Foto: Pergament – Dreamstime.
Jeg har liggende et gulnet pergament. Lakkforseglingen er nylig brutt, men ingen andre enn mine øyne, utenfor Cirkelen, har foreløpig sett hemmeligheten. Pergamentet er naturligvis innelåst i en hemmelig krypt bare jeg kjenner til, for hvis verden får rede på dette vil den litterære himmel blø redaktørfrosker, og ti tusen landeplageforfattere vil hjemsøke jorden mens de blåser i basunene og påkaller De Fire Ryttere.
Pergamentets tittel er Codex Criminalia. Du innvies nå i en av de store, litterære hemmeligheter, hemmeligheter som har vært skjult i dulgt mørke og voktet med sylskarpe blekkdryppende pennespisser. Hemmeligheter som har gitt De Innvidde millioninntekter, hemmeligheter så viktige at det ligger hundrevis av lik på korsveien som leder til Scriptorium Rex Libris. Tempelet hvor Den Hellige Gral står på en blokk av marmor. I gralen ligger pergamentet. Og det sier som så:
Skal du skape en kriminalroman (politiroman) som selger godt, må følgende tilveieskaffes av alkymisten:
1. Du trenger en politimann. Politimannen må besitte følgende egenskaper og karaktertrekk:
- Han må være hetrofil og gjerne fysisk stor og naturligvis sterk.
- Han må ha en overnaturlig hang til å ville løse enhver kriminalsak siden han på bunnen er et utsøkt edelt menneske.
- Han må ha ett eller flere alvorlige problemer og aller helst være suicidal. Problemene kan enten hentes enkeltvis eller settes sammen fra følgende pool: -alkoholisme, -stoffmisbruk, -dødsfall i familien, -nervesammenbrudd, -egne forbrytelser, -kollegial motarbeidelse, -spillavhengighet, -utbrenthet som følge av alt for mye arbeid, etc. Det viktige ved dette er å gi ham et mer reelt menneskeansikt ettersom ingen er perfekte og troverdigheten til politimannen blir større hvis han har flere sider. Underdriv aldri hans svakheter!
- Politimannen lar seg aldri bestikke. Selv om han blir degradert vil han aldri miste gnisten.
- Selv om det ikke er generell bevæpning av politiet i Norge, vil politimannen som regel alltid være bevæpnet.
- Fortellingen må inneholde store deler av politimannens eksistensielle krise. Denne krisen løper parallelt med etterforskningen.
2. Du trenger en forbryter. Forbryteren må besitte følgende karaktertrekk:
- Han må må være absolutt kynisk og gjerne psykotisk.
- Forbryteren MÅ begå seriemord. Dette er av ytterst imperativ karakter!
- Mordene må utføres på og beskrives på en mest mulig bestialsk måte.
- Morderen må introduseres tidlig i fortellingen, på et punkt hvor det er relativt usannsynlig at vedkommende er morderen.
- Morderen må aldri under noen omstendighet slippe unna. Selv om vi ikke har dødsstraff i Norge, er det absolutt å anbefale at morderen dør, blir drept eller begår selvmord.
3. Vær spesielt oppmerksom på konseptet Nordic Noir:
- Den norske naturen er et glitrende bakteppe for både forbrytelse og oppklaring.
- Beveger du deg i byer er det innenfor bestemte områder og naturligvis politihuset.
- Hyppig bruk av elementene høst, kulde, mørke, is, snø og andre klimatiske virkemidler knyttet til høsten og/eller vinteren er av aller største nødvendighet, spesielt sett i lys av fenomenet «Bokhøsten» og selve begrepet Nordic Noir – villskap, natur, kulde og mørke.
4. Ikke skriv for komplisert:
- Ikke skriv lange setninger.
- Ikke forsøk deg på å være litterær. For all del. Ikke gjør det.
- Unngå en protagonist som tenker for mye.
- Dyrk protagonistens svakheter.
- Demoniser forbryteren.
- Gjør de fleste til fiender, og særlig politimannens kollegaer og/eller overordnede.
- La blod, trevler og råtne muskelfibre renne fra papirene!
Således sier Codex Criminalia.
Jeg ruller nå pergamentet sammen igjen.
Jeg fuger det brutte seglet med en glødende nål mot den samme voksen.
Så ber jeg Herren se i nåde til hans syndige tjener som på denne måten har spist av det forbudte eple og røpet gralens innhold. Jeg kan forvente stykkvis partering, etter å ha blitt radbrukket, lagt på steile og hjul, kvartert og kokt i olje.
Ars longa, vita brevis
lest 5 206 ganger
Hei! Virkelig fornøyelig å lese det du skriver! Ha en solfylt dag!
[…] mainstream norsk krim. Det er den samme oppskriften som følges, og deler av denne kan du se her i Codex Criminalia. Det er ikke noe nytt som bringes til torgs. Det finnes ikke noe underliggende, dypt budskap. […]
[…] er ingen lettfattet fortelling du blåser gjennom på en kveld. Med andre ord: Dette er langt fra samlebåndskrim. Det er noe friskt, noe annerledes, noe mørkt og flerdimensjonalt som spiller på mange strenger […]
[…] er dette en intelligent krimfortelling. En krimfortelling milevis utenfor det eksisterende og gjespemuskelstrekkende adrenalinparadigmet som rir samtidens øvrige krim, for her er det rom for å trekke pusten, for å tenke godt etter, for å forstå hva som driver […]
[…] skal titusener kose seg i familieidyll til fjells, nippe til vin og lese om massemordere og etterforskere med personlige problemer som løser drapsgåtene. Men, de evner ikke å se påskens skumleste mysterium. For det er én skapning som har voldet, og […]
[…] deler mange kjennetegn med en satirisk artikkel jeg har publisert tidligere her på skrivehula, Codex Criminalia […]
[…] Når man konstruerer flerdimensjonale karakterer må man også passe seg for ikke å havne i den store klisjéfellen. For eksempel krimklisjé nummer en: protagonisten hater seg selv og har gjerne alkoholproblemer og store problemer med å forholde seg til kvinner, men vedkommende er en meget dyktig etterforsker. Ikke gjør det, for det er utbrukt. […]
[…] i politiet. (For de som lurer på hvorfor jeg har understreket naturligvis vises det til min sarkastiske oppskrift på hvordan man skriver suksessfull krim – Codex […]