Sign up with your email address to be the first to know about new products, VIP offers, blog features & more.

Mitt bidrag til Kortlest – 2

Jaja. Her er den andre av totalt 10 noveller som jeg skrev for å delta i Gyldendals novellekonkurranse – «Kortlest«. Alle novellene kretser rundt de samme temaene og den samme symbolikken, og her finner du den første av dem. Jeg tror at jeg for moro skyld skal publisere alle novellene fortløpende den første i hver måned, med start fra juli.

 

Til venstre, så til høyre, deretter ned på en benk

– Sint and sinker og redder

 

JEG

 

V

Å

K

N

E

T

*

OPP.

På vei ned trappa lekte jeg med tanken. Da jeg hadde kommet til porten og åpnet denne strømmet morgenens dufter mot meg, jeg kjente hver enkelt av dem, det var duften av sedvane og rutine. Porten gled igjen. Snart ville morgensolen bryte gjennom. Skulle jeg være en skikkelig råtass i dag? Gjøre noe helt nytt? Ingen ville ha forventet det av meg. Visst pokker! Jeg gjorde det. Jeg tok til venstre. For å gå til min sedvanlige busstopp til min sedvanlige tid er jeg nødt til å gå til høyre. Det sitret i magen. Jeg følte meg som en uskikkelig guttunge og begynte å tråkke oppover fortauet mens jeg var overrasket over meg selv.

Etter å ha spankulert i ti minutter fikk jeg et innfall og tok til høyre i neste kryss. Foran meg lå Parken. Den må nesten benevnes med stor P, siden dette ikke er noen normal Park. Nei, den er enorm, spesielt stedet tatt i betraktning. En landsens by med noen få titusen innbyggere, men med en gigantisk Park. Midt i Parken er det anlagt en kunstig dam, og i denne bor to andefamilier. Endene er blitt smellfeite siden byens gamlinger kappes om å fôre dem i hjel. Men akkurat nå, så tidlig på dagen, satt det ingen ved benken foran dammen.

Jeg satte meg ned, strakk ut armer og bein og prøvde å nyte den nyvunnede og midlertidige friheten. Planen var å sitte rolig kun et par minutter. En metallglinsende stokkandhann kvekket optimistisk og forlot dammen. Først ristet han på stjerten, deretter vagget han rett mot meg mens han snadret. Andeøynene kikket litt rundt seg, men han var målbevisst, det var jeg som kunne være interessant. Jeg blunket noen ganger for å få bort grumset bak kontaktlinsen på venstre øye.

Han stanset foran foten min og holdt nebb. Jeg smilte til ham, men lot foten være i ro. Andriken hadde åpenbart skjønt at foten var en del av meg, derfor prøvde han seg først med et kvekk. Da dette ikke gav noen respons rygget han et par skritt før han gjentok lyden. Jeg vet ikke sikkert, men det var sannsynligvis akkurat da at det tiltet fullstendig for Donald. Han satte i å snadre og kvekke og løp mot foten min. Med nebbet begynte han å klype i skoen, først, men det funket jo ikke, derfor gjøv han løs på buksa. Først klype, så hakke. Et andenebb i fart har en viss effekt på skinnleggen. Hakkingen gjorde vondt, så jeg trakk til meg beinet. Andriken fulgte etter. Han hadde tydeligvis fått blod på nebb.

Det neste som skjedde er såpass pinlig at jeg ble ille berørt, men disse hatske utfallene fra Andebys hissigste utsending fikk meg til å gå opp på benken og sette meg på toppen av rygglenet med beina hvilende på selve benken. Det gjorde susen.

Anda nådde ikke opp. Han bakset og strakk hals, men kom ikke til. Av en eller annen mystisk grunn tok han ikke til vingene for å stupbombe meg og gjenskape marerittet fra Hitchcocks ’Fuglene’.  Kanskje han ikke kunne fly. Fordi han var for feit. Eller fordi vingene var ødelagt, jeg vet ikke. Men slik satt vi nå mens morgensolen brøt gjennom det tette løvverket og badet grusstien foran meg i grønt lys.

Jeg kjente at jeg begynte å bli døsig. Egentlig skulle jeg ha vært på jobb allerede. Men jeg kunne jo like gjerne utsette det litt til. Late som om friheten virkelig var frihet. Noen få minutters ekstra pusterom, det var ikke mer jeg spurte om, eller, feil, det er det jeg krevde. Jeg ville ha det, fordi jeg fortjente det.

Andriken vraltet en tur rundt hele benken før det virket som om han gav opp prosjektet og satte kursen mot dammen igjen. Jeg kunne se at den lite kolorerte stokkandhunnen lå og padlet ganske nær land. Hun var på langt nær like frivol og morsk som Donald, men holdt seg passivt i bakgrunnen.

Jeg ventet til han sjøsatte seg og padlet mot Dolly før jeg skled ned og satte meg normalt på benken. Nebbmonsteret kvekket et faren-over signal og forsvant med sin utkårede mot den andre siden av dammen mens han ristet på stjerten. Jeg lukket øynene.

Parken er velsignet med vår tids største mangelvare. Stillhet. En nærmest total stillhet. Jeg antar at det skyldes den tette beplantningen, trærne og den kraftige hekken som omslutter hele området som et grønt og solid festningsverk. Det var så vidt jeg lot meg irritere over lyden fra utrykningsbilene i det fjerne. En vag blest med hint av Jasmin og roser gjorde meg døsig og tankefull.

Jasmin. Det var duften hennes. Jeg husker ikke hva hun het, men jeg husker til gjengjeld meget godt den natten vi hadde sammen. Av en eller annen årsak var stampuben min stengt, så jeg var nødt til å oppsøke et annet vannhull. Jeg var et stykke ned i den tredje halvliteren og dypt inne i en elektronisk bok da hun dumpet ned på stolen foran meg. Den første tanken min var irritasjon, for det var en spennende bok, dessuten krydde det av ledige plasser. Men hun måtte naturligvis velge tomannsbordet mitt.

Da jeg kikket opp besluttet jeg straks å legge irritasjonen og boka til side. Foran meg satt nemlig den noe nedskalerte blåkopien av Michelle Pfeiffer. Hun satt på stolen med beina i kors. Kort skjørt, hvit topp, og bølgende, blondt hår som rammet inn et ansikt verdt å drepe for.

Jeg grep ølglasset og holdt det opp som til en skål, og hun kvitterte med vinglasset sitt. Deretter svelget jeg unna en alt for stor slurk som naturligvis valgte feil kanal og fremkalte en hostekule som fikk samtlige samtaler i puben til å stilne hen. Hun lo og spurte om hun skulle dunke. Jeg gispet etter pusten og fryktet at linsene skulle renne ut mens jeg ristet på hodet og sendte kaskader av øl og slim inn i hendene mine.

Underlig nok forble både linsene og hun sittende. Av alle ting begynte vi så smått å diskutere litteratur. Det viste seg raskt at hun var mye mer belest enn meg. Derfor lå hun øverst i det mentale samleiet vi hadde rundt bordet i puben. Diskusjonene gikk raskt over på det filosofiske plan, og skal man filosofere så bør man være beruset. Derfor avsluttet jeg øldrikkingen og gikk over på vin. Jeg tror vi klarte å tømme to flasker før lyset ble skrudd på.

Mens vi gikk gjennom parken lekte jeg meg med tankene om hva jeg kunne tenkt meg å gjøre med henne. Det var faktisk flere år siden jeg hadde gått rundt med slike idéer. Egentlig har jeg vel ennå ikke kommet over sviket, men på det nevnte tidspunktet var jeg altså beruset og i en euforisk tilstand, siden jeg nøt selskapet av den vakreste kvinnen jeg hadde sett på evigheter.

En time senere hadde vi gått løs på alkohollageret hjemme hos meg. Hun var utenbys fra og hadde ikke spesielt lyst til å ta nattbussen, dessuten erklært hun at hun likte samtalene vi hadde.

To timer senere gikk det såpass vilt for seg at gavlen på senga løsnet. Jeg kan fastslå, med hånden på hjertet, at jeg aldri i mitt klart voksne liv har opplevd en slik erotisk atombombeeksplosjon. Verken før eller etter.

Når jeg våknet feil vei i senga var hun borte. Ingen lapp. Ikke noe telefonnummer. Ikke noe navn. Jeg har heller aldri sett noe mer til henne. Men denne hendelsen, som mest sannsynlig aldri ville ha funnet sted hvis stampuben min var stengt, ladet opp noen batterier i meg som jeg nesten hadde glemt at jeg hadde. Hun gav meg tilbake appetitten på livet, livet slik det er ment å være: kjødelig og sanselig glede, synkronsvømming i begjærets hav, befridd for alvorets bør og hverdagens rutinepregede og for alltid tomme trivialiteter. Jeg var blitt kåt igjen. For en stakket stund.

Men fire måneder har passert siden dette. Fire måneder som munk og alt for lange arbeidsdager. Forventningene og kravene på kontoret hadde gradvis sørget for at evenukkiseringen skjøt fart igjen. Rutinene og konformiteten er i ferd med å drepe meg. Middelklassens mekaniske spøkelse kleber seg til både meg og verdenen rundt meg, dekker oss med åndelig og kjødelig tomhet, mens vi forgjeves prøver å skue forbi et ferniss av melkeaktig konsensus. For det er jo slik det skal være. Gjør din plikt, overhold den offentlige ro etter klokken 23:00 og betal din skatt. Arbeid nøyaktig åtte timer hver dag og nyt en halvtimes matpause. Tidene er gitt. Dø om så det gjelder og forvent ikke annet enn kremasjon.

Øyelokkene seg igjen. En gulgrønn spurv landet på grusen foran meg, skakket på hodet, og spankulerte foran benken. Kanskje også den var på jakt etter smuler. Jeg regner med at det var formålet til den forbannede gakkgakken også. Men jeg hadde ingenting å tilby noen av dem. Spurven forsvant, og jeg tok et raskt blikk på klokka. Halv ni. Alt for sent. Deilig. Jeg forble sittende og noterte meg at en gammel dame med prekestol kom i min retning.

Uten å veksle noe annet enn et kort nikk dumpet hun tungt ned på benken og begynte å bryte løs biter av brødet som lå i kurven på prekestolen. Hun klarte ikke å kaste bitene alt for langt, derfor havnet de omtrent en meter ut på grusen.

Spurven var raskest. Den ilte til, forsynte seg med en alt for stor bit og forsvant ut av syne igjen. Deretter kom et par trost, tett fulgt av en flokk måker. Stillheten ble erstattet av et lurveleven uten like. Til min store forferdelse la jeg merke til en skapning som strakk hals fra dammen. Jeg hørte ham ikke gjennom lydene fra baksende vinger og måkeskrik, men jeg så nebbet beveget seg. Han veltet kroppen til en side og vagget opp på land. Takk for meg, tenkte jeg, reiste meg og gikk før den morderiske anda kom inn på arenaen. I mitt indre så jeg for meg hvordan den gamle damen mistet gebisset i sjokk når Donald gjøv løs på henne.

Ferden fortsatte videre innover i parken. Egentlig burde jeg snarest ha sett til å komme meg ut på veien og bort til busstoppen som ikke lå så altfor langt unna. Jeg burde strengt tatt gjort hva som helst for å rekke den neste bussen. Jeg stoppet der stien delte seg i en Y. Venstre sti ledet forbi området hvor alle babsene soler seg når det er varmt, før den fortsetter ut av parken. Høyre fortsetter helt til enden. En ung kvinne løp forbi meg og valgte venstre sti. Hun hadde hestehale, tettsittende topp og enda tettere tights, moteriktige joggesko og en stor pulsklokke på armen. Lengre opp var det festet en iPhone, og fra denne gikk det ledninger til hvert øre. Hun stanset opp, bøyde knærne og hvilte hendene mot dem, før hun med en karslig gest snøt hvert nesebor ved å presse fingeren mot det andre for så å blåse av full kraft. Jeg valgte stien som ledet til høyre.

Klokken var ti over ni da jeg skimtet den andre busstoppen, samt bussen som jeg opprinnelig hadde planlagt å rekke. Hele bussen var dekorert med reklame for knekkebrød. Hvis jeg løp hva remmer og tøy kunne holde ville det ha gått. Men, hvorfor skulle jeg gjøre det? Jeg var allerede for sent ute. Bussene gikk i halvtimesruter. Litt fra eller til spilte ingen rolle. Det føltes ubeskrivelig deilig å nyte illusjonen om at jeg var egenrådig og uskikkelig. En opprører, en som smalt neven i bordet og brølte ut: det er jo mitt liv, for faen!

Etter 40 minutter var det fremdeles ikke kommet noen buss. Vi var etter hvert blitt temmelig mange potensielle passasjerere. De fleste nøyde seg med å kikke på klokka og finlese rutetabellen, mens de mest hissige forbannet seg på at det var siste gang de skulle ta den helvetes bussen. Jeg, for min del, var fornøyd med situasjonen. Dette var jo påskuddet jeg trengte for å komme alt for sent på jobb. Ett eller annet måtte ha skjedd.

Ti minutter senere stoppet bussen. Den var blåfarget og skilte seg betydelig fra den ordinære bussparken som frekventerte denne ruten. En utenbys buss? Rutenummeret stemte. Den var allerede smekk full, slik at vi, både de tilbakeholdne og de mest hissige, var nødt til å stå som sild i tønne. Sjåføren unnskyldte seg med at hovedveien var sperret på grunn av en ulykke, men at de nå hadde åpnet en av filene.

Jeg ble nysgjerrig og passet på å beholde plassen min, siden jeg hadde god utsikt til begge sider. Snart begynte vi å kjøre saktere, før vi stanset helt opp. Jeg lente meg litt til siden og kikket fremover. En armada av blålys var samlet langt der fremme. De slapp ett og ett kjøretøy gjennom en trang luke, kunne jeg se. Ett eller annet svært alvorlig måtte ha skjedd, åpenbart i høyre fil, ettersom utsikten i denne var sperret av to store brannbiler.

Vi lirket og sneglet oss fremover. Folk hadde begynt å åpne vinduene ettersom bussen tydeligvis manglet aircondition. Svetten rant, jeg hadde antydning til hodepine, og de som fra før var hissige var nå farlig nær kokepunktet.

Det gikk kaldt nedover ryggen min da vi omsider passerte de to brannbilene. Knekkebrødreklamen var fremdeles synlig, men resten av bussen var dekket av hvitt skum. Den bakre delen av trommelen på en betongbil stod et godt stykke inn i fronten på det som en gang hadde vært en buss.

Nummerskiltet svaiet fortsatt. Det måtte ha vært bussen min.

Den jeg skulle ta. Opprinnelig.

Det var derfor jeg hadde hørt sirenene i dag tidlig.

Men jeg hadde altså mot sedvanen og alle odds valgt en annen vei.

Jøss.

 

del på
  • Ivar E.

    Slett ikke verst, jeg likte spesielt godt andeepisoden, selv om jeg gjerne kunne sett for meg en annen slutt. Men: Ikke verst, slett ikke verst.

    • Skrivehula

      Jeg fryder meg selv over andeepisoden. Du har helt rett: Den klassiske novelleformen tilater ingen slik slutt. Men, denne historien hører sammen med de øvrige ni novellene, den er en del av en helhet, og slik sett er den en viktig del av denne helheten. Men, jeg mistenker forlaget for ikke å ha sett denn helheten, for den – den er nemlig ganske så unik.