Sign up with your email address to be the first to know about new products, VIP offers, blog features & more.

Alfahann og tispe

En kald dag i helvete

Eh … hva er det jeg nettopp har lest? En moderne og tidstypisk og kølsvart og relativt erotisk versjon av ”Et Dukkehjem”? Nja, muligens, det må være Ibsen som har ligget i bakhodet  for Anne B. Ragdes bok ”En kald dag i helvete”. Jeg fortsetter nemlig å anmelde bøker som ikke er nye. Jeg kjøpte boka første gang for to uker siden, men denne kom altså ut i 1999, og da med tittelen ”…før jeg kommer tilbake.

Vel, tilbake til den kalde dagen i helvete. Her møter vi hun, som på en eller annen måte har møtt en han. Denne mannen er like arkaisk i form og substans som Hamsuns Aslak. Han er gjennomført ur-macho, han har et overordnet funksjonelt og praktisk syn på dyr, han anser kvinner som nyttig arbeidskraft og som et redskap som kan knulles.

Hun blir kåt av han, både som ufyselig vesen og som macho mann (stryk det som ikke passer). Begge er strandet på en øde og forblåst fjelleiendom hvor han driver med oppdrett av trekkhunder. Ragde beskriver hundene på en fantastisk nær måte, hun er nødt til å ha en viss forkjærlighet for slike vesener. Hun skriver også levende og malerisk om den snikende vinteren og kulden (som her har en absolutt dobbel betydning) og ikke minst om begjær og sex. I disse fifty shades of grey-tider er det i høyeste grad på tide å spa frem denne boka igjen, for her spares det ikke på kruttet. Hun er nemlig så kåt på ham at hun formelig setter spor i snøen. Hun er tispa. Han er alfahannen.

Hun hadde ikke kjent den siste svake krampen av den første turen, før hun ble slept etter håret oppover, på vei mot en ny. Ristet i stykker, revet i flenger av glødende friksjonsvarmt kjøtt, hun kjente støtene helt opp i strupehodet og grep ham om skuldrende og støtte imot, fremdeles med hælene i bakken, og de møttes med slik kraft at alt måtte brekke, eller bli til en kropp, sammenhengende som et grotesk dobbeltmenneske.

 

Vi raser raskt tilbake til den kalde dagen. Han er altså en arketypisk og endimensjonal drittsekk. Hun føyer seg og er hans lydige redskap, men når han så reiser bort på et hundeløp og hun blir sittende alene med den resterende flokken, begynner hun sakte å endre seg, spesielt når hundene blir truet av to jerver og når hun innser at hun slett ikke er den eneste tispa i livet hans.

Uten å spoile spoler jeg raskt videre og forbi en essensiell hendelse. Vi nærmer oss slutten av boka og hun foretar da en handling jeg ennå ikke har forstått poenget med. Det har noe med besøk og pistol å gjøre. Jeg begriper ikke hvorfor dette skjedde, hva var meningen på overflaten og/eller i dybden av dette? Var det rett og slett for å lage en slags mystisk slutt på et foreløpig klimaks?

Faktisk irriterer den hendelsen meg såpass mye at jeg ble sittende morsk når jeg kom til siste punktum. Synd, for dette er ei både spennende og  utfordrende bok. Det hjelper heller ikke spesielt at han fremstår som en absolutt hundre prosent endimensjonal karakter. Ingen er endimensjonale, og hendelsen han blir utsatt for mot slutten av boka er da heller ikke spesielt troverdig. Men nedverdigende og usselt, ja visst, men han fortjener det jo. På en måte. Eller? For å bruke bildene fra boka: Hun er tispa som har lusket inn i hans revir. Og i reviret er det jo tross alt alfahannen som regjerer.

Dessuten er det en fysiologisk umulighet som også irriterer meg. For hør her:

Han svingte henne brått rundt og begravde ansiktet i nakken hennes, pustet. Hun lente hodet bakover, klemte ansiktet inn mot skjeggstubb og kaffelukt fra munnen hans.

Prøv selv. Det er pinadø ikke lett …

Kalde fakta:

 

lest 1 906 ganger

del på
3 Responses
  • Marianne@ebokhyllami
    23. november 2012

    Det er noe med Anne B. Ragde og meg. Jeg har ikke lest henne. Overhode. Kanskje denne? Jeg er allergisk mot Fifty-hypen, så kanskje jeg skal erotisere meg på en annen alfahann istedenfor? Jammen ikke en dum idé *og noterer boka i margen* Takk for tips og god omtale! 🙂

  • Else Berit Kristiansen
    24. november 2012

    Meget bra anmeldelse, John Olav!

    • Skrivehula
      24. november 2012

      Tusen takk for det 🙂

Hva mener du?

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *