Her er mitt bidrag til opptaket ved Aschehoughs forfatterskole 2011/2012. Oppgaven lød på å lage en avsluttende fortelling på inntil 10 sider (cirka) ut fra et bilde.

 

Dessverre for meg kom jeg alt for sent i gang med skrivingen. To uker… hadde jeg vært litt smartere hadde jeg prioritert å jobbe kontinuerlig med teksten hele den tiden oppgaven lå der ute. Men slik ble det ikke.

 

 

Men, aldri så galt… jeg akter å dissekere denne teksten ettertrykkelig for å finne feil ved den. Dette vil det så bli avledet artikler det kan blogges om.

 

Tåken i Dønnvik

 

Det spraket livlig og gnistene eksploderte i peisen da Margrethe la inn en ny kubbe. Gran. Kvaeloemmene i treet virket slik, visste hun. Hun likte å sitte foran peisen og se på fyrverkeriet, lytte til smellene. Det var selskap i veden. Ved, som kom langveis fra. Det siste lokale treet var en osp som til slutt måtte felles siden den var råtten. Hvis ikke kunne den veltet og knust huset til Iver og Charlotte. Det nyeste og flotteste huset i hele grenda. En og en halv etasje, hele loftet var innredet og tenkt som barnerom. Lykkebo, kalte de huset etter restaureringen. Ja, så yre hadde de vært, at huset ble malt i en begeistret blåfarge som ingen andre hadde. En glad farge som skulle symbolisere ny start, en ny giv for hele lokalsamfunnet. Det var planen, men slik gikk det dessverre ikke. Det var snart tyve år siden.

Livet blir sjelden slik man tror, tenkte hun, og trakk pleddet godt over lårene og strakk ut beina på skammelen. Viftet med tærne mens hun nippet til koppen. Det var godt å ha det tørt og varmt, spesielt nå, siden det var meldt tåke til kvelden. Tåke var ingen spøk i Ytre Dønnvik. Snarere tvert om. De gamle hadde sagt at tåken kom med varsel om død. Nå var hun gammel selv, akkurat som alle andre rundt seg, og alle visste de det samme: det var noe i det. Eller, rettere sagt, det var noe i den, i tåken.

Hun huttet seg og kalte på katten som var opptatt med å fjerne flått. De under magen gikk greit, det var verre rundt ørene og i nakken, der kom den ikke til. Den ga opp, viftet irritert et par ganger med halen, og bykset opp i fanget hennes. Øynene halvt sammenknepet og malte som en motor på tomgang. Høyt turtall, som vanlig, hun kjente duren prikke mot lårene.

Tåken. Det var et stykke utpå vårparten den kom begge veier. Sist gang. Inn fra havet, smygende, svevende over fastvokst fjæretang, tykk som graut. Men, før den nådde land, kom et tilsvarende teppe skliende sakte ned fra Nutlia. Det golde berget som diskret pekte mot himmelen med en diskutabel overbevisning.  Kledd i nedbeitet grønt og lyng, slipt og herjet av de en gang mektige isbreene på alle fire sider, men likevel fjell nok til å gi dem ly mot den isende nordavinden.

To tåkebanker, en fra fjellet og en fra havet; de møttes til en total innkapsling og kald omfavnelse av Ytre Dønnvik. Tåke, så tykk og vanntung at det rant av vinduene. Gerd Johanne, som bodde nederst ved myra, kunne sverget på at hun hørte tåken prikke på det gamle bølgeblikktaket. Hun hadde levende og detaljert forklart lokalavisen hvordan tåken hadde tentakler som forsøkte å tvinge seg gjennom glippen ved ytterdøren, inn til henne, søkte for å finne noen å gripe fatt i. Men det skjedde ikke. Ikke med henne. Det var verre med Peder.

Mai? Jo, det var i mai. Tåken forsvant ikke før langt utpå morgenkvisten. Da solen omsider brøt gjennom og varmt dagslys fikk det duggvåte gresset til atter å reise seg, ble det raskt klart at nok en manglet. Peder, hennes nærmeste nabo gjennom alle tider, nåja, siden 1968, var borte. Det var ikke mer enn seks meter mellom husene, og hun hadde ikke fått med seg noen ting. Som alle andre satt hun trygt inne når tåken kom. Fyrte som vanlig, og voktet vinduene. Peders naboer på den andre siden, like nedenfor Lykkebo, Susanne og Hans Fredrik, hadde heller ikke merket noe. Peder forsvant, rett og slett. Da var det gått nesten et helt år siden Einar ble borte og lot Sissel sitte igjen alene. Men spørsmålene, hva i all verden det var som hadde skjedd, var noe alle dvelte ved. Det fantes ingen svar. Ingen teorier. Ingenting.

Verken lensmannen, Røde Kors eller sivilforsvaret hadde funnet et eneste spor etter noen av dem. Tross iherdig søk med både fly, manngard, hunder og sokning. Peder Tamburstein opphørte rett og slett å eksistere natt til 14. mai. Lokalavisen fattet først virkelig interesse da de skjønte at to menn hadde forsvunnet på mystisk vis i den samme grenda, med under ett års mellomrom. Avisen fulgte saken tett og hadde avsatt to faste sider hvor den ene var viet historikk og faktiske forhold, mens den andre siden omhandlet selve søket. Et stykke ut i juli begynte det å bli sparsomt med redaksjonelt innhold. Men, saken ble holdt varm. En lignende tåke var nemlig forventet innover Ytre Dønnvik denne kvelden. September stod for trappene etter en temmelig regntung sommer. Meteorologisk trodde tåken kunne vedvare helt til mandag. Det var sjeldent. Journalisten hadde derfor fått losji i Lykkebo denne helgen. Sammen med lensmannen. Sånn for alle tilfellers skyld.

Han var en trivelig kar den journalisten, syntes hun. Godslig, litt rund her og der, men langt fra noen tjukkas. På mange måter kunne han minne litt om Lodvar, gubben, som la inn årene for godt og lot henne bli enke i forfjor. Grendas eneste virkelige sjømann. Fisken ble betydelig dyrere for alle når de i stedet måtte betale full pris i Nedre Dønnvik. Det var ingen andre enn Lodvar som visste hvor garnene skulle settes. Men, de hadde fremdeles nok opp av villsau, som aldri gikk lei av å tygge i seg av lyngheiene oppover Nutlia. Kjøttet var ettertraktet på grunn av det naturlig høye saltinnholdet og ga dem derfor, i tillegg til mat, kjærkomne inntekter. Og grønnsaksanlegget, som en gang i tiden var hennes virkelige hjertebarn, bugnet fremdeles grønt og delikat store deler av året, der den var anlagt i lyet mellom husklyngen og Nutlia. De hadde akkurat litt mer enn nok, som de hadde hatt siden de kom skikkelig i gang i 1970. Som sanne blomsterbarn hadde de levd av naturen, spist av den, elsket i den. De hadde alle Ytre Dønnvik i blodet. De var selve stedet.

Margrethe strøk katten og gløttet opp på veggen. Alle bildene. De eldste var i ferd med å falme, men minnene var fremdeles sterke. Det var i selve året de kom over stedet. 1968. Ytre Dønnvik, som da var i ferd med å dø. Det var kun tre sære, gamle skrotter igjen, og alt av bygningsmasse var i ferd med å bli krevd tilbake av naturen. Besøkende lot seg alltid begeistre av de fantastiske før- og etterbildene. Grenda, som i hippienes gullår lå på dødsleiet, hvor så å si alt som ble reist like etter krigen kun huset gjenferd og hvisking fra vinden, fikk en ny start. Friskt blod. Opprinnelig var de 16 entusiastiske drømmere som de første årene levde under samme tak. Kollektivet. Nye og forbudte planter ble prøvd ut, og trivdes svært godt i det varme, men røffe Helgelandsklimaet. De hadde funnet sin perle, de ville bli, og de gamle øste velvillig fra sin kunnskap før de visnet helt bort. Kunnskap som var absolutt viktig for å overleve der ute. Kunnskap en aldri kunne lese seg til.

Nå var fire gått bort, og flere stod for tur. Rustne trehjulssykler. Hun kunne forstå hvorfor det ikke lengre lød glade og begeistrede barnehyl mellom husene, i sjøkanten, oppover Nutlia. Den nye tiden hadde ikke rom for livet der ute. De hadde strøm og eget høydebasseng. Telefonlinjen falt ut minst et par ganger i måneden, akkurat som strømmen. Vinden kunne få skikkelig tak i de morkne stolpene ute på heiene. De hadde aldri hatt noen andre butikker enn den de drev selv. Grønnsaker, noen ganger fisk og skalldyr, og stort sett alltid røkt sauekjøtt, men det var det blitt mindre av med årene. Det var dyrt å leie inn veterinær for å sjekke skrotter. Dyrene hadde på en måte overtatt livet de kom med. De kom og gikk, åt og jortet, og produserte lam når naturen bestemte det.

Nederst på veggen hang det siste klassebildet. Hun hadde for skams skyld hengt det opp. Måsnes Ungdomsskole, 1996-1997. Atten pubertile åttendeklassinger, og bak, en rynkete dame med runde briller og vilt, langt og mørkegrått hår. Hun hadde smilt så godt hun kunne på dette bildet, bildet som markerte starten på tilværelsen som pensjonist. En tilværelse hun både hadde gledet og gruet seg til. Hun hadde gledet seg til å bruke mer tid på grønnsakene, gå turer i heiene og sette flere teiner sammen med gubben. Den vonde delen var at økt alder gikk hånd i hånd med svakhet og død. Hun hadde fryktet for at gubben skulle få tilbakefall, en frykt som senere skulle vise seg å være berettiget. Han fikk dø på stedet de elsket, og asken ble strødd ved skarvskjæret i fjære sjø, akkurat som han hadde ønsket. Alle hadde møtt opp ved havna, hun hadde satt pris på det. Det var forresten det året ingen ville spise krabbe, mente hun å huske, og slurpet i seg de siste dråpene te i takt med pendelens rytme. Tikk-takk.

Det var så fort gjort å bli sittende å mimre, drømme seg bort. Det siste året hadde hun begynte å legge merke til det selv. Det var ikke bare noe alle de andre sa. Natten ble lengre, det var ingen som tvang henne opp. Da kunne hun like gjerne bli liggende. Og undre. Undres over om optimismen, den ukuelige troen på visjonen, idealet, alt de hadde basert hele livet på; hadde det vært et riktig valg, kunne alt ha vært annerledes, og hvordan hadde i så fall livet vært nå?  De satt ikke lengre i ring rundt bålet natten gjennom, delte hjemmelaget vin og røkte selvdyrket marihuana mens de på ramme alvor lurte på hvilken gud de skulle hogge til på totempælen. Pælen, som fremdeles stod som en potent varde på Nutlia. De hadde til slutt blitt enig om Isis, mor til Horus, siden det var hennes kvaliteter de trengte mest, og siden det var bred enighet blant både kvinner og menn om at Isis var den mest erotiske blant gudekandidatene. Hun minnet om Cher, eller var det motsatt? Det var derfor det stod en egyptisk fruktbarhetsgudinne i givakt og voktet over sine elskede og elskende undersåtter i Ytre Dønnvik.

Livet kunne ha artet seg annerledes. Hun kunne ha valgt å gifte seg inn i en borgerlig familie. Vært ordentlig. Da hadde hun på dette tidspunktet i livet ikke manglet noe materielt. Men hodet ville ha vært tomt. Ingen lidenskap, ingen møkk under neglene, intet stort fellesskap. Hun viftet bort den tåpelige tanken og gløttet på bordet. Illustrert Vitenskap. Korte glimt fra den populærvitenskapelige verden fenget henne fortsatt. Et langt liv som lærer, med visjoner om å forstå og ikke bare dosere, sørget for at appetitten etter å vite mer var langt større enn den ved matbordet. Hun bøyde seg mot magasinet da katten brått spisset ørene, strakk hals og låste blikket mot vinduet bak henne. Hun hatet når den gjorde slikt.

«Mjau, arme katteskinn,» sa hun rolig, og lot dyret spenne fra. Den bykset ned på gulvet og ble sittende å stirre. Halen kostet støv. Lavmælt knurring, langt nede i buktalerhalsen dens. Lodvar hadde holdt på å knekke sammen av latter da hun annonserte navnet på kattungen.

«Mjau! Du kan da ikke kalle en katt for mjau, hva er det slags navn?» Men hun gjorde det.

Hun holdt magasinet og ville gripe etter katten, men den var allerede på vei mot

vinduet. Mjau tok sats, gjorde et kort vrikk med hoftene og hoppet elegant og lydløst opp på vindusbrettet. Hun tok mot til seg og flyttet blikket fra kattehalen og opp, mot vinduet.

Tåken tetnet til. Skikkelig. Fremdeles kunne hun ane konturene av huset til Sissel og Einar, men det ville ikke vare lenge. En fast dis var allerede etablert, og enkelte tykkere og mørkere dotter gled inn i disen, bygde den tettere, våtere.  Mørke dotter, omtrent som kappekledte gjengangere. De stod i kø. Samlet seg. På tunene.

Hun avbrøt tankene, skar dem tvers av, og bestemte seg for å hente noe fra det lukkede kjøkkenskapet, det med grønn dør. De fleste i Ytre Dønnvik hadde en slik skapdør. Fantasien, den forbaskede fantasien. Noen ganger løp den løpsk i henne.

Tilbake i stuen la hun inn nok en kubbe, selv om den forrige på langt nær var brent ut. Sånn for sikkerhets skyld, i tilfelle strømmen skulle gå, forklarte hun seg selv. Deretter gikk hun tilbake til stolen og svingte den slik at hun kunne sitte og ha et øye til katten mens den livlige dansen fra peisen fremdeles varmet føttene. Hun åpnet boksen, grov, og trakk frem pipen. Den var skjødesløst stappet ned sammen med marihuanaen. Gresset, som i alle sine grønne slektsledd hadde spirt og grodd seg saftig i nærheten av grønnsakshagen. De lærte fort å tildekke med plast fra utplantingen i april til rundt 20. mai, deretter klarte den seg på friland. Femten planter. Mer enn nok. I begynnelsen hadde de overdrevet.

Pipen glødet opp og som alltid hostet hun så hun nesten brakk seg etter det første trekket. Det tredje gjorde godt. Når pipen var halvt utbrent begynte hun å fnise og innse det komiske i situasjonen. Her satt hun, en gammel dame, og røkte forbudte urter av hollandsk opphav, mens hun engstet seg for tåken. De var jo trygge, Isis voktet over dem, tenkte hun, og lot pipen hvile i askebegeret. Om så var skulle hun ri tåken av og røke tom hele boksen.

Katten satt uanfektet av den søtlige eimen og voktet. Utilpass. Noe, ett eller annet, gjorde den opprørt. Leppene beveget seg, den vred hodet og låste det i bestemte posisjoner, omtrent som en ugle som speidet etter bytte. Værhår som vibrerte. Hva var det den så, eller merket? Hvilke sanser var det disse dyrene hadde? Nakkehårene dens strittet. Halen pisket.

«Mjau?» spurte hun, men den gav ingen respons. Katter gjorde det de var flinkest til. Være katter. Være ekte. De hadde nok med seg selv og sin egen verden. Kanskje det var derfor de gamle egypterne la sin elsk på dem, tenkte hun, og krafset etter pipa mens hun studerte dyret og tvang hjernen til å tenke. Katten ble først temmet i Egypt, stemmer det, de anså den jo for å være hellig. Mau, kalt de den. De var overbevist om at dette dyret, som kunne se i mørket, også beskyttet dem mot mørket og døden. Gudinnen Bast hadde vel et kattehode, mente hun å huske. Et øyeblikk ble bildet av katten forskjøvet, doblet, hun blunket et par ganger, og bildet ble riktig igjen. Noe slo henne. Mau. Kanskje det ikke var en tilfeldighet at hun hadde gitt katten navnet Mjau? Det var pussig, såpass klarsynt var hun aldri når hun var nykter. Slik var det alltid.

Satt katten i vinduet og voktet henne mot døden?

Tanken var sterk. Voldsom, det var ikke lengre bare kattens nakkehår som reiste seg. Hun bestemte seg for å gjøre et eksperiment. Kremtet, henvendte seg mot katten:

«Mau?»

Mjau snudde umiddelbart hodet og stirret på henne. Kullsorte øyne. Leppene beveget seg, haken også, den holdt blikket i et par sekunder, før den snudde seg igjen. Fortsatte å vokte.

Margrethe ristet på hodet og knøt nevene. «Nei,» sa hun irritert til seg selv, «nei, dette går bare ikke an. Skjerp deg, gamle hippierøy!»

Hun grep bladet på nytt, fant den tomme tekoppen, drakk en imaginær slurk, harket, og bladde opp på måfå. Skjøv bort askebegeret, langt inn på bordet. Ikke mer gress på henne, nei, dette tålte hun åpenbart ikke lengre.

Tåken kvalte effektivt mesteparten av dagslyset som fremdeles var et sted der ute, bakenfor, langt bakenfor. Det ble vanskeligere å lese det glansede papiret, hun hadde ikke brydd seg med å skru på lyset. Men, hun aktet ikke å legge fra seg bladet. Overskriftene, og de lekre bildene, alt lokket henne til å lese mer.

Nye spekulasjoner om kulturutvekslingen tvers over verdenshavene. Teorier om at dette måtte ha skjedd for minst 34 000 år siden, kanskje enda tidligere. En Canadisk forsker begrunnet dette med at skrifttegnene som var funnet i huler over hele verden faktisk var identiske, de ga uttrykk for et skriftspråk. Et felles skriftspråk, på tvers av kontinentene!  Hvordan kunne det ha gått til? Hun skjerpet seg og leste videre. Artikkelen ble stadig mer interessant, bevisene syntes å være vel dokumentert, og hun bladde om.

På de neste sidene var fokus på underlige likhetstrekk i arkitektur. Spektakulære oldtidsbyer, som alle lot til å være utformet etter de samme grunnrissene, ja, de lå til og med likt orientert mot den magnetiske nordpol. De mest imponerende byggverkene var likevel pyramidene, hvor de mest kjente var lokalisert i Egypt, men som også var funnet flere steder både i Europa, Kina, India, på Maldivene, og naturligvis i Mellom-Amerika.

Det smalt høyt fra peisen, men hun ble sittende som fortapt, oppslukt av artiklene. Hun hadde lest om dette tidligere, men sjelden så detaljert.  Og så grusomt. Mayaene og Aztekerne lot til å ha kappet om å ofre mennesker. På toppen av pyramidene stod yppersteprestene som skar opp brystet til de ulykkelige utvalgte, rev ut hjertet deres mens det fremdeles banket og forærte det til solgudene. Kroppene ble kastet utfor, og blant Aztekerne var det slik at kroppene til de henrettede ble partert, kokt og spist. Siden de hadde et næringsfattig kosthold og ikke holdt husdyr var faktisk menneskekjøtt antatt å utgjøre en viktig del av proteintilskuddet deres. Hun grøsset. Mayaene åt i alle fall ikke de ofrede. Hensikten med ofringen, hos begge kulturene, var å forhindre dommedag og mørke. Da krevde gudene blod. For å holde lyset, og dermed livet, vedlike. Hun leste videre. Mayaene lot til å besitte flere sympatiske trekk enn Aztekerne, og spesielt når det kom til matematikk og astronomi. De hadde blant annet en egen kalender som viste seg å ikke strekke seg lengre enn til 2012. Hun nikket, og mente å huske at filmindustrien ikke hadde latt dette gå uberørt hen. Dommedag gikk aldri av moten.

Mjau knurret høyere nå. Innimellom de klagende lydene glefset den. Hun kikket bort på den. Katten hadde gått helt bort til vinduet og grov på det, som om verdens mest fristende fugl skulle ha sittet utenfor og bydd seg frem, men det var ingenting, kunne hun se, bare tåke. Tåken som veltet ned fra … Hun kikket ned i bladet igjen. Nei! Det kunne ikke være mulig. Men, jo. Formen. Formen på Mayapyramidene, trappepyramider. Hun hadde jo sett en slik form før. Hver dag, faktisk, siden 1968. Det var selve Nutlias tidløse og beskyttende, trygge og markerte form som hadde trukket dem dit. Vennen i nord, fjellet som skjermet. Formen, trappene, platået på toppen, platået hvor de hadde satt ned en totempel med Isis … var Nutlia egentlig en pyramide?

Kulden kom som veltet over henne, katten freste og mjauet høyt før den hoppet ned fra vindusposten og løp ut på kjøkkenet. Hva var dette! Uten å tenke la hun fra seg bladet og tente pipen, inhalerte dypt, og reiste seg fra stolen. Selv om hun ikke ville det måtte katten ut, den hadde aldri hatt noen kasse inne. Hun ruslet inn på kjøkkenet, litt ustø, men tviholdt på pipen.

Katten stod på bakbena og gravde på døren. Desperat. Halen feide fra side til side mens den mjauet uavbrutt og kom med en rekke underlige samtidige strupelyder.

Hun tok et dypt magedrag og låste opp, tok døren til seg, og katten smatt ut. Den ble borte bare et par meter ute på tunet, slukt av tåken. Det var voldsomt så tett den var, tenkte hun, og hadde nettopp sluppet ut røken fra lunger og nese og var i ferd med å slenge igjen døren da hun så det.

Først utydelig, så ble hildringen klarere, fastere. Noe, nei, noen kom gående ut av tåken. Var det Martin, naboen til Gerd? Hun syntes hun kunne dra kjensel på skjegget og den lute kroppsholdningen.

«Martin? Hva gjør du ute i … tåka? Du vet jo at det ikke er så lurt?» spurte hun skikkelsen. Han tok et skritt nærmere døren. Det var ham. Han så alvorlig ut.

«Margrethe. Jeg må gå, nå. Farvel.»

Det var noe ugjenkallelig over måten han sa farvel på. Hun likte det ikke, tråkket på seg støvlene og gikk ut på trammen, i tide, for Martin hadde allerede snudd seg og begynt å bli utydelig i tåken.

«Martin, vent på meg,» skrek hun, tok på seg regnjakken, og lukket døren. Hun hastet i retningen han forsvant i, og rakk med nød og neppe å ta ham igjen. Til tross for en sterkt svekket rygg holdt han en imponerende fart, syntes hun, og gikk opp til siden av ham, kikket ned for ikke å snuble, og forbannet seg selv for at hun hadde begitt seg ut. Ytre Dønnvik var som forsvunnet, sikten var rett og slett null. Det var bare de to, der ute. Var de på lyngheiene? Ingen lyder, ingenting. Alt var tett og fuktig, klamt, lummert. Hun ble sint, røsket ham i armen.

«Martin! Ærlig talt, hva er dette for noe? Hvor er det du tror du skal, i dette været, alene? Det er jo umulig å se til og med. Det er … farlig!»

Han svarte ikke, men fortsatte, målbevisst og med bøyd hode.

«Martin!» Hun stilte seg foran ham, ansikt til ansikt, han så lei seg ut, oppgitt.

«Margrethe. Det har vært fint. Alt har vært fint. Men nå må jeg gå. Vær så snill og flytt deg.»

«Gå? Hvor er det du har tenkt deg, og hvorfor?» spurte hun mens hun hev etter pusten. Det klamme var over alt, snek seg inn i nese og lunger, blandet seg med marihuanaoljen.

Martin snufset, møtte blikket hennes og pustet tungt ut. «Til toppen, Margrethe. De venter på meg. Det er ikke meningen at du skal være med. Ikke nå.»

Han skjøv henne forsiktig til siden og fortsatte før hun rakk å spørre. Toppen? Hvem var de? Hun spyttet irritert og bestemte seg for å holde følge, hun kunne ikke gå tilbake, det var for tett. Hun hadde rett og slett ingen anelse om hvor hun var. Eller hvorfor. De bare gikk, tause. Lenge. Hun ante ikke hvor lenge de hadde vært underveis da han plutselig stanset opp.

«Hit, men ikke lengre,» sa han.

Hun stirret spørrende på ham, ansiktet var drivende vått og det dryppet fra skjegget. Det var en lyd, en slags susende lyd, som fra vind, men det kunne ikke stemme. Tåken hang bom stille.  Hun ble stående og lytte, det var noe, noe der ute, der fremme. Lyder. Rare lyder. En katt som freste? Sloss? Vent, det var noe mer, noe som minnet om … ord, ord på et språk hun ikke forstod. Lyder som tiltok i styrke, foran dem, rundt dem, over alt. Han snudde hodet og hun fulgte blikket hans. Det var lett å se, de kom, ut fra tåken.

De …

 

lest 4 873 ganger