Sign up with your email address to be the first to know about new products, VIP offers, blog features & more.

En rørende og mesterlig fortelling

lamegsyngeEtter å ha fått urolig mage og irritert meg en ukes tid over en absolutt meningsløst kjedelig og formeltro krimroman var jeg på jakt etter en fortelling som kunne gi meg noe annet enn følelsen av å være snytt. Så, ved en ren tilfeldighet, rasket jeg med meg boken ”La meg synge deg stille sanger” av Linda Olsson. Tittelen tilsier poesi, omslaget er ekte og fører straks tankene mot en varm og intim fortelling med større undertekster. Og slik ble det.

Svenske Linda Olsson har fartet over store deler av verden og arbeidet innen bank og finans før hun og familien slo rot på New Zealand (hvor hun nå bor). Der tok hun mastergrad i romanskriving, og overfor nevnte bok er resultatet av dette. Debutromanen hennes er solgt til en rekke land og rives bort fra hyllene. Det er ikke vanskelig å forstå det etter motvillig å ha lukket permen etter denne sjelelige lystseilasen av en fantastisk debutroman.

I fortellingen møter vi den forholdsvise unge kvinnen Veronika som har leid et gammelt hus ett eller annet sted på den svenske landsbygden for å få ro med seg selv og komme i gang med romanprosjektet sitt. I nabohuset bor den desillusjonerte og myteomspunnede eldre kvinnen Astrid. På folkemunne er hun kjent som ”heksa”.

Sakte, og på en finurlig, overbevisende måte blir de to kvinnene kjent med hverandre. Veronika lærer å kjenne Astrids historie og vice versa. Måten de to kvinnene får kjøtt og blod på, måten historien til hver av dem males frem på, måten forfatteren lykkes så til de grader med å skape disse to damene på og gjøre dem så sårbare og som bilder på alle de stikk livet kan gi; det er som om Olsson bygger dem opp med eterisk energi; du kan ikke unngå å være tilstede sammen med dem, du klarer ikke å slippe smerten og de knuste illusjonene; du får bare lyst til å hoppe inn blant linjene og omfavne de to skikkelsene, og kanskje mest av alt den gamle, Astrid, for etter hvert som historien hennes fortelles blir klumpen i halsen bare større og større. Begge har de elsket, og begge har de mistet den de har elsket på verst mulig måte. Men ingen har mistet som den gamle Astrid.

Boken er en sterk fortelling om knuste drømmer, tapte liv, og den seige kampen for å holde ut. Veronika, den unge forfatteren, finner etter hvert ut at boken hun jobber med er nødt til å handle om de to kvinnene. Husene hver av dem holder til i tjener som geniale bilder og allusjoner på bokens underliggende temaer.

Hvert eneste kapittel innledes med en versestrofe. Til sammen utgjør disse 285 sidene det som nærmest kan sies å være den komplette roman. Det er svært lenge siden jeg har lest noe mer gripende enn denne fantastiske debutromanen. En fortelling hvor det er umulig å finne noe å sette fingeren på. Den er bare vakker – og fullendt.

 

Kalde fakta:

[bullet_list icon=»star» indent=»10px» style=»light»] [/bullet_list]
del på