Sign up with your email address to be the first to know about new products, VIP offers, blog features & more.

Mesterlig mørkt

Saterbakken_UsynligeHenderOK, det er skammelig at jeg ikke har lest noe av Stig Sæterbakken tidligere. Men nå har jeg fortært ”Usynlige Hender”. Jeg forstår hvorfor han har fortjent et ettermæle som en stor forfatter.

 

En første grov oppsummering av Usynlige Hender er: misantropi. På det ytre plan er dette en slags kriminalfortelling i et mørkt univers som skildres i et tilsynelatende ustoppelig regnvær. Men regnværet er også et bilde for konfliktene på det indre plan i denne misantropiens guide to the galaxy. For det er dybden av det indre som gjør denne boken så herlig.

Usynlige hender er grunnleggende mørk, dyster og håpløs. Dette er et endeløst dykk ned i fortvilelse, menneskelige svakheter, samtlige av dødssyndene, fornedrelse, forakt og karakterbrist. Dette er fortellingen som ikke levner mennesket mye håp; her er forfallet og fraværet av anstendighet normalen. Dette er en bok som røsker tak i samtlige tabu og som tør å problematisere de verste innerste konflikter.

Hvordan kan det la seg gjøre å skrive en skjønnlitterær fortelling hvor protagonistens karaktertrekk er så til de grader utenfor den klassiske heltens sfære? Og samtidig på en slik måte at man likevel forstår ham? Slik at man kjenner hvordan alt rives i filler i ham? En må være en mester for å lykkes i dette. Sæterbakken var utvilsomt en av litteraturens mestere. Dette er en glimrende bok som kan leses og tolkes på mange plan, ikke minst som en problematisering rundt hva som faktisk trekker i oss, hva som er de usynlige hendene,

Usynlige hender er en skjønnlitterær fortelling som jeg personlig synes bør ha et så godt vedheng som mulig i virkeligheten. Det er en del dramaturgiske detaljer i enkelte scener som neppe er reelle. Det er den eneste innvendingen jeg har, og det som gjør at boken ikke får topp score. For alt annet er perfekt og genialt.

I Usynlige Hender følger vi førstebetjent Kristian Wold som skal ta en siste kikk på en snart henlagt sak om en forsvunnet ungjente. Han knytter tette og farlige bånd til ungjentas mor og klarer ikke å legge saken fra seg. En rekke tråder begynner tilsynelatende å flagre vilt, men alt blir nøstet sammen på en finurlig måte til et klimaks som kan tolkes på flere måter.

Her er ikke et eneste ord bortkastet; alt betyr noe. Språket er meislet i titan. Det underliggende mørket beholdes fra start til slutt. Sårheten, fortvilelsen, begjæret, det uslokkelige begjæret som river og sliter i ruinene av noe som var; pulsen holdes elektrisk høy fra første til siste side, og som leser blir man sittende igjen, tung til sinns, opprørt og hoderystende, for gjorde hovedpersonen virkelig det du tror han gjorde? For å skåne noen – og/eller for å få det han ville!? Var det de usynlige hendene som førte ham dit?

Usynlige hender vil garantert bidra til å enten etablere eller forsterke misantropen i enhver av oss. Dette er intet mindre enn litterær kunst i høy klasse.

 

Kalde fakta:

 

lest 1 520 ganger

del på

Ingen kommentarer ennå.

Hva mener du?

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *