Sign up with your email address to be the first to know about new products, VIP offers, blog features & more.

Lavendelhagen – sukret drama

lavendelhagenLavendelhagen, av britiske Lucinda Riley, er en roman som må leses og tas som den er: ren underholdningslitteratur. Nærmere den arketypiske idéen om «damelitteratur» er det vel vanskelig å komme. Likevel vil jeg si at det er god underholdning.

Jeg gjøv løs på Lavendelhagen med friskt mot og  et egoistisk forsett: Dette skulle være en litterær dannelsesreise slik at jeg kan vokse litt og forstå litt mer om hvordan man formidler følelser og vanskelige mellommenneskelige relasjoner, og ikke minst: begripe litt mer om hvordan kvinner tenker og handler, og selvfølgelig hvorfor de gjør det. Grunnet svært stor arbeidsbelastning i de siste ukene har det drøyet en stundt før jeg fikk skrevet denne. Kanskje like greit, for da har boken fått synke litt.

Det skulle raskt vise seg at det ble problematisk å legge Lavendelhagen fra seg. For, til tross for en syndeflod av klisjéer, gjennomskuelige og flate stereotypiske karakterer, forutsigbart plott (likevel med noen overraskelser) og en absolutt dikotomi mellom de gode og de onde som nærmest stiller Marx’ teser og antiteser i et forlegent lys, er det en sammenhengende og spennende historie Riley forteller. Uansett hvordan du vemmes av selvfølgeligheter og neonprangende bruksanvisninger  får du sympati med både de (gode) historiske karakterene og bokens protagonist, Emilie de la Martiniéres.

Historien starter med hvordan den forsiktige og formuende veterinæren Emilie kommer tilbake til sin mors gods på hennes dødsleie. Hun arver så morens slott og vingård og hennes enorme gjeld og enda mer enorme boksamling. Sistnevnte blir svært viktig for den historiske fortellingen som utgjør store deler av romanen i nåtid, skjønt, nåtiden er satt til 1989 for å sannsynliggjøre fortsatt liv i enkelte av karakterene i den historiske delen av romanen (handlingen finner sted under de siste årene av den annen verdenskrig).

Riley er dyktig i håndverket sitt. Hun mister aldri tråden og ethvert kapittel driver historien fremover mot et endelig klimaks hvor Emilie må ta et oppgjør med sin egen naivitet og hvor fortid og samtid forenes i en lykkelig harmoni (urk! – Jeg vet det lukter sterkt av lavendel og glitrer i rosa og lilla bling av dette avsnittet – men det er sant.)

Dette er helt sikkert en bok som kommer til å bli filmatisert slik at det kan gråtes noen tårer i de tusen hjem. Boken er god på drama og sterke følelser.
I tillegg er dette et mesterverk i å eksemplifisere at man godt kan ha suksess om man sprer rundt seg med oseaner av klisjéer. Nå aner ikke jeg hvilke mennesker Riley har møtt på sin sti, men det er mye som taler for at i ethvert nært slektskap er (manns)person A god, snill, oppofrende, intellektuell og nærmest elskverdig selvutslettende, mens (manns)person B er inkarnasjonen av djevelen selv, minst.
Og alle vet jo hvordan den kampen ender.

Hva Riley angår: Jeg er overbevist om at hennes ønskedrøm er å ende opp på et fransk slott og eie sin egen vingård, samt ha et enormt bibliotek spettet med majestetiske lærrygger. De beskrivelsene hun lager av det franske miljøet er maleriske, drømmende, ekte og nære. Nesten så de er en begrunnelse alene for å lese boken.

Hvis hun hadde skapt litt mindre opplagte og ikke fullt så neonlysende og gjallarhornbrølende opplagte antagonister, og samtidig spart seg for 90 prosent av alle klisjéene, da hadde boken blitt mye bedre og fortjent en femmer. Men det gjør den altså ikke.

Kalde fakta:

[bullet_list icon=»star» indent=»10px» style=»light»] [/bullet_list]
del på