Unngå floskler...
Som skribent og/eller forfatter tyr man gjerne til bilder når man skal behandle et tema, en tanke, en dialog, en situasjon; ja, det være seg hva som helst.
Litteratur er antydningens kunst. I litteraturen bruker man også gjerne metaforer og andre verktøy for å skildre emosjoner og mellommenneskelige forhold. Alt dette er grunnleggende elementer som forfatteren plukker fra sin litterære verktøykasse.
Men dette verktøyet er farlig. Det skal altid anvendes innenfor rimelighetens grenser.
Man må passe seg når det gjelder bruken av bilder.
Et meget godt eksempel på dette fant jeg i bloggen «Boklesebloggen min«, og da spesielt under fanen «Bøker jeg har gitt opp å lese«, hvor bloggforfatteren viser til et tekstutdrag fra den prisbelønte boka «Tusen strålende soler» av Khaled Hoesseini .
Jeg har ikke selv lest denne, og for å være ærlig kan jeg heller ikke si at det frister etter å ha lest følgende sitat fra samme bloggpost:
[quote author=»Sitat fra boklesebloggen, s. 148 i nevnte bok.»]Hun kom aldri til å sette merke i Mammis hjerte slik som brødrene hennes, for Mammis hjerte var som en blek strand der Lailas fotspor alltid kom til å bli skyllet bort av de sorgtunge bølgene som steg og sank, steg og sank.[/quote]
Når litterære virkemidler som bilder og metaforer overbrukes, som i dette tilfellet, blir teksten bare tragisk platt. Hadde enda teksten vært et dikt, men det er den ikke, det er en del av en roman. Plattheter blir fort svært lett gjennomskuelige, dessuten er det fryktelig irriterende.
Her finner du en annen lenke til en god bloggpost som ramser opp forskjellig bruk av bilder som litterære virkemidler.
