Sign up with your email address to be the first to know about new products, VIP offers, blog features & more.

Mitt bidrag til Kortlest – 8

Mitt åttende bidrag til Kortlest

Mitt åttende bidrag til Kortlest.

I fjor utlyste Gyldendal en novellkonkurranse med tittelen «Kortlest«. Fristen var knapp, og i løpet av denne skrev jeg ti noveller, alle med den sammen åpningen og med flere røde tråder gjennom samtlige noveller. Men jeg nådde ikke opp. Derfor bestemte jeg meg for selv å publisere alle ti, helt gratis.
Nådde opp gjorde derimot en kvinne ved navn Siri Katinka Valdez, og hennes noveller ble utgitt bak to permer og elektronisk.

Siden forlaget ikke ga undertegnede noe annet enn en iskald langfinger med velmanikyrert lakkert negl velger jeg i stedet å utgi alle novellene fra dette prosjektet gratis her på Skrivehula.no. Samtlige noveller er lagt ut absolutt uforandret i akkurat den samme sjabre tilstanden de var i da de ble klort ned og sendt inn.

Hadde jeg fått tid til å bearbeide tekstene ville de muligens vært endret en god del, men det skjer ikke, for de er vurdert og stemplet som avfall, og derfor får de heller ikke et gram mer kognitiv energi fra undertegnede. Selv om jeg tviler på at samtlige noveller ble lest. Uansett: Man bedriver ikke plastisk kirurgi på lik. Ikke jeg, i alle fall.

Samletittelen for novellene mine var: «Dett var dett«.I tittelen ligger en sarkastisk undertone, men den var det åpenbart ikke alle som tok …

Her følger den åttende av de ti novellene. Om du finner starten forvirrende, og det håper jeg da virkelig, skyldes det som sagt at novellene er ment å leses fortløpende. Starten er bare en forkortelse av den første bokstaven i hvert avsnitt i den første novellen. Den kan du lese her. Her er den andre, tredje, fjerde, femte, sjette og syvende novellen.

Så, værsågod, til fri ergrelse, nytelse, hånlatter, eller ren ignorering: her er den åttende av de ti:

 

Jeg tok som vanlig til høyre

– Men reisen ble en ydmykelse

 

JEG

 

V

Å

K

N

E

T

*

OPP.

Jeg gikk ut og snuste inn luften av mandag morgen. En svak eim av svovel ispedd et stenk av urin. Hundene elsker å bruke lyktestolpen ikke så langt fra porten som pissoir. Jeg tok til høyre, som vanlig, og skrittet raskt nedover fortauet, krysset gaten, og forserte den korte tverrveien før jeg var fremme i parallellgaten hvor busstoppet var.

Foreløpig var det ikke mer enn tre andre passasjerer som ventet, så jeg. Det måtte bety at det ikke var lenge siden den forrige bussen hadde gått. En av dem hadde satt seg helt til venstre på den ene benken under taket, mens de to andre stod henslengt utenfor og røykte. Det gjorde ikke meg noen verdens ting så lenge de holdt seg utenfor. Etter femten år som røykfri har jeg gått alle gradene i metamorfosen fra å alltid være omgitt av en sky av mystikk og tobakksrøyk til å være fullstendig røykfri. Denne forvandlingen var naturlig nok tyngst i begynnelsen. Jeg sprakk flere ganger, men til slutt vant jeg, og den seieren var så total at jeg straks begynte å føle forakt for de som fortsatt var slave for nikotinen. Jeg sa ingenting, men overdreven mimikk som heving av øyenbryn, foraktfulle blikk og rynking av nesebor sa mer enn tusen ord. Det var i larvestadiet som ex-røyker. Senere avanserte jeg til forpuppingen og forsøkte å late som om sigarettrøyk ikke sjenerte meg, mens jeg nå, som fullt utviklet og flyvende overhodet ikke brød meg, selv om jeg av og til tok meg i å ville innstendig oppfordre de yngste om umiddelbart å stumpe den galskapen de tviholdt på. Jeg gjorde det naturligvis aldri, for jeg visste hvor betryggende det var å ha noe å holde i, en varm venn som alltid gav en noe. Dessuten hadde jeg ingenting med hva andre gjorde.

Jeg satte meg ytterst til høyre på den andre ledige benken etter å ha nikket kort til den gamle damen på benken ved siden av. Hun satt med stokken mellom beina og stirret taust fremover. Foran oss kom to unge gutter med hettejakke og ledninger hengende fra ørene, åpenbart helt i sin egen verden. Den ene av dem knipset en sneip bakover, den havnet på fortauet midt mellom de to benkene.

Den gamle damen tittet opp med sammenknepne øyne. Den neven som ikke holdt stokken dirret, så jeg. Hun kikket i min retning, jeg snudde meg, men ikke raskt nok, hun hadde fått med seg at jeg hadde observert. Jeg hater drama. Det eneste kravet jeg har er å få være i fred.

«Si meg, du det, eller?»

Jeg nikket kort.

«Han kastet en rykende sigarett bakover, uten å se seg for, til og med! Makan!»

De to foran oss var i en slags musikkrus, det så i alle fall slik ut. Selv om de stod stille virket det som om det gikk en strøm gjennom kroppene deres, slik de buktet og vred på seg. Jeg anslo at de kunne være alt fra 14 til 18 år. De så like ut, kroppene oppførte seg likt, og det eneste som skilte dem var at de hadde forskjellig farge på bagene de bar på. Til tross for den ytre likheten var det ingen åpenbar kommunikasjon mellom de to.

«Dette går da bare ikke an! Lømler!» Den gamle smalt stokken mot brosteinen og var i ferd med å reise seg opp da bussen rullet inn foran oss.

Jeg siktet meg inn mot den bakre inngangen. Det gjorde også de to unge. De hadde tydeligvis verken hørt om eller eide det grann respekt for skikken om at de som har ventet lengst skal få gå inn først, for ikke å snakke om at de eldste skal ha forrang. De styrtet mot døra og presset seg inn slik at en yngre kvinne som skulle av måtte trå til siden. Slikt gjør man heller ikke, først skal passasjerene gå av, så kan de nye reisende gå på. Jeg vek til siden slik at hun kunne passere forbi meg. Hun lot ikke til å være berørt av situasjonen i det hele tatt. Men det var hun bak meg.

«Nei har du sett! Det er åpenbart et behov for spanskrør igjen!»

Jeg knep sammen leppene og lot henne entre bussen før meg. Dørene dyttet meg opp trinnet slik at jeg støtte sammen med den gamle som ennå ikke hadde kommet seg helt om bord. Hun akket seg, jeg beklaget, og bussen satte seg i bevegelse.

En yngre mann med pent frisert skjegg reiste seg og tilbød den gamle plassen. Hun takket og veltet seg mot vinduet. Jeg ble stående ved døra og den skjeggfriserte fanget blikket mitt, nikket mot setet og smilte. Jeg hadde ikke noe valg, svelget stoltheten og satte med ned ved siden av henne. Makan. Jeg var 47 år, ikke 80. Men han prøvde vel bare å være hyggelig. Så jeg satte meg.

Den gamle satt med vesken i fanget og stokken støttet mot vinduet. Hun hadde låst blikket mot de to hettekledte som hang ved døra og trykket på mobiltelefoner, fremdeles med en vrikkende kropp og tilsynelatende åndsfraværende. En av dem gløttet raskt bakover i bussen. Han hadde mørke øyne, så jeg.

«Forbaskete pakk! De eier pinadø ingen oppdragelse i det hele tatt!»

Snakket hun til meg? Jeg håpet det ikke var tilfelle, svelget, og lette desperat etter noe å plassere blikket på. Et barn, en hund, en reklameplakat: hva som helst, bare jeg slapp å bli involvert i en scene. Jeg hater oppstuss.

«De ser ikke norske ut. Naturligvis ikke. Du!» Hun dultet borti meg med albuen. Jeg pustet inn dobbelt, kremtet.

«Hei, du.» Hun dultet til meg igjen, litt hardere denne gangen.

Faen.

«Ja?» Jeg snudde meg mot henne.

Hun nikket fremover. Leppene hennes var som to stramme og ildrøde streker mot det kritthvite og rynkete ansiktet.

«De to uforskammede lømlene ved døren, de er ikke norske, ikke sant?»

Jeg lot som om jeg kastet et blikk på dem. «Nei, jeg vet ikke jeg …»

«Vet ikke! Selvfølgelig er de ikke norske. Det synes jo på milevis av avstand. De er kolorerte, se, brun hud og svart hår. De er jo helt ville, jo. Dette er takken, Gud bedre. Du fikk vel med deg hvordan den ene av dem kastet sigaretten uaktsomt rett bakover? Den kunne ha truffet noen! Og så, når de gikk på bussen, nei, jeg mangler ord.»

Jeg tviholdt blikket på reklameplakaten over døra. I øyekroken hadde jeg merket meg opptil flere rundt meg som fulgte med på utbruddene hennes. Jeg forbannet den skjeggfriserte, det var hans skyld at jeg var plassert som en buffer mot den illsinte gamle. Selv stod han uanfektet litt lengre frem og tastet. Han også. Ja! Det var løsningen, jeg kunne jo taste meg ut og bort fra situasjonen jeg også. Jeg fisket frem mobilen. Den hadde svakt med batteristyrke. Men jeg trengte jo ikke å virkelig bruke den, det holdt å late som. Så jeg lot som. Trykket og trykket, hele tiden passet jeg på å holde oppmerksomheten lengst mulig vekk fra sidesetet. Foran meg tok den ene hettekledte tyggegummien ut av munnen og klinte den godt fast på seteryggen han stod ved. Da brøt helvete løs.

«Nei nå … hallo! Er det ingen som ser hva den halvt negroide der fremme faktisk gjør! Han begår vandalisme, se på den ekle tyggegummien!»

Hun hadde reist seg halvveis opp i setet og pekte fremover. Jeg registrerte at de rundt meg fulgte med på henne mens rødmen åt seg oppover kinnene mine. Så forbannet jævlig! Hvorfor måtte jeg rekke akkurat denne bussen? Helvetes skjeggubbe!

De to hettekledte tastet på hver sin telefon og registrerte ikke noe av opptrinnet. Nå så jeg ansiktet til den andre også, begge stod med profilen mot meg. Bussen sakket farten og den skjeggfriserte og en mann på min alder forlot bussen. Nok en eldre dame stavret seg inn, og i det hun kom inn på midtgangen og blinket seg ut et ledig sete dumpet den andre hettekledte ned i dette. Uheldigvis så hun det også.

«Alvorlig talt! Disse, disse … fremmedkulturelle halvnegrene der fremme, nå får det virkelig være nok! Hallo, kommer dere rett fra jungelen, eller?!»

Noen bak meg fniste, hørte jeg. Andre tittet beskjemmet bort. Jeg hadde bare lyst til å synke inn i setet og bli borte. De der fremme virket uanfektet.

«Altså, dere kan bare se til å pakke dere tilbake til den slummen dere kommer fra! Ikke nok med at dere ødelegger offentlig eiendom, men dere eier pinadø ikke respekt for eldre heller!»

Hun stod oppreist nå, støttet seg på stokken og viftet med en harmdirrende krokbøyd pekefinger mot de to. Jeg måtte komme meg av på den neste stoppen. Dette gikk ikke lengre. Fnisingen bak meg hadde gått over til latterhikst.

«Og dette sloss mine foreldre for! Herregud, Hitler hadde rett, jo!»

Latterhikstene gikk over til latterbrøl. Jeg var så ydmyket og ille berørt at jeg holdt pusten, det svimlet for meg, og jeg tok tak i armlenet og reiste meg opp, det var kun en tanke jeg hadde i hodet, jeg måtte bort fra denne furien umiddelbart. De nysgjerrige ansiktene på setene rundt meg scannet meg, de lo av henne, de lo av meg, men jeg hadde da ikke noe med dette å gjøre! Så svingte bussen, og jeg ramlet over henne. Hun veltet mot ruta og satte i et skrik. Da skjedde det.

Den stående av de hettekledte dultet borti den sittende som straks reiste seg, de brøytet seg vei mot setet vårt. Sterke hender grep tak i jakkekraven min og dro meg hardt bakover mot midtgangen. Før jeg rakk å reagere kom en knyttneve farende og rammet meg hardt og vondt rett i solar plexus. Jeg knakk sammen. Det neste slaget rammet meg over nakken, og jeg falt hodestups mot gulvet i midtgangen og brakk meg.

Bussen bremset opp, og den ene av de hettekledte tok av seg headsettet, dro opp hodet mitt etter håret og brølte mot meg: «Jaså, så du er en stor tøff mann som angriper gamle damer, hva? Hæ! Din jævel!»

Det neste slaget traff over nesen, jeg kjente varmt neseblod renne over leppene. Deretter ble jeg slept bortover midtgangen og merket meg hvordan passasjerene så på meg med avsky, kanskje det var på grunn av oppkastet eller blodet, eller kanskje på grunn av den patetiske unnfallenheten min, jeg aner ikke, men det neste som skjedde var at jeg ble kastet ned trappa og sparket det siste stykket ut på asfalten. Jeg klarte knapt å stå oppreist, men jeg fikk med meg langfingeren til den ene av de to hettekledte i døråpningen, han som hadde slått.

Dørene gled igjen med et svupp. Bussen ble stående en stund, før den kjørte videre. Jeg støttet meg på knærne mens jeg spyttet blod og forsøkte å forstå hva som hadde skjedd, og ikke minst hvorfor, men jeg var for omtåket, og sank ned på hælene.

Med tunga merket jeg at alle tennene fremdeles var på plass. Det var få mennesker rundt meg så tidlig på dagen, og i denne gaten fantes nesten ingen butikker. Jeg spyttet på ny og reiste meg sakte. Sekken! Den lå igjen på bussen. Sammen med PC, iPad, databasemodeller og bøker. I det fjerne hørte jeg sirener som nærmet seg.

Jeg gikk mot det svarte utstillingsvinduet. Omtrent hele vindusflaten var dekket med neongrønne plakater som bebudet «Konkurs», «Opphør» og «Salg». Mellom to plakater så jeg refleksjonen av meg selv, så klart som jeg aldri før har sett det. Jeg så en ynkelig primat med lange armer som stod duknakket og glodde, med blod i fjeset og spy nedover skjorta. Sirenelyden ble enda høyere før den brått endte. Det blå lyset brøt opp bildet i glasset.

Jeg slo til alt jeg hadde.

Så tok de meg.

Jævlene.

del på

Ingen kommentarer ennå.

Hva mener du?

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *