Sign up with your email address to be the first to know about new products, VIP offers, blog features & more.

Refuserte bidrag til forfatterskolen – 4

Her følger nok et refusert bidrag til Aschehougs forfatterskole. Dette bidraget ble skrevet av en som vi kan kalle «Jon«, og han har også sendt meg noen velfunderte og mulige antagelser om hvorfor nettopp dette bidraget ikke medførte opptak ved forfatterskolen. Siden disse ikke er en del av bidraget har jeg ikke publisert refleksjonene, men det vil være svært interssant, både for forfatteren og undertegnede, å se hvorvidt din reaksjon som leser harmonerer med forftterens egne refleksjoner.

Jeg synes det er en svært interessant øvelse å offentliggjøre bidragene som ikke gikk gjennom. Høyst sannsynlig kan de aller fleste av oss lære mye av dette. Takk for bidraget, Jon, og lykke til videre!

 

(NB: Også dette bidraget blir publisert uten original formatering).

Uten tittel

 

Jeg husker følelsen av min fars myke hender, og lukten av etterbarberingsvann. Men det er lenge siden.

 

Jeg har allikevel aldri vært mer stolt enn jeg er nå.

Å stå på bryggen og vente på ham, og kunne se båten nærme seg, er noe av det mest fantastiske jeg gjør.

Jeg vet ikke om jeg kommer til å si jeg er stolt, for vi er ikke så verbale i min familie.

Jeg vet ikke om jeg kommer til å vise det heller. Det er mulig jeg faller tilbake på familiens patenterte løsning; «vi får anta at han skjønner det selv».

 

 

Jeg lærte aldri å danse av min far. Han gjorde ikke slikt.

Mor fortalte at han hadde danset da jeg ble født. Hun hadde stor moro av det, for hun hadde aldri fått ham opp på dansegulvet til musikk. Nå danset han gjennom fødestuen til tonene fra maskinene og apparatene som summet og surklet.

Hun sa han ikke var særlig flink, og det tror jeg så gjerne. For å bli flink til noe, må du trene.

 

Jeg har sett ham de gangene vi har vært ute og noen har spilt musikk. Han sitter på stolen sin og trommer med fingrene eller svinger med det ene benet i takt med musikken. Når min mor spør om han vil danse, så sier han nei. «Det er feil type musikk.» Han har aldri sagt noe om hva som er den riktige typen, det er bare sånn at den musikken som er akkurat der, den er feil.

Han danser ikke, men han ser lengselsfullt ut på dansegulvet. Øynene følger ett av parene, fingrene beveger seg sammen med dem der ute og han legger inn noen kjappe mellomtrinn og en liten vri, før han igjen henter inn igjen takten de danser etter.

Så ser han seg skyldbevisst rundt, men det er aldri noen som har sett hva han gjorde.

 

Jeg tror det henger sammen med at han vet han aldri vil være like flink i virkeligheten som han er med fingrene på bordet. Han sparer seg selv for ydmykelsen å finne ut at han ikke er like god som i fantasien.

 

Mor danset. Hun danset med hvem som helst. Det lå ikke noe flørtende bak det, hun bare elsket å bevege seg etter musikk.

Far oppmuntret til det. «Du må jo bare danse, du vet jeg ikke er særlig flink til sånt». Han sendte henne ut på gulvet med en ny kavaler, og fingerdanset sammen med dem til musikken stoppet.

 

Hun pleide å komme tilbake til bordet og dra far spøkefullt i armen. «Kom igjen, nå er det din tur.»

Og han pleide å bruke sin styrke og tyngde til å trekke henne ned på fanget sitt, og sitte der og holde rundt henne, mens han mumlet noe om «feil type musikk».

Og mor pleide å lene seg bakover mot ham, samtidig som hun sank litt sammen i skuldrene.

Senere ville hun ikke danse når noen har spurt henne.

 

Bestefar, altså fars far, har alltid vært en moralsk mann. Han har aldri gjort ting for egen vinning, han har gjort det fordi det var rett. Hans oppfatning av rett, i alle fall.

Mor sier han var høyt nok oppe i partiet til at de hadde noen fordeler mens partiet styrte. Han var bare ikke høyt nok oppe til å beholde de fordelene da partiet mistet makten.

Han brukte hele livet på å gjøre det partiet ville, fordi han mente det var riktig, og ingen takket ham etterpå.

Etter revolusjonen jobbet han noen år til, men som en forhenværende partifunksjonær var det mange som aldri så mannen bak partimerket. Partiet, som hadde vært ryggraden i livet hans, forsvant, og bestefar skrumpet sammen. Til slutt ga han bare opp. De siste årene har far og søstrene tatt seg av faren sin på omgang. 14 dager hos hver, før han flyttet videre.

Jeg antar mange kunne hatt moro av å ha en bestefar i huset, men ikke vår familie.

Bestefar er bitter over alle mulighetene han har forkastet, og lar aldri en sjanse gå fra seg til å klage over det.

Jeg har dårlig samvittighet for hvor glad jeg er når han reiser.

 

Far har aldri vært interessert i politikk.

Jeg vet ikke om det var et opprør mot bestefar, eller om det bare er sånn han er, men han bryr seg ikke om hvem som styrer landet. Han bryr seg ikke om hva som skjer ute i verden.

Hver dag, etter å ha spist frokost, pleide han å stryke meg over hodet og fortelle at jeg måtte være flink på skolen, og gjøre som mor sa.

Hånden hans var varm og myk, og lukten av etterbarberingsvannet hang igjen i luften lenge etter at han hadde gått.

Når jeg ble strøket over hodet på den måten, kjentes det som om verden var OK. Ingenting vondt kunne hende meg.

Det var selvfølgelig feil, men det var en god illusjon å starte dagen med.

 

Far slapp unna mesteparten av konsekvensene av bestefars partitilhørighet. Det var i alle fall det mor sa.

Han fikk seg en kontorjobb i et ukjent departement, og hadde en grei inntekt for å gjøre en passe uinteressant jobb.

Mange av skolekameratene mine hadde fedre som hadde startet private virksomheter etter revolusjonen, og som hadde tjent større eller mindre formuer på kort tid.

Far hadde aldri hatt noen slike ambisjoner. Han ville bare gjøre jobben sin, og ta vare på familien, uten å ta risiko.

 

Bestefar pleide å gjøre et poeng ut av det, når han var lei av å sutre over hvor urettferdig verden hadde behandlet ham selv. «Du har ingen ambisjoner. Du har ikke utnyttet de mulighetene livet har gitt deg».

Første gang jeg hørte det, ble jeg sint på fars vegne. Men jeg sa ingenting.

Far sa heller ingenting, han bare fortsatte å spise middagen som om ingen hadde sagt noe som helst. Det er mulig han hadde hørt det så mange ganger at det ikke lenger gikk innpå ham. Det er også mulig det gikk innpå ham, men at han valgte å ikke vise det.

Ikke at det stoppet bestefar, selvfølgelig. Han pleide å bruke resten av middagen til å fortsette en enetale om hvor udugelig far var som ikke hadde grepet tak i mulighetene. «Da den drukkenbolten klatret på stridsvognen skulle du løpt ut i gatene og vært med på feiringen», kunne han si. «Du skulle sett hva som holdt på å skje, og sikret deg og familien.»

Det var en urettferdig ting å si. Mor sa at da opptøyene skjedde hadde bestefar bare ledd av det hele. «Vi har allerede en revolusjon», sa han. «Vi har en stille, langsom revolusjon som kommer til å forbløffe alle når vi kommer i mål».

Det er mulig de hadde en stille revolusjon gående, men den ble forbikjørt av den nye revolusjonen som snudde alt på hodet og kastet oss ut i en kapitalistisk verden uten styring.

 

Når bestefar hadde skravlet seg tom, pleide far å reise seg, stryke meg over hodet og legge en hånd på skulderen til mor. Så gikk han inn på stuen og slo på TVen.

 

 

 

Det meste forandret seg da far mistet jobben.

Ingen forklaring på hvorfor, bare en beskjed om at han ikke lenger jobbet der.

Det var i alle fall det han sa, da han kom hjem. Selv har jeg lurt på om det var fordi han gjorde en dårlig jobb, eller om det var for noe bestefar hadde sagt eller gjort.

Jeg har aldri turt å spørre om det var en spesiell grunn til at han måtte gå.

Han var ikke alene. Hele samfunnet stoppet opp.

 

Den første tiden ble han omtrent apatisk.

Han strøk meg fremdeles over håret før jeg gikk på skolen, men han luktet ikke lenger etterbarberingsvann. Han sa jeg måtte være flink på skolen, men han sa ikke lenger at jeg måtte gjøre som mor sa.

Så gikk han inn på stuen og satte seg foran TVen.

 

Bestefar kom ikke så ofte for å bo hos oss lenger.

En av fars søstre ringte og skjelte ut mor for det. Det var ikke meningen jeg skulle høre noe, mor hadde satt seg ned ved telefonstolen med ryggen til rommet og pratet lavt.

Jeg har alltid hørt bedre enn hun og far har trodd, så selv om jeg ikke hørte alt, så skjønte jeg hva som foregikk.

Fars søster, min tante, skjelte ut mor for at far ikke lenger hadde en jobb å gå til. Mor forsøkte å forsvare seg, uten å heve stemmen så far hørte noe. Han satt i sofaen bak henne, og stirret sløvt på TV. Han så ikke ut som han fikk med seg noe som helst.

Mor forsøkte å forklare at far ikke hadde gjort noe galt, men det var tydelig at tante ikke hørte på det øret. Når mor da forsøkte å forklare at tante i alle fall ikke hadde noe hun skulle sagt, far hadde hjulpet dem mange ganger, var det tydelig at det var det dummeste hun kunne sagt. Nå kunne jeg også høre tantes stemme i telefonen, hvor hun skrek ukvemsord og ramset opp alle de gangene de hadde hjulpet far med et eller annet.

Mor lot tante prate ferdig før hun la på røret.

Far tittet sløvt opp fra sofaen, og spurte «var det noe viktig?».

 

Tiden far gikk hjemme gikk han fra å være rund og jovial til å bli slaskete og sur.

Han fortsatte å stryke meg over hodet om morgenen, men det virket ikke som han la noe sjel i det. Det var bare en sliten gammel rutine han kunne gjort i søvne.

 

Det var selvfølgelig ikke det at han strøk meg over hodet på en annen måte som gjorde utslaget.

Selv om det kjentes sånn ut, akkurat da.

Eller kanskje jeg tar feil, at det faktisk var det som startet det hele. For jeg vet at jeg kjente meg annerledes da strykingen gikk over fra å være kjærlighet til å bli rutine.

Dimitri merket i alle fall at noe hadde forandret seg. Eller kanskje det bare var det at han hadde det vanskelig hjemme, han også.

Vi snakket ikke akkurat om sånt.

 

En dag etter skolen, trakk Dimitri meg til siden, og ga meg juling.

Jeg har vært i slagsmål før, og selv om jeg ikke er veldig god til det, så har jeg klart å forsvare meg.

Dette var noe helt annet.

Uansett hva jeg forsøkte på, så fungerte det ikke.

Jeg prøvde å slå. Dimitri slo og sparket, som om jeg var helt forsvarsløs.

Jeg prøvde å sparke. Dimitri sparket hardere.

Jeg prøvde å løpe min vei. Dimitri spente ben på meg, og hoppet på meg.

Jeg kunne bare krølle meg sammen, og håpe på at det skulle gå over.

Til slutt var det noen som trakk ham unna. Jeg så ikke hvem det var.

Jeg ble hjulpet på bena. Noen spurte hvordan det gikk med meg. Jeg svarte at det gikk bra, og haltet hjemover.

Selvfølgelig gikk det ikke bra.

Da jeg kom sjanglende inn døren hjemme, kastet mor ett blikk på meg, og gikk fullstendig i vranglås.

Jeg kunne bare se med ett øye, men jeg har aldri sett henne slik før. Hun frøs fullstendig fast, og ble bare stående og stirre.

 

Far kom ut fra stuen da han hørte alt oppstyret. Eller kanskje han bare kom for å få seg en ny kopp kaffe.

I alt dette hadde jeg hele tiden sett etter om han begynte å drikke, for det kunne vært starten på resten av undergangen. Men om noe, så hadde han faktisk drukket mindre etter at han mistet jobben. Selv om kaffeforbruket hans hadde gått opp.

 

Han kom ut på kjøkkenet, kastet et blikk på oss, og gikk og hentet jakken sin.

Så tok han mor forsiktig i armen og geleidet henne bort til en kjøkkenstol, som han presset henne ned på.

«Sitt her», sa han. «Det kommer til å gå bra, men jeg ringer deg når legen har sett på ham.»

 

Min far har aldri vært en sterk mann. Rund og god, men aldri sterk.

Nå løftet han meg som om jeg var et lite barn, og bar meg ned trappen. Utenfor gikk han rett ut i veien og stoppet en bil som kom forbi.

Sjåføren så himmelfallen ut, men kom ikke med innvendinger da far åpnet døren til baksetet og satte seg inn.

 

Følelsen av at nå hadde far kontrollen, nå kom alt til å gå bra, gjorde at det svartnet for meg.

Det var ikke lenger nødvendig å være tøff, for far var der og ryddet opp.

 

Legen fortalte at det så verre ut enn det var.

Noen ribbensbrudd, en brukken finger, blått øye og en fortann jeg ikke får tilbake. Resten var bare overfladiske sår. Det så verre ut enn det var.

Jeg ble liggende på sykehuset til dagen etter.

Jeg vet ikke hvor far fikk pengene fra, men både legen og sykehuset fikk det de skulle ha. Da jeg haltet ut derfra dagen etter, gikk far rundt og takket alle, både de som hadde behandlet meg og de som ikke hadde en anelse om hva som hadde foregått. Han så lykkelig ut, som om det var noe godt som hadde skjedd.

Jeg kjente for å krangle med ham, men hadde ikke krefter til det.

 

At bestefar fant ut at dette var et bra tidspunkt å ta opp at far ikke jobbet, forstår jeg ikke.

Av og til ønsker jeg nesten at jeg var adoptert, for det er ikke godt å komme fra en familie som er så komplette idioter.

 

Bestefar kom på besøk den samme kvelden. Han brukte to minutter inne på rommet mitt, og strøk meg klossete over hendene, før han gikk ut for å snakke med far.

Tynne vegger gjorde at jeg hørte mesteparten av samtalen.

Bestefar skjelte ut far som ikke jobbet.

Far skjelte ut bestefar som ikke jobbet, og som ikke hadde tatt vare på familien sin. «Det er foreldrenes jobb å ta vare på barna», sa han. «Det er ikke barnas jobb å ta vare på foreldrene.»

Bestefar begynte med sin sedvanlige «Det er ikke min feil at dette landet ikke vet å ta vare på de som har jobbet hardt», men stemmen hans ble svakere og svakere. Så smalt det i inngangsdøren.

Jeg skjønte at far hadde kastet bestefar fysisk ut av leiligheten.

 

Senere på kvelden ringte telefonen. Hverken far eller mor ville ta den, og til slutt endte det med at far trakk ut kontakten.

 

Før han gikk og la seg, kom far inn til meg og strøk meg over hodet igjen. Han trodde nok jeg sov, for han sa ingenting. Han ble bare stående og se ned på meg en stund, før han stille gikk ut av rommet og lukket døren bak seg.

Etterpå kunne jeg lavmælt mumling når han og mor snakket sammen på soverommet.

Dagen etter var far borte.

Jeg tenkte ikke så mye over det, jeg hadde fremdeles vondt i hele kroppen og hadde nok med meg selv.

Mor sa heller ingen ting. Hun pleide meg så godt hun kunne, og nektet å svare da jeg til slutt spurte henne hvor far var.

 

Jeg kjente jeg fikk panikk da hun ikke ville si noe. Jeg var overbevist om at far hadde forlatt oss, og at de skulle skilles.

Hvorfor hadde jeg ikke vært mer pliktoppfyllende?

Jeg sa ikke noe til mor om dette, selvfølgelig. Hvis de skulle skilles og det var min skyld, og hun fremdeles holdt ut med meg, så skulle jeg gjøre det jeg kunne for å late som jeg ikke visste noe om det.

Når bestefar har oppført seg som en drittsekk har det alltid vært lettere å late som jeg er glad i ham når jeg ikke kommer trekkende med min versjon av sannheten. Så lenge han tror jeg tror på ham, blir det mindre bråk.

Av og til kjenner jeg meg feig, uten at jeg helt vet hvorfor.

 

Da far kom tilbake igjen, skjønte jeg i alle fall at det ikke var noen skillsmisse på gang. Mor løp mot ham med det samme han kom inn døren. Hun klemte ham som hun ikke ville slippe ham igjen.

Jeg satt i sofaen, og vinket forsiktig til ham med den ene hånden.

Ingen grunn til oppstandelse, det er helt vanlig at far er borte i tre uker. Det er ingenting å se her, bare gå videre.

 

Ved middagsbordet fortalte han mer om hva som hadde skjedd.

Som han sa det; han hadde innsett at ting ikke kom til å bli bra av seg selv. De økonomiske nedgangstidene kom til å fortsette, og selv om de kanskje snudde om en stund, så var det liten grunn til å tro han ville få jobben tilbake igjen.

Jeg spurte fremdeles ikke hvorfor han hadde mistet jobben. Jeg satt bare ved bordet og forsøkte å kjenne på hvordan det var å være en hel familie igjen.

 

Far hadde dratt til mors bror, Igor.

Igor har aldri likt far. Om det er fordi han mente at ingen var god nok for mor, eller om det var det at han ikke likte folk som jobbet på kontor, vet jeg ikke. Jeg visste knapt nok at mor hadde en egen familie fra før hun giftet seg. Vi har aldri snakket stort om dem.

 

Far dro til Igor for å be om jobb.

Han så på meg da han sa det. «Jeg har aldri gjort kroppsarbeid i hele mitt liv, og jeg vet at Igor ikke liker meg. Allikevel så jeg ingen annen løsning for å komme ut av denne krisen. Det eneste jeg kan er å jobbe på kontor. Og så lenge denne krisen er, så trenger vi folk som gjør en jobb, ikke folk som flytter papirer.»

Igor jobber som styrmann på en fiskebåt. Far klarte til slutt å overtale ham til å be kapteinen ta ham med som en slags førstereisgutt.

Det hørtes ut som Igor gjorde det mer for å ha noe å le av enn fordi han trodde far kunne gjøre jobben, men han gjorde det.

«Det kommer nok til å ta lang tid før jeg er en skikkelig fisker», sa far. «Jeg er for gammel, og ting tar lenger tid enn det gjorde da jeg var ung. Hele kroppen verker, fra jeg kommer ombord i båten. Og det er ikke sånn at det gir seg når jeg går av, heller.»

Han smilte da han sa det, og så egentlig ganske fornøyd ut.

 

Igor hadde faktisk gjort en innsats hos kapteinen, for far fikk en rettferdig andel av inntektene. Ikke nok til at vi blir rike, men nok til at det gikk an å leve av det.

I tillegg fikk han fisk.

 

Jeg har ventet på far på bryggen før også. Det er et fredelig sted. Noen fisker for å skaffe middag, andre fisker for å komme unne stress, jobb eller familie.

Far ser mer fornøyd ut for hver gang han kommer inn.

Magien er tilbake. Far stryker meg over håret før han går, og selv om hendene hans ikke er myke lenger, og selv om han ikke bruker etterbarberingsvann, så har jeg fått tilbake troen.

Dimitri har ikke rørt meg etter den første gangen, så det er tydelig at magien fungerer. Han kommer aldri til å be om unnskyldning. Sannsynligvis sier han aldri hvorfor han angrep meg heller. Men jeg er fornøyd.

 

Jeg tror jeg kan se far, bak styrhuset. Han vet ikke at jeg kommer, for jeg liker å se ham uten at han ser meg. Studere ham, se hvordan han har det, uten at han vet at jeg er der.

I det store og hele tror jeg vi har det ganske bra, nå.

Selv om jeg begynner å bli lei av å spise fisk.

del på
1 Response

Hva mener du?

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *