Sign up with your email address to be the first to know about new products, VIP offers, blog features & more.

Refuserte bidrag til forfatterskolen – 3

Her følger nok et refusert bidrag til Aschehougs forfatterskole. Dette bidraget mangler også formateringer, slik at eventuelle stilmessige grep som er gjort med teksten kanskje ikke kommer helt til sin rett. Følgende bidrag ble skrevet av «Karen»:

 

Uten tittel

Det skulle vise seg å bli vanskeligere enn jeg hadde trodd. Om nettene holdt de krafsende rottene meg våken. Jeg kunne høre dem når jeg lå og ventet på å få sovne. De hadde tilholdssted i veggene. Jeg begynte å lytte etter dem. Når jeg lå slik i sengen og lyttet, fikk jeg for vane å stramme musklene i kroppen.

 

Bare noen måneder tidligere hadde jeg befunnet meg på Blindern. Jeg ville vekk. Jeg var på overtid med hovedfaget mitt i russisk. Jeg var ensom, kjæresten min hadde forlatt meg. Det var nesten slutt på pengene mine, og de få vennene jeg hadde igjen irriterte meg. Jeg fikk lyst til å drikke brennevin og lyst til å høre på musikk om flammer og om djevelen. Jeg tok varme bad for å dempe smerten. Jeg romantiserte andre menneskers liv, jeg tenkte at de hadde det godt. Det forekom meg at de nesten alltid satt ute på fortauskaféer og drakk vin og lo høyt. Jeg var uendelig lei meg. Jeg gråt på bussholdeplassen og på Ikea da jeg skulle bytte et feilkjøp, en billedramme som likevel ikke passet. Jeg forsøkte å beskytte meg ved å kjøpe briller som fikk meg til å se distingvert ut, og jeg kjøpte klær som minnet om en annen tid og et annet liv. Følgelig brukte jeg opp de siste pengene jeg hadde. Heldigvis hadde jeg klarsyn nok til å forstå at jeg kunne gå meg vill, uten å ville det kunne jeg bli ett av disse menneskene jeg egentlig forakter. Jeg kunne bli ett av disse menneskene som blir sint fordi det er for fullt på bussen.

 

Jeg tenkte at det må være deilig å være gammel. Det var noe trist ved alt søppelet i byen, bygningene virket nedslitte, de kulturelle uttrykkene rundt meg virket forflatede, kommersielle og trøstesløse. Det var slik fatt at jeg ønsket å reise til Tokyo, San Francisco eller Tbilisi, og jeg trodde det ville hjelpe meg. Økonomien min begrenset reiseplanene, men jeg flyttet midlertidig ut av byen. En dag, etter uvirksomme timer på lesesalen, fant jeg en løsning. Jeg hadde kastet bort dagen, fortapt meg i litteratursøk og brukt lang tid på å forsøke å rette ut kopikort som hadde krøllet seg så mye at de var blitt ubrukelige. Jeg hadde akkurat vært på toalettet og finlest det som sto på veggene, det var noe jeg hadde for vane å gjøre når jeg ikke kom videre i arbeidet. I båsen jeg hadde vært på hadde noen skrevet «fnisefitter» med ett skakt hjerte rundt. På vei opp trappene fra toalettet, passerte jeg en av disse gamle oppslagstavlene som stammer fra 70- eller 80-tallet. Der fant jeg et oppslag om et eldre russisk ektepar som leide ut til hovedfagsstudenter i russisk. Leien som var oppgitt var nærmest symbolsk, og ett øyeblikk ble jeg usikker på om det kunne medføre riktighet. Jeg forsto at dette nord var for Tromsø ved kysten et sted, men jeg kjente ikke til stedet eller området. Jeg hadde ikke vært lenger nord enn Trondheim, men nølte ikke med å reise.

Jeg leide altså et rom hos et eldre ektepar, i ett av disse trehusene ved kysten og det var omtrent som det ser ut på postkortene. Det var et stykke til nærmeste butikk, og det var kaldere enn jeg var vant til. Hun var professor i litteratur og han var professor i historie. Alle bøkene i huset fikk det til å sitre i kroppen min, det å se på bøkene var virksomt mot tristheten jeg nesten alltid følte. I vinduskarmene inntil bokhyllene sto det ulike planter som hadde vokst sammen og de dekket nesten vinduene, det så ut som bladverket i en skog.

 

Albina var altså litteraturviter, blek med forfinede trekk, og hun så nesten gjennomsiktig ut. Hun hadde naturlig autoritet, og behandlet menneskene rundt seg med bestemt selvfølgelighet. Jeg tror jeg fryktet henne, jeg adlød henne på en måte jeg aldri ville ha gjort med mine egne foreldre. Albina var huslig på en ekkel måte. Huset var velpleid. Jeg likte luktene, det luktet rent, det luktet av blomstene hun hadde satt frem eller maten hun hadde laget. Noen ganger duftet det sterkt av liljer, noen ganger av Vatrushka, russiske wienerbrød med rosiner i. Hun laget alltid mat til meg og passet på at jeg fikk i meg nok å spise. Albina hadde mest nyttevekster i hagen, men også planter jeg likte, som japanske lykter. Det uhyrlige var at hun kvelte meg med husligheten sin. Hun ga meg små gjøremål som begrenset bevegelsesfriheten min. Det kunne være noe som skulle gjøres i hagen, eller det kunne være noe jeg skulle handle inn til henne som hun måtte ha på et bestemt tidspunkt. Hun inkluderte meg i måltidene deres, og jeg la meg til en rytme som passet med det gamle ekteparets rytme. Noen ganger kunne jeg ligge våken om kveldene, men det skjedde stadig sjeldnere.

 

Albina var gift med Igor, han hadde avfunnet seg med Albinas regime og levde godt i det. Han var høy og slank, og åndfull uten å virke skremmende. De kveldene Albina ikke var hjemme, ble jeg ofte sittende og snakke med ham. Igor fortalte om da han og Albina hadde bodd på Sibir, om de grønne somrene og det fantastiske landskapet. Han fortalte inngående om historiske skikkelser og om hvordan samfunnet hadde forandret seg. Han beskrev kulturen som noe som forringer mennesket og påfører det skamfølelse. Som noe som gjør menneskene mentalt usunne, begrenser dem, tvinger dem inn i spesialiserte yrker og gjør dem ulykkelige. Uken etter snakket han med overbevisning om hvordan kulturen foredler mennesket. Kulturen skaper orden og mening i en ellers barbarisk verden, kulturen skaper mennesket. Det var bortimot umulig å få ut av Igor hva som var hans private mening, jeg vet ikke om han hadde noe slikt. Jeg nøt disse stundene med ham. Igor hadde i blant en spesiell virkning på meg, han kunne få meg til å føle at alt var fortettet, og verden virket klarere.

Albina fulgte med på hva jeg foretok meg og satte seg inn i hvordan det gikk med fremdriften av hovedoppgaven min. Det var som om hun visste når jeg jobbet, når jeg var sulten eller når jeg var på vei ut. «Kom og snakk litt med meg!» kunne hun rope inn til meg dersom hun ville ha selskap. Hun frittet meg ut om familien min, om hvordan jeg var som barn, det var som om hun ville vite alt. Jeg fikk følelsen av at Albina spionerte på meg. En dag da jeg hadde vært i butikken for henne, latet jeg som om noen fulgte etter meg den siste strekningen gjennom skogholtet. Da jeg var kommet i hus, var hun der og spurte meg om noen hadde fulgt etter meg på veien hjem.

 

En dag kom sønnen deres, Lev. De gamle foreldrene oste av ensomhet og av lengsel. All maten de hadde tilbredt til ham vitnet om det. Albina hadde laget blini, en slags russiske grove pannekaker med rogn og rømme, og hun hadde satt frem hjemmelaget plommelikør. Lev overrasket meg. Jeg hadde allerede dannet meg et indre bilde av ham. Jeg så for meg en energisk og sterk ung man, jeg var helt sikker på at han var kjekk. Kanskje var disse forventningene ren ønsketenkning, Lev og jeg var nemlig jevngamle og jeg visste at han skulle komme. Lev var stillfaren og så betydelig eldre ut enn alderen skulle tilsi, lav og litt tykkfallen. Det var akkurat som om kroppen hans så bløt ut, og jeg kjente en nesten instinktiv trang til å plage ham. Da jeg ble kjent med Lev var han i ferd med å miste håret. Han hadde et lite parti med hår i pannen, og dette partiet ble stadig mindre, jeg tror det kan ha forsvunnet i løpet av de få månedene jeg kjente ham. Han hadde små butte hender og besynderlig korte armer. De små fingrene hans røykte sigarettene helt inn til filteret. Det var han som gjorde meg oppmerksom på rottene. Jeg skjønner ikke at jeg ikke kan ha hørt dem før. Det virket som om de gamle ikke brydde seg om rottene eller var blitt vant til dem.

 

En kveld jeg egentlig hadde tenkt å legge meg tidlig, kom Lev og banket på rommet mitt. Jeg var i en slik sinnstilstand at jeg uansett ville la ligget og fantasert om de elendige rottene. Derfor takket jeg motvillig ja til å holde ham med selskap, og jeg takket ja til noen glass vodka. Vodkaen ga Lev glød og varme, og noe av sjenansen hans forsvant. Jeg skammet meg litt over fordommene mine, og jeg fant ut at jeg likte å snakke med ham. Lev fortalte meg at han ikke hadde kommet seg unna militærtjenesten og at den hadde ødelagt ham. Jeg fikk det ikke til å stemme at Lev, som sønn av to akademikere skulle ha avtjent militærtjeneste, men jeg sa ingenting. I Russland er det vanligste å kjøpe seg fri fra militærtjenesten, det er bare de aller fattigste som avtjener verneplikten, kanskje bare de ti prosent fattigste. Alle som kan, betaler seg fri, for militæret er som et skrekk-kabinett. De som ender opp med å avtjene førstegangstjenesten i Russland er de som ville ha blitt tatt hånd om av barnevernet i Norge, unge gutter som har blitt utsatt for omsorgssvikt, barn av rusmisbrukere og kriminelle, og mange av dem er selv kriminelle.

 

Lev fortalte meg om dedovshchina som betyr «bestefedrenes regime» i det russiske militæret. Jeg hadde så vidt hørt om dedovshchina, det skal ha har eksistert siden engang på 60-tallet, og etter Sovjetunionens kollaps skal dedovshchina ha mutert og gått fra å være en vanlig dåpssermoni for nye rekrutter til å bli et sadistisk system med omfattende tortur og misbruk. Jeg hadde hørt om søvndeprivasjon, straffarbeid og om voldtekter. De nye rekruttene blir kalt dukhi eller spøkelser. Selvmordsraten er høy og noen dør av skadene de blir påført. Etter to år i militæret går ofte en dukhi over til å bli en dedy eller bestefar. Dedovshchina-systemet har en innbygget mekanisme som gjør at grusomhetene gjentar seg og det er umulig å unnslippe, hvis en dedy ikke er hard nok mot de nye rekruttene vil han igjen bli degradert til dukhi.

 

Lev fortalte meg om den aller første dagen hans i militæret, hvordan de skiftet ut den nye uniformen hans med en gammel fillete en slik at han kunne identifiseres sosialt som en dukhi. Lev fortalte meg om fjernsynet, om den tørkede krokodillen og om sykkelen. Fjernsynet består i av at ung rekrutt sitter på en stol og blir gitt en annen stol med et glass vann på som han skal holde. Rekruttens stol blir dratt vekk under ham mens hans sitter på den. Dersom vannet skvalper over eller blir slått ut, får rekrutten rundjuling. Navnet kommer fra det faktum at enhver rekrutt som blir utsatt for dette, følger konsentrert med vannglasset på stolen, som om han skulle se på fjernsyn. Den tørkede krokodillen består i at rekrutten henger mellom to køyesenger av metall, og en kalashnikov med bajonetten pekende oppover plasseres under ham og soldaten henger der, «til tørk». Det hender de eldre soldatene slår til ham med puter mens han holder seg fast. Til slutt fortalte Lev meg om sykkelen. Som dukhi fikk han ikke mange timers søvn, og ofte ble søvnen avbrutt på grunn av sykkelen. Dette besto i at de eldre soldatene eller dedyene plasserte papir mellom tærne hans mens han sov og tente på papiret. Bevegelsen som oppsto når han forsøkte å slukke flammene minner om en som sykler for harde livet. Lev fortalte meg at det eneste han tenkte på var å unnslippe.

 

De høyst reelle problemene han sto overfor, gjorde at all eksistensiell grubling forsvant fra livet hans. Når jeg spurte om hvordan han kom seg unna, sier ikke Lev noe mer om omstendighetene enn at han avtjente den siste delen av militærtjenesten på ett sykehus.

 

På samme måte som du unngår å legge merke til de ørsmå endringene i utseendet til de menneskene du ser hver dag, var jeg en stund så forbløffet over Levs utseende at det tok en god stund før jeg så at han hadde en tatovering bestående av tre prikker på den ene håndbaken. Han hadde også en karakteristisk skrift og skrev med bare store bokstaver. Skriften hans var skjelvende og lik den skriften man ser hos et barn eller en olding. Jeg vennet meg til utseendet hans etter hvert. Men utseendet hans styrket mistanken min om at han ikke var Igor og Albinas virkelige sønn. Noen dager var Lev hoven rundt øynene, jeg vet ikke om det var fordi han hadde grått eller hatt mareritt. Jeg tenkte på sykkelen, men sa ingenting. Det var som om en sterk bølge av ømhet skylte over meg. Jeg fikk lyst til å holde ham, ta på ham. Det hendte Lev klaget på at han ikke kjente seg igjen når han så seg i speilet, og da pleide Albina å gi ham vodka og Igor som var den sprekeste av de gamle pleide å ta ham med seg og gå tur.

 

Den formiddagen tråleren kom var det sol og blikkstille på sjøen. Jeg var ute og gikk da jeg fikk se at det hadde samlet seg folk på kaia. En del av de gamle fiskerne sto der de pleide, og i tillegg hadde det samlet seg noen skuelystne, et par studenter og de som ikke var på jobb. Alle ventet på båten som nærmet seg. En av naboene, en mann som var pen på en usunn måte, kjederøyket og hisset opp stemningen med spekulasjoner om båten. Etter hvert fikk jeg se at det var en fisketråler med kyrilliske bokstaver og et russisk flagg. En av mennene kom med usmakelige kommentarer om at det var en forsyning med russiske horer eller smuglersprit om bord, og flere av de andre mennene lo med og hang seg på spøken. En annen mann snakket nedsettende om russere og beskyldte tråleren for tjuvfiske på norsk grunn. Det brant i meg etter å være igjen på kaia, jeg kunne se at tråleren nærmet seg langsomt. Jeg var fanget av pliktene overfor Albina og innså at jeg ikke ville rekke begge deler. Derfor sprang jeg hjem igjen. Jeg løp i grusen opp fra kaia.

 

Albina hadde laget rognebærlikør, tyttebærlikør og kirsebærlikør. Jeg hadde selv sett henne fylle glassene med vodka og sukker og visste at hun satte sin stolthet i å få likøren perfekt.Albina hadde bedt meg om å snu en mengde norgesglass to ganger i døgnet, grunnet plassmangel var glassene plassert høyt oppe på en hylle i boden, og det var vanskelig for henne å komme til. Jeg fryktet at hun ville anklage meg dersom likøren ble ødelagt og jeg visste at hun hadde brukt lang tid på å lage den. Jeg visste også at det ville ta over en time å løpe hjem, snu alle norgesglassene og komme tilbake. Heldigvis var ikke Albina hjemme og jeg snudde glassene fort og slumsete. Da jeg kom tilbake var den russiske fisketråleren borte. Jeg tenkte ikke over at Lev ikke spiste middag med oss den kvelden, det var ofte han spiste på rommet sitt i ensomhet eller han ble sittende og røyke sigaretter ut av vinduet.

 

Det var som å våkne med vondt i magen, som om at noen som var glad i meg ville meg noe vondt. Albina ryddet og vasket, ingen ord. Ingen av dem nevnte at Lev var borte, noe jeg opplevde som påfallende. Jeg nevnte ham heller ikke. I ettertid har jeg lurt på hvorfor jeg ikke sa noe. Jeg lagde en forklaring i mitt eget hode som besto i at jeg måtte vise respekt for Albina og Igor. I ettertid har jeg tenkt at jeg var feig..

 

Senere fikk jeg rede på at Albina og Igor har hatt en egen sønn. Det var Igor som fortalte det. Han fortalte at både Albina og spedbarnet var syke og at han holdt på å segne om mens han stelte for dem. Jeg fikk meg ikke til å stille mer inngående spørsmål om omstendighetene, til det var jeg for sky. Igor fortalte at han begynte å produsere melk. «Det kan skje fordi barnet trenger omsorg og næring.» «Prolaktin» sa Igor. Han forklarte at det virket helt naturlig på ham på den tiden. At han ikke ble redd, at det ikke truet mandigheten hans. «Det er et stoff vi mennesker har i oss som gjorde det, antagelig for at barnet ikke skulle dø. Det døde likevel.»

 

Noen dager etter at Lev forsvant, sluttet jeg også å høre krafsingen fra rottene, selv lukten av dem forsvant. Etter at Lev forsvant var natten var uten lyder. En dag så jeg noe som lignet et rotteekskrement og jeg holdt det opp i håndflaten min og kikket på det, luktet på det og holdt det opp mot lyset. «Det at ting endrer seg, er bare tilsynelatende. Menneskene drives av begjær etter makt eller helt enkelt etter av at de ønsker å unnslippe smerten sin», sa Igor til meg. Han unnskyldte seg også på vegne av Albina, «Jeg vet hun kan virke påtrengende, men hun mener det godt.»

 

Jeg hadde skrevet det jeg kunne på hovedoppgaven og jeg ventet bare på en mail fra veilederen min slik at jeg kunne gjøre de siste endringene, men viktigst av alt, jeg hadde klart det jeg hadde satt meg fore, jeg hadde kvittet meg med tristheten. Jeg følte meg lett i kroppen og reiste tilbake til Oslo. Jeg reiste fra Igor og Albina. Jeg hadde medlidenhet med Albina, men på samme tid følte jeg en kulde overfor henne. Hun sendte meg brev. Jeg har aldri svart på brevene, men hun sender fortsatt nye brev. Det er som om hun kleber ved meg.

 

Denne teksten er copyright © «Karen»

del på
  • Ronny N

    Jeg er en litt utålmodig fyr til tider, og akkurat nå ble jeg det. Jeg leste dessverre ikke alt.

    Personen du skriver om har mye på hjertet. Jeg vil si for mye. Jeg synes det blir for mye og for tynt. Jeg tror du kunne kuttet ned på mye og heller skrevet mer utdypende. Etter kun noen få avsnitt føler jeg det nesten som å lese en kulepunktliste. Det blir for mye fortellende og rett og slett litt mye å forholde seg til. Det griper liksom ikke. Jeg tror det kunne ha grepet bedre om det var mer kjøtt rundt de forskjellige tingene. Det hadde kanskje funket i en roman, men i en kort novelle som dette blir det for mye, på for kort tid…tror jeg.

    Kanskje er det «outline» for en roman du har skrevet ned her?

    Et tips jeg fanget opp, som bryter med «show don’t tell», er «tell not show». Det finnes en egen bok på amazon om akkurat det. Det funker spesielt godt når man lager grovutkast til nye scener. Da skriver man raskt ved kun å fortelle. Gjerne punktvis. Siden går man inn og utdyper. Det du har skrevet minner meg litt om «tell not show».

    Du bare forteller, og har ikke noe dialog.

    Vet ikke om linjeskiftene er korrekte, eller om det skulle vært paragrafer. Uansett henger ikke avsnittene naturlig sammen slik jeg ser det. Avsnitt = scene. Slik er det ikke hos deg, men det er vel heller ikke mulig slik historien er fortalt. Jeg kjenner dessverre ikke alle sjangere.

    Jeg synes at hovedessensen er at det blir for mye (selv om det er bra) og for tynt.

    Når det er sagt tror jeg du har potensiale 🙂

  • Bjørn S

    Jeg er kanskje ikke den rette til å uttale meg, refusert som jeg selv er i runde på runde. Og sannsynligvis med god grunn, hvilket ikke er teamet her. Heller ikke jeg orket å lese hele denne teksten. Hvorfor ikke? Vel, jeg gjenkjenner i hvert fall mange av mine egne slappheter. Så når man får beskjed om å skrive strammere, må man gå tilbake til skrivebordet og være selvkritisk så blodet renner. Stryk det som ikke er viktig, let etter dårlig setningsbygging, overflødige ord og vær konkret når det er mulig. Istedenfor ”nesten”, sett ord på hvor mye nesten er idet tilfellet. ”Det var nesten slutt på pengene – hva betyr det? Skriv heller at du hadde igjen 822 norske kroner og 5 svenske. Og unngå klisjeer og slitte uttrykk. Forlagene er allergiske mot klisjer, og bruker makuleringsmaskin som medisin. Allerede i første avsnitt kan man sette fingeren på flere svakheter (etter min mening). ”Det skulle vise seg… – det – hva da? ”…krafsende rotter…” – beskriv heller lyden av klørne…. ”Jeg var uendelig lei meg…” Dessverre, uendelig er stort sett forbudt. Osv. Tips: Les en del av noveller som ligger på fortellinger.net. Det er en grunn til at de ligger der og ikke er utgitt i bokform. Jeg har hatt god nytte av å lese dårlige tekster, og analysere hvorfor de fungerer så dårlig. Men som sagt, jeg kaster sikkert stein i glasshus. Som igjen er et uttrykk på rødlista, de forbudte uttrykkene. Hvem er jeg til å være dommer over andre? Nei, ikke bra det uttrykket heller. Så la oss heller være enklere i tonen og si at det var nå min mening da.