Sign up with your email address to be the first to know about new products, VIP offers, blog features & more.

En slem venn fra himmelen

Du trenger en kritisk og slem venn.

Du trenger en kritisk og slem venn.

Mange skribenter er oppslukt av sitt eget geni og foretrekker Stephen Kings skrivemetode: de låser seg inn i hulen sin og skriver. Og skriver og skriver, mens ingen får lov til å lese noe av det som blir til.

 

For den upubliserte, ja, selv for den etablerte forfatter er dette en ytterst tvilsom arbeidsmetode. Tenk bare etter: hvem skriver du for? Deg selv? I så fall fungerer det greit. Men ikke hvis du har ambisjoner om å skrive for noen andre. Da er du rett og slett avhengig av både kritisk gjennomlesing  i en eller annen form.

Det er nemlig svært fort gjort å se seg blind på sitt eget skaperverk. Det er jo ikke hver dag man faktisk er Gud og skaper et helt univers med levende skikkelser som både tenker og handler. Det du ikke ser da, hvis du velger å ikke la noen lese gjennom manus, er slangene i paradiset. Dem er det garantert mange av. Det er meget stor sannsynlighet for at en eller flere av disse feilene har oppstått, og det er feil du ikke ser:

  • Historien/fremdriften er ulogisk.
  • Karakterene dine er endimensjonale og forutsigbare og mangler både troverdighet og dybde.
  • Du har egentlig ikke noe budskap. Du vil bare fortelle en fortelling.
  • Du veksler mellom forskjellige genre i en fortelling. Det må du være en mester for å mestre.
  • Det kommer ikke frem hvem som snakker/tenker i gitte situasjoner.
  • Tidsaspektet ditt er umulig å forstå – hva skjer når – og hvorfor?
  • Du har innført en eller flere Deus ex machina for å redde en handlingsrekkefølge.
  • Slutten din er egentlig ingen slutt. Begynnelsen din er egentlig ingen begynnelse.
  • Humoren din er humorløs. Skrekken din er skrekkløs.
  • Historien din er full av logiske brister.

… og slik kunne denne opplistingen fortsatt i det uendelige. Tro meg.

Så, det du trenger er å involvere noen i skriveprosessen din. Gjerne så tidlig som mulig, og definitivt når manuset er «ferdig». Egentlig blir manus aldri ferdig. Og den aller, aller siste personen du da skal involvere er noen som står deg nær. Ektefelle. Kjæreste. Foreldre. Søsken. Ikke gjør det. For de vil bare klappe deg på skulderen, stryke deg medhårs, hviske varme ord i øret ditt og gi deg moralsk støtte og skryt av deg. Det trenger du aller, aller minst.

Det du trenger er en slem venn. Noen som leser manuset ditt kritisk – og gir deg konkrete og ærlige tilbakemeldinger. Gjerne mange slemme venner. Du må få høre hva som funker og ikke, og du må tåle å høre det. Om du i forsvar forsøker å forklare hvorfor det ble X og ikke Y fordi din slemme venn er dum, har du allerede gått i baret, for det skal ikke følge med noen manual over hvordan fortellingen din skal leses. Den skal stå på egne ben.

Derfor bør du snarest skaffe deg en slem venn. Det aller beste er noen med litterære kunnskaper. Noen som forteller deg i klartekst hva de mener. Og da bør du lytte godt og ta notater. En ekte, slem venn er en gave fra himmelen for skribenten. Når man først har kommet så langt at man har fått en redaktør, da har man fått den beste slemme vennen man kan drømme om.

Gjennom tiden har jeg hatt gleden av å lese flere manus før de har blitt bøker, og i samtlige av disse har jeg funnet en rekke momenter som har reddet forfatteren fra ublide kommentarer fra redaktøren sin, i beste fall, og i verste fall: med å leve med disse når boken endelig var ferdig og ute på markedet. Da er det for sent.

Lykke til!

lest 2 435 ganger

del på

Ingen kommentarer ennå.

Hva mener du?

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *