Sign up with your email address to be the first to know about new products, VIP offers, blog features & more.

Refuserte bidrag til forfatterskolen – 2

Her er nok et refusert bidrag til opptaket til årets forfatterskole ved Aschehoug. Word-formateringen i dette innlegget er dessverre ikke med, noe som utelukker stilistiske innrykk mm.

 

Gjøken ved Brygge 17

En gråmåke vralter besværlig foran meg. Den lever helt åpenbart på nåde. Pjuskete stjert, avskalling i nebbet, skadet fot og muligens en knekt vinge. Den blir stående på et par, tre meters hold mens den kikker skrått og undrende i min retning. Kanskje den lurer på hvem denne skikkelsen er, denne malplasserte figuren som sitter halvt i skjul bak en rusten kveil med stålkabler. Kanskje den lurer på hvorfor øynene er så røde, hvorfor jeg sitter så stille, og hva det blanke som renner nedover kinnene mine er. Kanskje den er usikker på om det fremdeles er liv i meg. Om det er kjøttet mitt som skal redde livet dens. Kanskje det blir slik. Jeg er likeglad.

 

For litt over en uke siden dukket det mildt sagt overraskende brevet opp i postkassen min. Jeg aner ikke hvordan du fant frem til meg. Det første som slo meg var håndskriften. Jeg var helt overbevist om at dette var en reklametrykksak, for en slik skjønnskrift er det ingen som får til lengre. Det eneste som forhindret meg fra å kaste brevet var frimerkene. Vakkert dekorerte og fargesterke frimerker med kyrilliske bokstaver. Reklame kom aldri med frimerker. Dessuten var konvolutten alt for tung til at det kunne være en ordinær postsending.

Siden jeg måtte rett i et møte ble jeg nødt til å vente til utpå kvelden før jeg omsider fikk ro på meg. Jeg stod da jeg åpnet brevet. Jeg kom til meg selv igjen på gulvetmed et bankende sår i bakhodet. Arkene og bildene lå spredt i en vifteform over og under meg. Og akkurat da stoppet tiden.

De iskalde bølgene fra Barentshavet klasker jevnt og trutt mot bryggekanten. Litt hyppigere nå, som et forvarsel om hva som snart skal skje. De står der på brygga og drar opp fisk etter fisk. Det er neppe for moro skyld. Her er det meste blodig alvor. Jeg vet det. Jeg vet det så inderlig vel. I bunn og grunn er absolutt alt spekket med alvor.

Når livet fremdeles smaker av honning er det ikke rom for erkjennelsen om at alle tårn kan vakle og falle til jorden for så å pulveriseres i et voldsomt smell. Ikke engang etter at støvskyen har lagt seg og de sprikende ruinene insisterer på nederlaget. Nei, det avfeies som en tilfeldig feil i hjerterytmen; det hele er bare noe man enten kan spa ned eller konstruere et nytt tårn over. Verre er det ikke, og mer usannsynlig er det heller ikke.

Mitt tårn hadde rast for en knapp uke siden, den gang, for snaue ni år siden. Fremdeles spradet jeg rundt med en idé om at dette utspillet fra skjebnen rett og slett var en gunstig konsekvens, for egentlig, i bunn og grunn, var jo prosjektet dødfødt. Antagelig varte det såpass lenge på grunn av vanen. På sikt blir det meste en vane. Det er det mest komfortable.

Jeg var fri og nullstilt. Studietiden var over. Et fem år langt platonsk forhold hadde gått fra skyggetilværelsen og inn i mørket. Jeg hadde ikke lengre noen lenker som bandt meg. I horisonten ante jeg upløyde åkre som var strødd med roseblader. Fremtiden lå rett og slett ubeskrevet og åpen.

Vi skrev tidlig august, lørdag morgen, og Oslo viste seg fra en av sine mest sympatiske sider. Jeg hadde fremdeles ikke sett deg da jeg tøffet over til Hovedøya. Kanskje var vi på samme båt, jeg vet ikke. Solen varmet godt allerede. Pastellblå morgenhimmel uten en eneste sky. Jeg stod bakerst på Oslo XI og snuste inn angen av sjø mens Vippetangen og alle som ikke kom med på den første turen ble fjernere og fjernere. Jeg hørte ikke motoren eller plasket fra propellene, jeg hørte ikke skvalderet fra alle de andre badegjestene; jeg var rett og slett i en tilstand av ren, uforfalsket væren.

Vel i land bestemte jeg meg for å dvele litt ved ruinene, ta på steinene og forsøke å se for meg hvordan livet hadde vært for munkeordenen før Gyldenstjerne satte en stopper. Deretter prøvde jeg å stille inn på riktig frekvens for å ane hvilke tanker som løp gjennom hodet på de 1100 såkalte tyskertøsene som ble holdt internert på denne perlen. Begge deler var vanskelig. Øya hadde nesten like mange fasetter som livet selv.

Solens termostat tangerte mør oppvarming og gikk over til gjennomsteking etter hvert som dagen jublet seg fremover. Til slutt ble heten såpass uutholdelig at jeg ble nødt til å trekke vekk fra vannkanten og i ly under et tre. Der holdt jeg meg et par timer mens jeg koste meg med en god bok og nippet forsiktig til hvitvinen jeg hadde tatt med. Den var varm, men det gjorde ingen ting der jeg nøt tilværelsen under et salatgrønt løvverk. Til slutt kallet naturen på meg og jeg så meg nødt til å luske dypere inn i skogen. Det var da, når jeg kom ut av lysningen på den andre siden, at jeg først la merke til deg.

 

Fremdeles er den bare en prikk der ute i den uendelige bukten, men det er lett å se hvor kursen er stukket ut. Om ti, kanskje femten minutter legger de til. Du vet det, for du har stått der og ventet over to timer allerede. Du og jeg. Ventet på ham. Ikke på meg. Du gleder deg. Det gjør ikke jeg. Men vi er nok like spente, begge to.

Dovne bølger vasket langs de grønnkledte tungene av fjære svaberg. Der satt du, på det grønne, tilbakelent med hender som forsvant i det blå. Blyg sjøgang skylte over tærne dine, der du hvilte med lukkede øyne og kroppen vendt mot vest. Du kunne like gjerne hatt en fiskespord nederst; du var som en havfrue, en sirene, som et av naturens mytiske og vakre underverker som tilfeldigvis var delvis skylt opp på land.

 

Langt over deg åpnet himmelen seg som en glidelås etter stripene fra ett eller annet fly. Det grønne pleddet under deg glitret om kapp med refleksene fra den sedate, skvulpende sjøen som kjærtegnet hendene og føttene dine. Finker, spurver og meiser hyllet dagen med sang. Hjerteslagene mine hamret tungt i ørene. Inntil da hadde jeg aldri sett noe nærmere selve definisjonen av perfekt.

Lange, slanke ben forsvant inn i en tekkelig, blå bikinitruse. Brystene dine fylte toppen og vel så det. Du var en studie i symmetri. Om det gyldne snitt kunne personifiseres visste jeg hvem det er som var modellen for den opprinnelige idéen om harmoni. En forsiktig bris lekte med det lange, lyset håret ditt, et hår som i solskinnet var omgitt av en glorie som gjorde at du stod frem fra vannet, fra svaberget og fra det grønne. Du, Afrodite, født av havets skum.

Slik stod jeg, bergtatt, og ute av stand til å foreta meg noe da du åpnet øynene og ble var meg. Ansiktet ditt utstrålte den sjeldne kombinasjonen av ynde, godhet og dyrisk urkraft. Markerte kinnbein, strålende, blå øyne: et ansikt som lett kunne assosieres med en katt. Jeg måtte ha fremstått som en total imbesil da leppene dine beveget seg, og da vi ble sittende å snakke sammen innbilte jeg meg at det hele måtte være et delirium. Inntil da hadde jeg vært overbevist om at livet for det meste går på skinner, at det ikke finnes noen store overraskelser eller brå sprang. Så feil kunne man ta. Livet mitt ble totalt forandret.

Om det er kaos og tilfeldigheter eller den mer ulne skjebnens inngripen som justerer kursen vår? Jeg vet ikke, men før alt dette hadde jeg en hang til å hevde det første. Kanskje det var halmstrået jeg klamret meg til i mitt forsøk på å opprettholde en slags sjelefred. Kaos var mye lettere å forholde seg til fremfor en slags uangripelig mystisk universell vilje som dytter oss i den ene eller andre retningen etter en enda mer mystisk generalplan.

Kaos var i alle fall dekkende for den raske mentale oppsummeringen jeg foretok etter at du hadde hilst og fått meg i prat og vi faktisk hadde sittet og snakket sammen i nesten et helt kvarter. Du, som den eneste fra byen din, at du ble valgt ut til å delta på studentutveksling en uke i Norge, at du skulle dukke opp akkurat der, da – kanskje det bare var en tilfeldighet. En forunderlig effekt av kaos. Fjæra var på sitt laveste da solen stod i sør, sør-vest.

Jeg viste deg rundt på øya og oversatte for deg. Du var så sterkt tilstede, du følte for historiens ofre, du lot deg fascinere over urtene som kom langveisfra, og du hadde et hode som jeg utvilsomt kan hevde er det skarpeste jeg noensinne har vært borti. Du kunne historien på rams, du dvelte ved filosofiske problemstillinger som jeg ikke hadde den minste forutsetning for å begripe. Du var sterk, du var svak, du var ærligheten selv. Alt pakket inn i et ytre som kunne smelte selv den mest kompakte blyklump. Vi ruslet og vi snakket og solen vandret over Oslofjorden og bleknet bak Kolsåstoppen.

Så drakk vi opp vinen og elsket i strandkanten på vestre. Himmelen var oransje og rød og sjøen ble flo sammen med oss. Det var den gangen i mitt liv at jeg virkelig elsket. Alt tidligere hadde bare omfattet idéen om elskov. Vi rakk ikke båten. Natten var varm, dampende og elektrisk. Vi var morild på strandkanten og våknet til plasket fra kjølvannet på en av danskebåtene. Aldri før og aldri senere har et avskjedskyss vært så godt og så sårt, for du måtte dra, for alltid.

Jeg har levd på minnene hele tiden etter. Sant og si er det bare dem som har holdt meg gående. Årene har passert som i en slags dis, en tåkeaktig tilværelse hvor jeg har gjort alt som skal gjøres, og det er det. Jeg kunne ha blitt en livsfarlig soldat. Ingen egne meninger eller tanker, jeg følger bare blindt ordre og utfører dem. For å ha noe mer, noe å strekke seg etter, trenger man noe med mening. Åkrene mine forandret seg. De ble til ørkener hvor ingen ting kunne gro. Det eneste jeg hadde var minnene.

De kom tilbake med et smell da jeg fikk brevet fra deg.

 

Lille deg. Om du bare hadde visst. Hvilket begjær som skapte deg; om du hadde hatt den minste anelse om hvor høyt jeg elsker deg. Du er det flotteste jeg noensinne har sett: perfekt, fra topp til tå, neppe mer enn en meter og førti centimeter, men for et kunstverk du er. Hver eneste lille millimeter av deg. Jeg skulle gitt alt for å holde rundt deg, kjenne lukten av deg, og gi deg en klem. Tenk om jeg kunne fått tatt bare litt del i noe av det som foregår på innsiden, bak den søte luen din. Du ser ut som om du er hentet rett ut fra rakkerungene. Du, lille edelsten.

 

Verden ristet og skranglet under innflyingen til Kirkenes. Noen av medpassasjerene gjespet, andre foldet hender, mens atter andre myste ut av de regntunge vinduene. Det var vann over alt. Vann og fjell, jeg visste at jeg kom til å se mye av dette i dagene som fulgte. På turen inn til sentrum forsøkte jeg å lese litt i lommeparløren, men jeg skjønte raskt at jeg kom til kort. Når ikke engang alfabetet er det samme så ville jeg ikke ha en sjanse til å forstå og gjøre meg forstått i løpet av en så knapp tid. Kanskje jeg ikke trengte det heller, det språket jeg skulle underkastes var universelt og uten ord, men så mye, mye mektigere enn alt annet.

Gubben med den gamle Volvoen fikk hakeslepp da jeg ringte på. Han trodde nok åpenbart at jeg hadde fleipet da jeg forklarte ham at jeg kom med fly fra Oslo for å kjøpe den gamle V70-en hans. For sikkerhets skyld hadde han allerede fått ti tusen i forskudd. De øvrige 40 fikk han kontant, og nøklene skiftet eier umiddelbart. Jeg hadde såvidt ymtet frempå om at jeg hadde tenkt meg på en ferietur innover i Russland, og han hadde mange tips om hvor de beste skliene var å oppdrive. Jeg takket høflig og satte avgårde med en gang. Den viktigste etappen i mitt livs reise var påbegynt.

I nord er det ikke snakk om store avstander, men om svimlende distanser. Jeg mistet fort radioen, og det var like greit, for i hodet mitt var det så mange tanker at det ikke var plass til noe mer. Jeg hadde mitt fulle hyre med å holde meg på veien. Naturen og været gjorde sitt for å forsøke å stanse meg; det var som om alle makter trakk mot grensen for å holde meg tilbake: stans, din idiot, hva er det egentlig du tenker på? Har du det minste begrep om hvilke konsekvenser dette kan få?  Ditt liv, javel, men dette dreier seg ikke bare om deg. Egoistiske fjols!

Takket være google hadde jeg lært at det var særdeles uklokt å kjøre med en dyr leiebil. For første gang i mitt liv hadde jeg et viktig og endelig mål å strekke meg etter. Jeg hadde rett og slett ikke tid til å bli stanset, plyndret og muligens drept. Det var derfor jeg lette meg frem til en passe avdanket og uinteressant gammel bil. Hvis jeg hadde flaks ville den holde helt frem.

Grenseovergangen var langt mindre dramatisk enn hva jeg hadde trodd. Vips, så var jeg i Russland. Fjellet, viddene, vannene og trærne var akkurat de samme som på den andre siden av grensen. Det eneste som var forskjellig var de ubegripelige skiltene, hullene i veidekket, og det faktum at jeg så å si var helt alene. Den første natten tilbragte jeg i bilen. Jeg kjørte av på noe som nok kunne være en gammel skogsvei, passet på at jeg var usynlig fra hovedveien og forsøkte å sove. Men det var like fånyttes da som det hadde vært helt siden jeg mottok brevet.

Jeg har så lyst til å gå bort til deg, lette litt på bremmen din og gjøre meg til kjenne. Kanskje jeg hadde rukket å gi deg en klem, mest sannsynlig ikke. Jeg forstår det. Jeg er ikke i posisjon til å bebreide noen. Du ville helt sikkert blitt livredd, skreket ut og løpt. Du hadde ikke sett øynene mine, du ville aldri rukket å lese hva som stod i dem. Ekte, ubetinget kjærlighet. Og en smerte så stor at den ikke er til å bære. Du ville ha sett et speilbilde på hvordan du selv vil se ut om mange, mange tiår. Men, det går ikke, for i beste fall er jeg bare en hildring. Jeg har ingen rett til å ødelegge livet ditt, for jeg er ingen del av det. Jeg kan ikke bli det, selv om jeg er det.

Inne i bilen var det helt stille. Jeg stirret på bildet helt til det ble så skumt at alt fløt sammen til en grøt. Mobilen hadde ingen dekning, og på radioen var det bare støy. Ute var det kaldt, så jeg holdt vinduene lukket. Slik begynte natten. Senere ble den magisk. For aldri har jeg sett en klarere og mer vakker stjernehimmel. Hullene i mørket tindret, blinket og gnistret. Det var som om jeg skulle være i et helt annet univers. Jeg ble så trollbundet at jeg gikk ut av bilen, satte meg på panseret og bare nøt synet av evigheten over meg. Jeg kunne dra streker mellom stjernene, og bildet jeg fikk … var deg.

Du har sikkert sett denne himmelen så mange ganger at du ikke tenker over det. For meg var det en unik opplevelse, dessuten en kraftig påminnelse om hvor ufattelig liten og ubetydelig jeg er. I kosmisk sammenheng er jeg rett og slett ingenting. Og hvis så mange og store følelser kan samles i et knøttlite ingenting, hva kan da finnes der ute? Jeg tror, med hånden på hjertet, at dette var den nærmeste opplevelsen jeg noensinne har hatt av en eller annen idé om Gud. Der ute ble jeg bare enda sikrere i min sak: jeg måtte fullføre det jeg hadde begitt meg ut på.

De påfølgende dagene på A138 forløp stort sett udramatisk. De folkene jeg møtte var vennligheten selv, til tross for at vi ikke kunne snakke sammen. Eller, det er kanskje ikke helt sant. Mange av dem virket slitne, preget. Øynene kan ikke lyve. De så kanskje noe av det samme hos meg. Jeg hadde tross alt ikke sovet på en uke, men jeg var rett og slett ikke trøtt. Ikke sulten. Ikke tørst.

Murmansk var akkurat som jeg hadde forestilt meg. Det var herfra hun kom, før hun møtte Igor og flyttet til Severomorsk, en mindre by litt lengre nordover. På den tiden var han offiser i Nordflåten og fremtiden deres så lys ut. Du var åpen og ærlig om alt i brevet ditt. Det hjelper meg litt på vei til å prøve å forstå. Og jeg har allerede laget meg en hypotese på hvorfor det ble slik for dere. Han var naturligvis stråleskadd, og det som først går til helvete for menn da, det er spermiene. Han ville aldri være i stand til å befrukte noen. Men det visste han ikke. Kanskje ikke du heller, selv om jeg er usikker på akkurat den biten. Du fortalt meg aldri om ham, den dagen du og jeg hadde et helt liv sammen.

Sykehuset var lett å finne. Pleierne var vennligheten selv, og det var ikke noe problem for dem at det kom en ukjent mann fra Norge for å besøke Natasja. Jeg visste hvorfor. Det måtte et mirakel til for å endre skjebnen din. Jeg tror hjertet mitt hoppet over flere slag da jeg endelig tok mot til meg og skjøv opp døren.

Nå er det bare få minutter før de legger til. Når det rustne skroget banker mot fenderne av gamle, oppkuttede lastebildekk kan du endelig løpe mot skipssiden med fremstrakte armer. Du, lille venn, du som bobler over av ekte, hengiven kjærlighet, du er en del av noe større, men du vet det ikke, og du kan heller aldri få vite det.

Å se deg igjen var en uvirkelig opplevelse. Det virket som om du delte oppfatningen, for først skjønte du ingenting, men så falt brikkene på plass. Du gråt. Jeg gråt. Du ba meg om tilgivelse. Jeg tilga deg. Så, etter alle disse årene, fikk vi endelig kysset hverandre igjen. Du smaker fortsatt av honning. Jeg la igjen bagen med 750 000 russiske rubler. Sparekontoen min hadde nesten 150 000 kroner, gudene vet hvorfor jeg hadde ruget på disse pengene, men nå kunne de i alle fall brukes til noe meningsfullt. Han skulle få en virkelig sjanse her i livet. Fondsbrevet jeg hadde laget på jobben så overbevisende og ekte ut. Jeg tror ikke du skulle få noen problemer med å forklare hvor pengene kom fra. Hadde jeg kunne kjøpe deg fri fra skjebnen din skulle jeg ha gjort det. Jeg tror du vet det.

Da jeg forlot deg visste jeg at jeg aldri mer kom til å se deg, elskede Natasja. Det var sårt, men vi hadde tatt farvel før. Og ingen av oss kunne den gangen vite at du bar en spire i deg. At Igor trodde det var hans er helt forståelig, for på bildene du viste meg så var han ikke så alt for ulik meg. Ikke han heller. Jeg håper du lever lenge nok med sykdommen din til å få ett, kanskje to år til sammen med dem. Slik at du på den dagen hvor kroppen din må gi tapt kreften kan vite at sønnen din kan komme seg videre.

Jeg var svimmel da jeg kjørte rundt i havneområdet og lette etter den riktige bryggen. Du hadde forklart meg nøyaktig hvor han skulle legge til. Brygge 17, den samme bryggen hvor Nikolay hver dag står og fisker og speider etter ham. Han, den tidligere så stolte offiseren, som nå var helt vanlig mannskap på en fisketråler. Han avstod fra den løsningen som så mange andre valgte ved å drukne nederlaget i Vodka. Han tok ansvaret for dere begge på alvor. Det står respekt av det. Lille Nikolay elsker ham, sa du, og følelsene skulle visstnok være gjensidige. Jeg kunne selvfølgelig ha slått meg til ro med det, men jeg ville forsikre meg, jeg ville se ham. Dem.

Jeg har fulgt etter deg i tre dager nå. Det er de tre lykkeligste og de tre tyngste dagene i mitt liv. Jeg brenner i begge ender.

Hver dag når skolen er over er du på sykebesøk hos moren din. Jeg har sett uroen i øynene dine, du vet det kanskje, at hun ikke kommer til å overleve dette. Hun har ikke sagt det til deg direkte. Jeg forstår det, hun vil sikkert forsøke å skåne deg lengst mulig. Det er kanskje best slik, at deler av livet forblir ufortalt.

Du pleier å være alt fra en og en halv til to og en halv time hos henne, før du legger kursen ned mot havnen. Jeg har sett deg fiske, jeg har jublet med deg og mang en gang tatt meg i å ville løpe ut på brygga for å hjelpe deg å få dem på land, men jeg kan ikke. Jeg har bitt tennene sammen og knytt nevene til hele den stakkarslige kroppen min har ristet.

Måken vingler litt når den stopper opp, hinnen den har som øyelokk glir opp og ned, omtrent som om fuglen ikke riktig klarer å bestemme seg for om den skal være våken eller ikke. Kanskje det er de små tegnene som hinter om at det snart er over: at den skal falle om og bli hakket i stykker av andre fugler, eller bli revet i filler av de skrantne kattene som er overalt rundt meg.  Livet er fattig på nåde. Det er en tid for alt. Også der fremme, ser jeg.

Lille Nikolay står ytterst på bryggekanten og vinker med den ene hånden, mens han holder på luen med den andre. Av og til kommer det noen friske vindkast. Det er uforsvarlig at en liten gutt skal få stå så langt ute på bryggekanten. Han har ikke engang redningsvest. Er det noen av gubbene der ute som hadde orket å hoppe etter ham? Jeg vet ikke, men nå kommer båten, og den kommer fort.

Maken til rustholk. Det er et under at de i det hele tatt klarer å holde den flytende. Det eneste som ser solid og sterkt ut er tårnene og vinsjesystemet til not, line og trål. De manglet neppe mot, og de har vel heller strengt tatt ikke noe valg. Jeg håper at de har fått godt med fangst, nok til at Nikolay får noen dager sammen med … faren sin.

Han hopper opp og ned nå, vifter med den lille luen. Så ser jeg ham, på dekk. Han står med bar overkropp og vinker tilbake. Muskuløs, sterk, stolt. Akkurat som på bildet. Baugpropellene freser opp vannet, båten glir sakte og perfekt inntil. Nikolay tar imot trossen og fester fortøyningen foran, mens en av mannskapet hopper ned og fester bak. Motoren senker turtallet, Igor hopper ned på brygga og går ned på huk. Nikolay roper og løper i armene hans, blir heist opp, han slår armene rundt den solsvidde kroppen og presser kinnet mot ham.

«Papa! Papa! PAPA!»

Klumpen i halsen er alt for stor til at jeg klarer å svelge den.

De to går hånd i hånd mot land. Jeg forsøker å se nonchalant ut, nistirrer på det mørke displayet på mobilen min og nikker kort i det de passerer meg. I få brøkdeler av et sekund ser jeg blikket hans. Han ser mot meg, smiler, og vinker, før han snur seg og kikker opp på Igor.

Takk, kjære Gud. Takk.

Lydene fra dem dør ut. Gråmåken foran meg har nettopp tippet over på siden. Den forsøker å reise seg, men beina klarer ikke å bære den.

De to blir borte i horisonten.

Jeg vrir nakken rundt på måken.

Den protesterer ikke.

Så går jeg ut på bryggen.

***

 

Denne fortellingen er copyright © «Brumle Gråskjegg»

del på
  • Rufus

    Av de to tekstene som ligger ute, liker jeg denne best. Men det er noe litt pompøst her og litt pornonovelle, men tidvis lovende. Skriv strammere.

    • Skrivehula

      Å ja.. I know, det er svært pompøst. Det var bevisst for å se om det var det de var ute etter, men nei.