Her er del to av to i denne korte bloggserien om klassikere fra bokhyllen som fortjener å bli tatt frem og lest i romjulen. Knut Hamsuns «Sult», William Goldings «Fluenes Herre» og Dante Alighieri «Den guddommelige komedie».
Ps: Her finner du den første bloggposten om klassikere som kan nytes i julen.
Knut Hamsun
Sult
Etter en julefeiring proppet med fett og kalorier kan det være en god botsøvelse å lese Knut Hamsuns gjennombruddsroman Sult (fra 1890).
Hvilken åpning av en bok: ” Det var i den tid jeg gikk omkring og sultet i Kristiania, denne forunderlige by som ingen forlater før han har fått merker av den.”
I sult møter vi en fattig og ubetydelig ung mann som våkner opp på et usselt loft hvor veggene er tapetsert med Morgenbladet. Han forsøker å livnære seg av skriving i datidens Kristiania. Hovedpersonen gjør hele tiden sitt aller ypperste for å prøve holde hodet og verdigheten over vannet der han flakker rundt i byen, konstant sulten, og hvor han blant annet prøver å stagge sulten ved å suge på trefliser eller å tilrane seg kastede bein fra slakterbutikker.
Ved de få anledningene hvor jeg-personen lykkes med å få tak i noen få slanter skjer det ett eller annet i hjernen hans som skyver det rasjonelle bort: han burde snarest ha kjøpt seg et godt måltid mat, men i stedet vil han gjerne fremstå som vellykket og rik, og gir derfor fra seg pengene.
Sult er en studie i smerter og forsakelser, om kampen for å forsøke å tilnærme seg en borgerstand han står på utsiden av, om ulykkelig kjærlighet og gudstroen som glir stadig lengre fra ham i en virkelighet som er så grusomt tung å bære.
William Golding
Fluenes herre
Om man leter etter en absolutt praktfull dystopisk skildring av menneskesinnet, med en besk underliggende samfunnskritikk, skal man plukke storverket ”Fluenes herre” av Wlliam Golding ut av bokhyllen.
Jeg er absolutt overbevist om at denne boken har fungert som en slags overfladisk inspirasjonskilde for den siste tidens ungdoms-slashere, av typen ”Battle Royale” og ”Hunger Games”, hvor barn og ungdom myrder hverandre i stor stil, selv om, naturligvis, Fluenes Herre har et langt dypere budskap enn voldsforherligelse.
Snarere er dette en bok om menneskesinnets iboende destruktive krefter, om rivalisering og splittelse og hvordan vi til syvende og sist ikke er annet enn rovdyr som handler rent instinktivt.
I denne boken følger vi en gruppe unge gutter som befinner seg på en øde øy. De er selv nødt til å ta ansvar og organisere seg for å overleve. Det skal ikke bli lett … selv om guttene først enes om praktiske gjøremål og innfører et slags system viser det seg fort at indre rivalisering og maktbegjær fører til at gruppen splittes under hver sin leder: Jack og Ralph. Det går så langt at de begynner å ta livet av hverandre.
Samtlige fagdisipliner innen humaniora og samfunnsvitenskap vil finne tusen måter å analysere denne perlen av en bok på. Som leser vil du ende opp med å rusle bort til speilet og se gjenskinnet av en pelskledd figur med lange armer.
Dante Alighieri
Den guddommelige komedie
Helt i starten av 1300-tallet skrev den italienske dikteren Dante Alighieri storverket ”Den guddommelige komedie”, en sammenstilling av 100 sanger, hver med rundt 150 verselinjer, og hendelsen i hele verket skal skildre en (erkjennelses/frelses)reise Dante foretok til det hinsidige. Boken er delt i tre hoveddeler: Inferno(Helvete), Purgatoriet(Skjærsilden) og Paradis. Tallet tre går igjen i hele strukturen.
Dante har gått seg vill i mørket (fra frelsen) ettersom kvinnen han elsket, Beatrice, er død. Hun sender den romerske poeten Vergil som skal føre Dante gjennom jordens sentrum (helvete – som er inndelt i ni sirkler) og til det hellige fjell (paradis på jorden), mens Beatrice selv skal lede ham opp til evigheten og Gud (det finnes også ni himmelske sfærer). Det aller siste løftet er til en tilstand utenfor alt fysisk; der får han et glimt av Gud, han forstår alt og sjelen hans lutres.
Den guddommelige komedie skildrer det aller ypperste av teknologi, kultur og religiøs overbevisning i Italia tidlig på 1300-tallet, og boken er et mesterlig forsøk på å lage en syntese av det hele. Dette er et verk som gir motstand og krever mye av en moderne leser, men ingen kan la være å ende opp med forbløffelse og ydmykhet overfor storslagenheten. Det er ikke alle skjønnlitterære verker det fortsatt snakkes om etter at 700 år har passert …
Selv ble jeg fascinert av hvordan Dante så for seg den intellektuelle oppbygningen av helvete, dødssyndene og de forskjellige himmelske sfærene i et slags kosentrisk univers som på en måte kan minne om det norrøne verdensbildet. Samtidig forstår jeg at en som leser helt sikkert får enda mer ut av dette verket ved å kjenne (godt) til datidens Italia. Enkelte sekvenser er blytunge å komme seg gjennom, mye er komplett ubegripelig, men har en først begynt på denne er det umulig å stoppe.
