikke jobber eller jobber på taket går med til å irritere meg over at tiden min er stjålet. Omtrent ett hundre prosent av all «ledig» tid går med til dette. Likevel hender det innimellom, dessverre, at flyktige tanker rundt igangsatte og fullendte utkast av diverse manus kommer strømmende med vinden. Jeg får nye ideer, noen enkle, andre er rett og slett geniale. Det dreier seg om alt fra små endringer til totale omrokkeringer. Og DET er frustrerende, det, å bli utsatt for dette når livet bokstavelig talt henger i et tau, og når en vet at tiden jobber mot en.

I slike situasjoner prøver jeg å skrible ned stikkord for å kunne memorere innfallene ved en senere anledning. Tømmerblyanter har ganske så solid grafitt, og ord kan som sagt nedtegnes på både papir og tre. Det er mange ord på taket mitt. En aldri så lien gavepakke til de som avdekker dem en eller annen gang i fremtiden, kanskje.

Hvordan har jeg i så fall tid til å sitte og skrive dette? Jo, det er bare øyeblikkets raske nedtegnelser like før jeg stuper i bingen. Publisering settes til morgenen etter. Frustrasjonen over at tiden min blir stjålet er såpass høy at jeg bare må få nedtegnet noen ord om dette, sammen med en sterk lovnad om at jeg definitivt kommer tilbake. Om noen måneder har jeg gjenvunnet tiden. Og da gir jeg ikke slipp på den!

Vær sikker på det.

del på