Hei, og velkommen til Skrivehulen min!

Dette er bok-og forfatterbloggen til John Olav Oldertrøen.

Når jeg tenker på udødelig litteratur tenker jeg på  Dostoyevsky, Bjørnebo, Shakespeare, Hemingway – og mengder av andre store bautaer.  Alle disse herrene er noen av de som har inspirert meg mest.  Jeg elsker å skrive. Når jeg skriver fiksjon skriver jeg fra hjertet. Den som ønsker å skrive må være ambisiøs og ha store målsetninger. Hvis ikke, går det ikke. Du kan ikke satse halvt.

Velkommen til min lille skrivehule, slik den fremstår på nettet.Jeg har jobbet med tekster og publisering og web en hel liten evighet. Med web siden webens tidlige prekambrium. Mine første avisskriblerier så dagens lys på begynnelsen av 1990-tallet. Skrivehulen er et nettsted hvor jeg virkelig føler meg hjemme. Skrivehula er rett og slett mitt alter ego på nett.

Hvorfor navnet «Skrivehula»? Jo, det er hva min bedre halvdel definerer kontoret i huset vårt som. Og på mange måter har hun helt rett i det. Det blir mange notater og sprø plansjer med plott og nivåer der inne … Mitt kreative kammer, min hule hvor jeg gleder meg over ordene som kommer, og hvor jeg frykter livet som passerer forbi.

Hvem er så jeg? Vel, født helt på slutten av 60-tallet i forrige årtusen. Vokste opp i fjellbygda Tynset før jeg dro sørover for å bli klok. Etter x antall år på Blindern jobber jeg fortsatt med det jeg alltid har jobbet med: tekster, formidling, kommunikasjon. Det er mitt lodd i livet. Hvis du er overmåte nysgjerrig kan du se CVen min her. Forøvrig kommer min yndlingsforfatter, Gert Nygårdshaug, også fra Tynset.

Jeg bor i Vestby sør for Oslo sammen med min lille familie. Om kveldene og nettene sitter jeg gjerne og skriver. Ja, jeg skriver mye. Og jeg leser mye. Svært mye. Dette henger nemlig sammen. Jeg har en drøm om en eller annen gang å bli publisert bak to stive permer. Ikke fordi jeg på død og liv vil bli publisert, nei, motivasjonen min er rett og slett at jeg liker å fortelle historier. Jeg bobler over av plott og idéer. Det eneste som bremser meg er tiden. Men slik er det jo for alle.


Edit, som det så unorsk heter: I 2016 blir min første bok utgitt! Øko-fantasyen Isilds Vrede vil bli tilgjengelig i en bokhandel nær deg, en fabel for alle fra 10 til 100 med spenning, mystikk og en dypere underliggende mening. Gled deg! Edit 2: Her finner du Isilds Vrede!

Isilds Vrede er en «øko-fantasy» som spiller på norrøn mytologi og norsk folketro, et herlig univers hvor jeg liker å leke meg! Boken finner du i bokhandelen bak stive permer, eller som e-bok.

Siden den ble innkjøpt av Kulturrådet finnes den også i samtlige av landets biblioteker! Oppfølgeren til boken heter Belials Inferno, og den blir muligens utgitt høsten 2017. Denne boken er nærmere YA-segmentet (Young Adults).

Nei, jeg har ikke studert litteraturvitenskap. Man kan være glødende opptatt av språk og litteratur uten å ha en slik faglig bakgrunn. Jeg har imidlertid studert psykologi, sosiologi, sør-Asia kunnskap og kjørt full rulle med sosialantropologi. Alt ved Universitetet i Oslo. Mest sannsynlig er jeg landets fremste ekspert på fysisk mediumisme, siden det var hva jeg studerte i forbindelse med feltarbeidet til hovedfaget mitt. Hva man skal bruke slik ekspertise til? Tja, si det. Men jeg kan i alle fall love at det ikke akkurat har virket hemmende på fantasien min.

Jeg har skrevet mye og lenge. Min første refusjon fikk jeg som 17-åring da jeg leverte en meget infantil novellesamling. Jeg var da overbevist om at jeg skulle bruke resten av livet på å være forfatter, men slik ble det ikke. Jeg ble refusert. Sammen med refusjonen fikk jeg også noe så sjeldent som en konsulentuttalelse. Den rant det blod av.

Slik er denne bransjen. Du må TÅLE å gå skikkelig på trynet, og du må lære av dine feil. En tekst kan aldri bli bra nok. Aldri. Etter min første refusjon skulle det gå svært lang tid før jeg leverte en manuskript til et forlag igjen. For min annen refusjon fikk jeg først i en alder av 41 år. Denne gangen hadde jeg skrevet et krimmanus på ca 75 000 ord, og freidig som jeg var leverte jeg manuset til Cappelen Damm og trodde at de kom til å falle på knærne. Det gjorde de også, muligens, i latter. For jeg ble refusert, og det eneste jeg fikk tilbake var forlagets standard avslagsbrev. Tro meg, det suger.

Så der satt jeg med et krimmanus som ikke holdt mål hos Cappelen. Ikke nok med det, men jeg hadde ytterligere to manus med samme protagonist (hovedperson) og noenlunde tilsvarende tematisk tilnærming. Siden det første ikke holdt mål, så slettet jeg manuset. Ja. Slettet det. Sammen med de to andre uprøvde. Ca. 1000 manussider. Borte. Dårlige tekster har ingen verdi. En bør ikke grine over tekster som myrdes, for de gode setningene venter, du har bare ikke skrevet dem ennå. Det er ingen vits i å ta vare på søppel:

 

Følelsen av et imploderende hode var sterkere enn den overveldende trangen til å spy. Elektrisk støy spraket i ørene. Sakte, men sikkert kom følelsen av virkeligheten veltende over ham.

Førstebetjent Odin Myrli MacLeod, 2M blant kolleger og kjente, befant seg i sengen i sitt Superior DeLuxe Room på Balmoral Hotel i Edinburgh. Nærmere bestemt, nr. 1, Princes Street. På ankomstdagen hadde han stått lenge i vinduet og beundret utsikten mot Scott-monumentet og det eventyraktige, men historisk blodstenkte Edinburgh Castle på fjelltoppen midt i byen. Helt frem til dette øyeblikk hadde han vært høytidlig oppstemt siden han i begynnelsen av april mottok det lakkforseglede og rekommanderte brevet.

Nei, en er ikke gal om en sletter tekst som ikke er noen vits. Det jeg har forsøkt å gjøre etter dette er å lære av mine feil. De finner man nemlig ikke selv, man er helt avhengig av andre øyne, gjerne kvalifiserte øyne. Nå er jeg kommet lenger. Jeg kan nå luske forbi  de samme åpenbare nybegynnerfellene.

I denne bloggen vil jeg gjerne vise noen av feilene jeg har gjort og hvordan man kan forbedre tekster. Jeg vil også legge ut utdrag fra tekster jeg holder på med. Målet er å dele progresjonen og høste kritikk. Vi er mange som skriver, og fallgruvene er mange. Derfor lærer vi best av hverandre. Hvis man har ambisjoner om å skrive bør man ikke være redd for å vise frem egne tekster, for det er tross alt det man egentlig vil, er det ikke?

Dessuten, hvis man sysler med å være skribent, kommer man ikke bort fra grunnprinsippet om at man bør være belest. Man må lære seg håndverket en god fortelling er, ikke bare skrivingen, men komposisjonen, ordvalgene, konseptet bak «show, don’t tell» og så videre. Man må altså lese. Mye. Svært mye. For meg er lesing en særdeles lystbetont oppgave. Jeg elsker å lese og leser i de fleste genré. Enkelte av bøkene jeg har lest, blogger jeg om og anmelder. Jeg er med andre ord også en bokblogger.

Anmeldelser er subjektive, det gjelder også for meg. Som alle andre lesere har jeg min «likes» og «dislikes». Noen av bøkene har jeg kjøpt selv, noen har jeg fått i gave, og noen bøker har jeg fått av forlagene. Ja, jeg har anmeldt bøker fra forlag som har refusert meg. Om det har påvirket anmeldelsen? Nei. Når jeg leser, er jeg en leser. Når jeg skriver, er jeg en forfatterspire. Det er to vidt forskjellige ting. Om jeg får betalt for å skrive anmeldelser? Nei, naturligvis ikke. Mine anmeldelser skriver jeg fra hjertet. Ja, det hender jeg får anmeldereksemplarer fra forlag, men det har ingen innvirkning på opplevelsen jeg har av boken. Nei, jeg skriver ikke om bøker fra Vanity-Publishing forlag.

Om jeg skriver mindre nå som jeg har fått mitt første manus antatt? Nå nei. Jeg skriver og jeg skriver. Jeg jobber faktisk med tekster hver eneste dag. Og det å bli antatt betyr enda mer jobbing med manuset man sendte ikke. Ekstremt mye mer jobbing, men du verden: det er den beste jobben jeg noensinne har gjort!

Jeg er også på Linkedin og selvfølgelig på Facebook, det er her. Det hender også at jeg kvitrer litt på twitter (@oldis). Du er hjertelig velkommen til å kommentere alt på denne bloggen. Rubbel og bit. Kanskje kan vi lære av hverandre.

Merk: Det er helt topp hvis du har en kommentar til en anmeldelse. Men da skal kommentaren dreie seg om den aktuelle boken og/eller den aktuelle anmeldelsen. Alt annet er støy, og vil bli slettet.

Kommentatorer som kun har til hensikt å bedrive sjikane eller ulovlig æreskrenkelse vil bli svartelistet.

  • 2M fikk i hvert fall en «navnebror» i Lahlums K2.

    • Anonym

      Jepp. Men 2M er nok dessverre død. I alle fall inntil videre.

      • Vi får vel se på det. Det er mulig at jeg trenger en statist i forbifarta 😉

        • Anonym

          Hehe, det hadde vært svært mosomt med en gjesteopptreden fra en død fiktiv etterforsker!

  • Kdybvik

    Hei. Takk for kommentar på bloggen min. Jeg har også vært inne her på bloggen din og kikka litt. Siden jeg ER overmåte nysgjerrig fant jeg for eksempel ut at du har vært sesongarbeider på et slakteri. Det har jeg også. På Furuseth slakteri på Dal lærte jeg mye om livet som ingen reinspikka og enspora akademiker kunne fortalt meg noe særlig om.

    Hvis du har noen tips til hvordan jeg kan få noe nav tekstene om Kamerun, Philippe Douste-Blazy og innovativ finansiering på trykk, er jeg takknemlig. UNITAID “spanderte” en tur verdt 40 000 på meg. De vil at jeg skal skrive om erfaringene og det jeg lærte for norsk presse. Hittil har jeg ikke fått solgt inn noe. Da tror jeg at det sier noe om norske medier, men det sier helt sikkert noe om tekstene mine også.

    • Anonym

      Portrettintervjuet ditt er alt for langt. De andre artikelene dine holder mål. Javisst gjør de det. Men hvorfor de ikke når opp? Jeg frykter at Kamerun og Neptun er i samme virkelighetssfære for Ola Dunk og Per Redaktør. Du kunne selvsagt spisset tekstene og flyttet noe av det verste langt opp; «hvert tredje sekund dør et barn og hvert minutt dør en mor, – fordi vi lar dem gjøre det.»
      Men, når det kommer til aviser og featurestoff og verdens elendighet så vil det alltid være det mest prekære -for øyeblikket (!) som får oppmerksomheten. Har vi hatt flom i Glomma er det uansett viktigere enn katastrofer andre steder. Nå sulter tusener ihel på Afrikas horn, mens et ukjent antall mennesker kan dø av flom i Pakistan. Vi VET at klimarelaterte katastrofer bare vil øke på fremover. Kanskje du rett og slett må prøve å vri hovedfokus på artiklene (samtidig som du beholder essensen) – altså se det hele i lys av klimaendringene?
      Jeg har også et journalisttips til deg, det sender jeg deg privat.

  • Pingback: Virkelig sinne | Skrivehula()

  • Anonym

    »Mest sannsynlig er jeg landets fremste ekspert på fysisk mediumisme, siden det var hva jeg studerte i forbindelse med feltarbeidet til hovedfaget mitt.»

    Hmmmm…dette skulle jeg gjerne hørt mer om! Har du noe liggende fra den tid du studerte dette?

    Poetrixx

    • Anonym

      Foruten x antall notater, lydopptak fra seanser, et bredt utvalg ymse tidsskrifter, kopier fra Society for psychical research og en anseelig mengde med paranormal litteratur så har jeg epostkorrespondanse helt tilbake fra 1997. Altså anseelige mengder data. Er det noe du lurer på spesifikt så er det bare å spørre privat via facebook eller det interne mailsystemet her. Mesteparten av alle disse dataene er fremdeles temmelig klare for meg.

  • Suganthi Ratnavel

    hei, jeg er en, hva skal man si – » fersking» . . . Men jeg er og glad i lese, har ikke lest nok fiksjon den siste tiden, men nok av pensum litteratur, men så har det seg slik at jeg har funnet frem penn og papir – ja da, har skrevet for hånd, mye bare skribbel, men det har vekket mye av min lidenskap, som er ord smakfullt og fargerikt eller svart og dystert, jeg elsker å skrike, med pennen –> » if that makes any sense» og jeg er ny og motivert og klar til å falle og bli avvist, det synes jeg er et av livets sannheter, å bli avvist, men i say bring it on og jeg skriver først og fremst for min egen lykke(smerte) – men drømmen er der å fullføre en bok – så fersk er jeg og mine drømmer! – det å bare kunne fullføre – for nå har jeg nok av uferdige «manuskripter» ?

    men så godt å finne dette, og bli inspirert og motivert! =) Takk . . . !

    • Monica Voll

      Hei. Enig med deg. En kan virkelig «skrike« med pennen. Riktignok et stumt skrik, for min del.
      Og å skrive er også en lidenskap for meg.
      Jeg er by the way 43 år gammel…….men har alltid lest, og elsker det.
      Men jeg MÅ utfolde meg kreativt!!!!:-)

  • Monica Voll

    Mange takk for din tekst, som det gjorde godt å lese.
    Dette var virkelig inspirerende.
    Og, jeg syntes det var BRA, det utdraget du viste fra din «døde« krim. Takk!