Sign up with your email address to be the first to know about new products, VIP offers, blog features & more.

Mitt bidrag til Kortlest – 6

Min sjette novelle til Kortlest-konkurransen.

Her er den sjette av mine ti noveller til Gyldendal forlags novellekonkurranse «Kortlest«. Siden jeg ikke kom gjennom, publiserer jeg alle de ti novellene i starten av hver måned, her, på Skrivehula.no, til gratis forlystelse eller forargrelse. (Stryk det som ikke passer).

Hver enkelt novelle var frittstående, men hvor de også selvfølgelig kunne leses i en sammenheng. Det går nemlig flere røde tråder gjennom alle fortellingene, hvor selve hovedpoenget er hva som skjer hvis du en dag på vei til jobb foretar en tilsynelatende udramatisk liten endring i en helt dagligdags rutine.

Som du kanskje vet finnes det teorier innen kvantemekanikken som kan tolkes dithen at fremtiden aldri blir fastslått før du har tatt et aktivt valg. Når du først har gjort det har du skapt et alternativt univers, hvor hendelsene ville ha vært annerledes enn om du valgte noe annet. For eksempel på vei til jobb. Det er selve hovedcluet i denne novellesamlingen.

Om du synes begynnelsen på denne novellen ser merkelig ut så skyldes det som sagt at de er ment å leses fortløpenede. En forklaring til den eventuelt meningsløse begynnelsen finner du ved å lese den første novellen her. Her er den andre novellen, den tredje,  den fjerde og den femte novellen.

 

 

 

 

Jeg tok til høyre, som alltid

– Men jeg satte meg fri

                                                                                                                                                                JEG

                                                                                                                                                                            V

                                                                                                                                                                         Å

                                                                                                                                                                      K

                                                                                                                                                                   N

                                                                                                                                                               E

                                                                                                                                                         T

                                            *

                                                                                                                                                              OPP.

 

Porten gled igjen bak meg og gikk i lås da jeg hadde satt den ene foten på fortauet. Slik som jeg alltid pleier å gjøre tok jeg til høyre, gikk nedover, krysset gaten og krysset tverrveien før jeg nådde busstoppet. For første gang på flere uker rakk jeg bussen som gikk før den vante avgangen min. Jeg spekulerte på hva som måtte ha gått raskere da jeg steg inn i bussen som var fullstendig dekorert med knekkebrødreklame. Vi rullet raskt avgårde og jeg satt rolig mens jeg vagt noterte meg alle utrykningsbilene som passerte. Det lot til at de hadde kursen for den gamle brua. Det stod mange med refleksvester der ute, så jeg, men ellers var det ikke noe uvanlig. Kanskje noen hadde blitt påkjørt eller ramlet utfor?  Ytterligere fem minutter passerte, så var jeg fremme. Dag én i den tredje uken med ny sjef.

Hun minnet meg om en miks av kalkun og gås. En aldrende, ilter og stygg gås som snadret så kalkunhaken blafret og slo mot halsen. De stikkende øynene søkte desperat etter blikket mitt, fant det, og låste seg fast.

Jeg noterte meg halsen, rynkene, den rødmussede huden som var tørket inn. Sikkert sprukket etter alt for mange år i solarium og alt for mange sigaretter. Kragebeina, brystene som tyngdekraften og alderen forlengst hadde hensatt i en sørgelig, hengende og død positur. Støttet opp av noe alt for mørkt hudfarget silikon. Det var meget tydelig, sett ovenfra og ned i den alt for store og vulgære utringingen. Jeg ville ikke se, det var frastøtende og direkte ekkelt, men dessverre umulig å unngå.

Hun simpelthen frådet av raseri. Jeg skjønte tegningen. Kvinner av hennes kaliber trengte rett og slett noen å herse med, et offer som tjente som eksempel på og bekreftet hvilken ubestridelig autoritet hun hadde bestemt seg for å være.

Hun var Den Nye Sjefen. Et ensomt kvinnemenneske, hvis liv og karriere lå farlig nær mållinjen, og hvis sinne, slik det fremkom, nok kunne eskalere avslutningen på begge. Jeg hadde aldri forstått hvorfor de valgte henne. En ting var alderen, noe helt annet var fraværet av bransjeerfaring. Hun var, for å si det forsiktig, et teknisk bjørnedyr. En elektronisk mikrobe. Og nå frådet hun over av skråsikker vrede.

Ånden hennes minnet om en blanding av septik og aceton. Råtten, giftig. Det var denne jeg fant mest ubehagelig. Den levnet ingen tvil om hvorfor hun levde alene. Jeg tenkte på all den energien hun måtte legge i å skape og opprettholde illusjonen om en ekstrem overbevisning over egen fortreffelighet. Hvordan hun krevde betingelsesløs og fullstendig underkastelse. Hun kunne umulig være klar over hvor forferdelig dårlig ånde hun hadde. Eller, visste hun?

Spytt med ufordøyde matrester haglet mot meg. Et av disse prosjektilene traff meg på kinnet og ble hengende fast, kjente jeg. Det var dette som vekket en slumrende følelse i meg, noe som har ligget i dvale i nesten to årtier. Jeg har aldri tatt det frem, alltid holdt det på avstand, for jeg vet hvor destruktivt det er, men nå var det som om demningene var i ferd med å briste.

«Si meg, altså, jeg aner ikke engang hvor jeg skal begynne; jeg har notert meg så meget om deg!»

Jeg noterte meg at hun hadde et sår på underleppen. Det var mistenkelig likt Herpes Simplex. Det så vondt ut. Det gjorde også sikkert temmelig vondt. En bitteliten formildende omstendighet, og en temmelig stor gåte. Hvordan i klodens navn hadde hun klart å pådra seg noe slikt? Det måtte være arvelig.

Hvor lenge er det egentlig man trenger å holde? Ti, femten eller tyve sekunder?  Klemme inn med tomlene, hold et fast grep, eller et trykkende og masserende grep? Jeg hadde aldri kvalt noen før. Google har sikkert et svar. Jeg vil bli sterkt forundret om ikke oppskriften på vellykket strangulering er å finne ett eller annet sted på Internett.

«Er det kanskje slik å forstå at du har vanskeligheter med å forstå at jeg er sjefen din?» spyttet hun ut, samtidig som hun stampet bestemt med høyre fot. Hoven, eller hælen, gud vet, lagde ikke spesielt høy lyd på linoleumsbelegget. Kjeften hennes gikk ustanselig, hun øste ut tirader av forbannelser over funksjonssvikt i en viktig integreringsprosess for appen vi utviklet. Det var en ordrett gjengivelse av feilen jeg hadde lokalisert og fått ned på agendaen, men forskjellen mellom henne og meg er at jeg uttaler det som «æpp» mens hun sier «app», og det var ikke vanskelig å høre hvorfor. Hun forstod absolutt ingen ting av komplekset, men fortsatte å spy ut eder og forbannelser. Hun forventet det kanskje, men jeg slo ikke blikket ned. Den seieren skulle hun ikke få.

Bakerst i hjernebarken forsøkte jeg å finne de riktige arkivskuffene. Siden de konkrete var tomme var jeg nødt til å gå til avdelingen for fiksjon. I filmenes verden fantes det plenty med eksempler. Jeg brukte ikke lang tid på å finne noen gode eksempler. De ferskt kvalte ble som regel dramatisk fremstilt med et nesten blått ansikt og med tungen unaturlig langt ute, gjerne hengende til en side, mens øynene er oppspilte og vendt bakover. Jeg må innrømme at jeg ble skremt over hvor lett det var å se henne slik, og tanken var dirkete kvalmende.

Likevel rykket det i armen som ikke holdt mobiltelefonen. På skjermen lyste en grønn, virtuell knapp ‘record’. Jeg kjente langfingeren krølle seg, den grep fatt i noe imaginært i håndhulen. Jeg hjalp til fingeren og hørte at det knakk. Lyden var forløsende. En slik knekkelyd ville også blitt født hvis hun ble hjulpet utfor en avsats med et rep rundt halsen. Løkken skulle hvile på venstre skulder, knuten skulle vikles syv ganger, mente jeg å huske. Problemet var fallhøyden, hva var egentlig riktig høyde? En korrekt henging skulle umiddelbart skille et par nakkevirvler fra hverandre. C1 og C2, var ikke det optimalt? Da måtte vel knuten sitte litt løst, slik at løkken ble dratt helt opp til bakhodet i fallet. Et for langt fall ville kanskje føre til at hodet ble revet av. Nei, tvilsomt, til det var kroppsvekten hennes for lav. Uansett, resultatet ville blitt det samme. Umiddelbar død. Da under forutsetning at hengingen ikke fant sted i Iran. Der ble de dødsdømte langsomt heist opp med kran. På den måten kom døden sent og ekstremt smertefullt. Trykket i hodet, hjertet som truet med å sprenge seg ut av brystkassen. Sprellende bein som ikke lengre fant noen jord. Kroppsvæskene som tvang seg ut av alle naturlige åpninger. Jubelen fra massene når sandalene falt til jorden.

Hvis da ikke tauet glapp. Haken hennes var så å si ikke-eksisterende. En glidende overgang fra krage til kranium, omtrent som hos en orm. Eller en Varan, Varanene hadde også forråtnelsesbakterier i spyttet. Kanskje hun delte denne evnen med disse gigantiske øglene?

«Når jeg sier HOPP! Da skal du hoppe!»

Jeg kjente haken sige nedover og ble stående med åpen munn. I befippelsen glemte jeg nesten å puste. Hva i svarteste helvete var det jeg hørte?

Gåsehaken hennes dirret, jeg la merke til en liten rykning i overleppen, nok til å blottlegge den gulsvarte tuppen på den venstre hoggtannen. Evig tapt emalje, bakterier og råte på vei inn til nervene. Det var også en mulig formildende omstendighet.

«Eh…hæ?»

Hodet hennes begynte å rykke fra side til side, de stikkende øynene var på leting igjen. «Jeg er SJEFEN DIN, skjønner du det? Du skal gjøre akkurat som jeg sier, ikke noe hæ, skjønner du det?!»

Av alle ting kom studietiden tilbake. De lykkelige og de ulykkelige dagene på Blindern, grunnfaget i psykologi, en forelesningssal med 700 unge mennesker med varierte mentale tilstander og lidelser. Stanley Milgram demonstrerte for hele verden hvor latterlig enkelt det er å manipulere mennesker til å blindt adlyde ordre. Forsøkspersonene var så autoritetstro at de ikke nølte med å påføre ”ofrene” skadelige og dødelig elektriske støt. Jeg ville ikke ha nølt et sekund, jeg skulle ha trykket på samtlige knapper, presset fingeren så hardt at den hadde hvitnet for å tyne spenningssjokket til det ytterste bristepunktet. Hun hadde sikkert ristet i den elektriske stolen, flekket tenner og gurglet blod, mens lysbuene hadde slått ut av øynene og exorcismen skred fremover og sendte demonen tilbake til det dypet den kom fra.

Så, plutselig forsvant tankene om strangulering og elektrisk steking som dugg for solen. Solen ble sterkere, den sved nesten i øynene der den reflekterte fra hvitkalkede murbygninger og ørkensand. Heten var trykkende og skapte illusjonen om at det dampet i horisonten Hun var nedgravd til skuldrene. Det var viktig at skuldrene var over bakken. Folkemengden var opphisset og klare; menn, men også gutter. De ventet spent og oppjaget, noen få snek seg til å smugfilme med mobiltelefoner. Alle holdt de steiner i hånden. Ikke for store, ikke for små.

Imamen sa noen få ord etter at hjelperne hadde tråkket sanden godt inntil skuldrene. Hun klarte kun å røre på hodet. Det vugget fra side til side som om hun trodde hun klarte å komme seg løs, men det var fånyttes. De stikkende øynene strålte redsel. Voldsom redsel for smertene. For fornedrelsen. For døden som nå kom raskere og fullstendig annerledes enn hva hun hadde trodd.

Slike som henne fortjente ikke noen duk over hodet. Det fikk hun da heller ikke. Øynene var vidåpne, hun tryglet og bad, folkemengden skrek oppglødd, det var blod i luften.

Den første steinen bommet. Den påfølgende, derimot, traff med stor kraft nesebeinet helt inntil kinnet. Blodet sprutet. Hun skrek. Folkemengden jublet. Deretter fulgte en rekke kast, noen av dem bommet med hensikt, men desto flere traff målet.  Skrikene økte og ganske raskt var hele ansiktet dekket av blod, en fulltreffer hadde flenget av et stykke av pannehuden. Pause. Hun skulle ikke slippe for lett. Folkemengden fikk ordre om å trekke seg tilbake, vente litt.

Det ble stille. De eneste hørbare lydene var en form for klynking. Hun spyttet blod og tannstumper. Jeg gikk frem. Bøyde meg ned, kikket henne inn i øynene. Øynene bad om nåde. Jeg brukte god tid på å langsomt rette ut langfingeren før jeg reiste meg, smilte, og gikk tilbake til folkemengden.

Kastingen fortsatte. Etter omtrent et minutt ble det stille fra henne, og etter et par minutter var alle steiner avlevert.

På kontoret mitt lå en brevvekt som var laget av et tungt og vakkert stykke gabbro. Jeg hadde selv slipt den til, det hadde tatt en evighet, for denne typen størkningsbergarter er hard som fy. Steinen ville nok kunne kastes, men hvor langt var det egentlig mulig å kaste den? Jeg stusset litt over dette.

«Men, hva er det egentlig som er problemet?» spurte jeg overdrevent høflig. Blikket vek ikke en millimeter. Hun merket det. Og det gjorde henne direkte rasende.

«Vi kan ikke ha det sånn! Det er JEG som bestemmer her! JEG! Du gjør hva JEG vil, er det klinkende klart?!»

Herr K var også midt inne i en prosess hvor han ikke var forelagt noen forklaring på sin anklage, men han var anholdt, ringet inn, og fikk aldri se noen saksdokumenter. Kafkas hjemland var ikke så alt for langt fra Italia. Bildet av Clara Petacci, Mussolinis elskerinne, nyskutt og hengt opp-ned, flimret en kort stund for meg, men forsvant fort. Arkebusering var for kjapt.

«Ja, naturligvis,» sa jeg, uten å reflektere et øyeblikk over utsagnet. Jeg visste at hvis jeg ikke kom seg ut av dette kontoret nå, umiddelbart, ville avisene ha en god nyhetssak i morgen. Var det syv eller åtte viklinger på tauet? Det måtte være syv. Syv er jo et mer dramatisk tall. Jo, det var nok syv det var.

«Godt. Da kan du gå.»

Hun satte seg ned ved pulten sin, slikket på fingeren, og noterte ett eller annet.

Jeg snudde på hælen og satte strake kursen mot eget kontor. Merket hvordan noen strakk hals og tittet stjålent ut fra kontorbåsene. Men de skulle ikke få godte seg. Jeg gikk med hodet hevet, rolige skritt, og lurte på hva hun egentlig kom til å tenke når det ble forklart for henne at det var programmerere som programmerte, og ikke jeg. Hun hadde verbalt drept feil mann. Slike tabber er utilgivelig.

På kontoret la jeg beina på pulten og flettet fingrene i hverandre. Slik ble jeg sittende å glo på skjermspareren. Tilsynelatende uaffekterte kolleger ruslet forbi døra mi, nikket og smilte, drakk av kaffen og forbannet printeren. De gjorde som de alltid har gjort. Hakket i plata var permanent.

Slik jeg så det an hadde jeg to valg. Det ene valget gav meg lønn i oppsigelsestiden. Det andre sendte meg rett i fengsel. For å være helt ærlig hellet jeg mest mot det andre valget, men det var for enkelt.

Jeg skvatt til da en fugl smalt inn i ruta på kontoret mitt. Den hadde hatt såpass fart at den etterlot seg både blank og rød kroppsvæske sammen med dunene og et par, større fjær. Jeg gikk bort til vinduet, åpnet det, og kikket ned. En gulgrønn, liten spurv lå på ryggen med sammenslåtte vinger og sparket med beina i været. Jeg funderte på om jeg skulle gå ned og se etter stakkaren da en grå skygge skjøt frem fra buskene. Etter to raske byks var den fremme ved den ulykkelige bevingede som mikrosekunder senere var fanget mellom fire hoggtenner. Katten sveipet med halen og forsvant like raskt med byttet sitt.

Det var det. Hadde den valgt en litt annen kurs eller lyttet litt mer alvorlig til det indre kontrolltårnet sitt ville den antagelig ha vært i live nå. Hvis skylaget hadde sprukket opp bare litt før slik at refleksen fikk den til å sky vinduet, eller hvis vindusvaskeren ikke hadde vært så kjapp: alt dette ville ha forhindret den lille katastrofen til den forhenværende fjørbylten.

Jeg dumpet ned i stolen igjen og brettet et papirfly, kastet det mot døra, og så det seile ganske langt nedover gangen. Skjebnen. Er det virkelig slik at alt er forutbestemt? Følger alle årsak-virkningsforhold en allerede overordnet generalplan? Kanskje den fuglen skulle dø uansett. Den kunne jo ha vært gammel, blind, eller rett og slett stupid. Kanskje den hadde hatt flaks som levde så lenge som den gjorde. Det var litt for mange kanskje her.

Jeg knakk blyanten og fikk to nesten like lengder. Jeg knakk disse på nytt, samtidig. Så viste det seg at det var umulig å knekke fire biter samtidig med tre fingre. Kanskje jeg skulle gå og drite penger. Toalettoppholdene på jobben er de eneste gangene man er i stand til å utføre dette miraklet. Men, nei, jeg var og ble tiltaksløs, nærmest satt ut av den ubehagelige opplevelsen.

Var det dette jeg hadde stått opp for? Skulle jeg finne meg i det? Kapitulere og fortsette med å være et robotisert middelmenneske. Noen sier at skjebnen blir til mens en går. De mest høytflyvende teoretiske fysikerne hevder nøyaktig det samme. At verden blir forskjellige ut fra hvilke valg vi tar.  Enhver valgt handling fører til at verden deles i en kopi av seg selv. Vi aner ikke hva vi selv gjør i den verdenen hvor den bortvalgte handlingen utløper seg, men begge finner sted. Samtidig. Vi får altså i pose og sekk, men det kan selvfølgelig være skjebnen som leder oss til å velge den ene handlingen fremfor den andre. Fuglen i kattekjeften kan derfor egentlig sitte i et tre i nærheten i en annen utgave av virkeligheten og plire sorgtungt mot pippipen som blir spist opp på plenen der nede.

Det er disse tankene som gjør meg oppstemt igjen. Valget mitt er ikke begrenset til bare to alternativer. Jeg har rett og slett et uendelig antall mulige valg foran meg. Ett av dem har jeg allerede lagt kimen til.

Ferdig. Videoen var på Youtube. Dessuten hadde jeg linket den opp via Facebook, Linkedin, Yammer og via Twitter. I tillegg lå filmen lett tilgjengelig på bloggen min. Med unntak av Twitter har sørget jeg også naturligvis for å legge ved forklarende tekst, på engelsk, naturligvis, slik at spredningen kunne bli optimal. Jeg tok en rask sjekk via Youtube etter at jeg var ferdig. 17 likes så langt. På Facebook hadde den allerede tatt ordentlig av. Eposten til Alle var ferdig skrevet. Oppsigelsen var godt begrunnet, og jeg lenket naturligvis opp til videoen. Den ville bli sendt alle på jobben om nøyaktig femten minutter. Det kriblet deilig i magen når jeg tenkte på hvordan gåseansiktet rykket til i forferdelse når hun skjønte at hele verden kunne bevitne det totalt feiladresserte og ekstremt furioso utbruddet hennes. Når hele verden skjønte hvilken patetisk ignorant hun var.

Deretter reiste jeg meg og tok et kort overblikk over kontoret. Det var ingenting, absolutt ingen ting der inne jeg kom til å savne. Jeg logget meg av og lukket døra pent, før jeg gikk bort til kontoret hennes. Der stilte jeg meg utenfor glassfeltet ved siden av døra og møte blikket hennes. Så ristet jeg på hodet, strakk sakte langfingeren i været, gliste påtatt og forlot bygningen.

Ute på gaten slo varmen, luktene og lydene mot meg. Det var ladet, ekte og mitt. Jeg hadde tatt livet tilbake!

Hm.

Skulle jeg ta til høyre, eller til venstre?

del på
1 Response
  • […] Her følger den syvende av de ti novellene. Om du finner starten forvirrende, og det håper jeg da virkelig, skyldes det som sagt at novellene er ment å leses fortløpende. Starten er bare en forkortelse av den første bokstaven i hvert avsnitt i den første novellen. Den kan du lese her. Her er den andre, tredje, fjerde, femte og sjette. […]

Hva mener du?

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *