Sign up with your email address to be the first to know about new products, VIP offers, blog features & more.

Debuterer med Voodookrim

Hanegal - vinneren i Cappelen Damms stor krimkonkurranse.

Hanegal – vinneren i Cappelen Damms stor krimkonkurranse.

I fjor utlyste Cappelen Damm en stor krimkonkurranse med generøs førstepremie på en halv million daler. Slikt betyr mange manuskripter, og ifølge forlaget mottok de hele 120 manus til konkurransen hvor Lars Ove Sæther gikk seirende ut med romanen Hanegal. Jeg har lest boken, og her er mine tanker:

 

Sæthers litterære debut står det naturligvis stor respekt av, og særlig, synes jeg, fordi han faktisk er en voksen mann (født i 1959).  Med alder kommer erfaring og livsvisdom, to viktige elementer i litteratur. Så: gratulerer til den seirende debutanten. Dette er solid håndarbeid. Det vil ikke forundre meg om Sæther kommer med en ny bok neste år. Ut fra hva jeg har snoket meg frem til har han også et thrillermanus i ovnen, samt planer om nye utfordringer for Hanegals protagonister. Thrillermanuset sendte han visstnok inn før krimmanuset. Når man først har debutert har man kommet over Den Uoverstigelige Tinden, så da er det vel mye som taler for at også thrilleren ser dagens lys. Men, hva vet vel jeg.

 

Hanegal er historien om den unge og blodferske KRIPOS-etterforskeren Jenny Brox og hennes overordnede Victor Fougner som blir sendt til en avsidesliggende bygd på vestlandet for å bistå i etterforskningen av et mulig mistenkelig selvmord, som i løpet av kort tid blir komplettert med et drap – denne gangen av adskillig mer bestialsk kaliber. Ganske raskt blir det klart at vi snakker om to drap, og naturligvis er det en forbindelse mellom de to avøde. På åstedet for det andre likfunnet blir det også funnet en ung mann i live, gjemt under en hønsegård.

 

Tidlig i fortellingen blir vi introdusert for gårdens virile hane.

 

Hanen som symbol spiller en vesentlig rolle i Voodoo, og etterforskeren blir etter hvert viklet inn i stadig mer underlige spor som leder til Haiti. Siden undertegnede kjenner godt til denne religionen har jeg lest med ytterst kritisk lupe, og kan konkludere med at forfatteren har gjort god research.  Jeg kan ikke ta ham på noe der. Heller ikke på plottet. Det er gjennomtenkt, ingen løse tråder, en masse mulige blindveier, en del overraskelser og flere naturskildringer som rett og slett er av høy litterær kvalitet.

 

MEN – det er alltid et men. I min kritikk har jeg tatt høyde for at Sæther er debutant. Hadde denne romanen kommet fra en etablert forfatter ville konklusjonen endt ett hakk lengre ned. For, til tross for den noe forfriskende settingen for denne historien, er formelen for «klassisk norsk krim» fulgt fra punkt til prikke. Persongalleriet er arketypisk. Jung ville nikket bekreftende fra graven. Naturligvis har hun en blærete og usympatisk overordnet, vi har folkelige og enkle lokale politimenn, og Brox har selvfølgelig noen hjemme som passer på å minne henne om at hun jobber alt for mye.  Nær åstedet finnes en del mistenkelige figurer som både kan og ikke kan ha noe med saken å gjøre, og gutten som blir funnet har naturligvis noen underlige relasjoner til –ett eller annet. (Jeg spolier ALDRI bøker jeg anmelder).

 

Kapitlene i denne boken er svært korte, og hvert eneste av dem kuttes når adrenalinet lyser rødt, så skiftes scene, det samme gjentar seg, og den første scenen hentes inn igjen.  Har vi sett lignende bruk av cliffhangere hos andre norske krimforfattere, mon tro? (psst: ja!).

 

Hanegal er actionkrim. Følgelig er mantraet om Show, don’t tell fulgt så godt det lar seg gjøre. Her er det meste forsøkt formidlet gjennom dialoger, inntrykk og handling. Dette fungerer greit nok, men ikke mer enn det. Dialogene mellom Jenny og den ene lokale politimannen føles noe anstrengt og konstruert når følelser skal bringes til torgs. Det overbeviste i alle fall ikke meg. Det Sæther har gjort svært godt i sin litterære debuet er å formidle bestialitet og skremmende situasjoner. Enkelte av horrorscenene står til laud. Den viktige hanen har han skapt så levende og malerisk at jeg nesten kan føle den. Fjørkreet er et bærende element fra start til slutt. Du verden som jeg elsker den hanen!

 

Hvis jeg skal være slem vil jeg si at Hanegal er mainstream norsk krim. Det er den samme oppskriften som følges, og deler av denne kan du se her i Codex Criminalia. Det er ikke noe nytt som bringes til torgs. Det finnes ikke noe underliggende, dypt budskap. Hanegal er, som de aller fleste andre norske krimbøker, en handlingsdrevet spenningsroman. Til en debutant å være så er det en god spenningsroman. Og som nevnt innledningsvis ville det ikke forundre meg stort om han kommer med ny bok neste år. Hvis det viser seg at det blir en thriller, hvor han ikke er bundet til det strenge formalistiske rammeverket som «må» være rundt krim, vil han kanskje slappe mer av og legge mye arbeid i den underliggende, pulserende uhyggen man forventer i en thriller. Der har han antagelig mye å komme med. Det skal bli spennende å se hva hans neste trekk blir.

 

 

Kalde fakta:

* Vurderingen er gitt med hensyn til at forfatteren er debutant.

 

lest 2 419 ganger

del på

Ingen kommentarer ennå.

Hva mener du?

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *