Flomlys på Nattmannen

Nattmannen, av Jørn Lier Horst

Nattmannen er en solid kriminalroman fra Jørn Lier Horst som selv er politietterforsker i Vestfold. Derfor er det heller ikke rart at William Wisting virker som om han opptrer som Horsts alter ego i bøkene om politimannen William Wisting i Larvik.

Horst skriver med høy puls og meget gode polititekniske utredninger. Ja, faktisk er det slik at enhver vordende krimforfatter bør skule til disse bøkene, ettersom man finner taktisk og teknisk etterforskning og politifaglige vurderinger utbrodert i såpass pinlige detaljer at det ofte blir for mye av det gode. Det er som om politimannen i forfatteren rett og slett insisterer på å bryte inn i fortellingen.

Ta for eksempel Politiinspektør Audun Vetti under det innledende arbeidet når etterforskningsgruppen er trommet sammen etter at en ung jentes hode er funnet på en stake midt på torvet i Larvik:

…Dette er en sak hvor vi er avhengig av et godt samarbeid med pressen, slik at publikum kan bli stimulert til å komme med opplysninger…

Eh? Belærer han dyktige kolleger slik? Jeg tror tonen innad i en slik gruppe er mye mindre formell og belærende.

Eller når Wisting tenker, men det er fortelleren som starter med å kunngjøre at de vet så lite om muslimsk religion, kultur og tradisjon før det lekses opp en tekst som strengt tatt burde høre hjemme i en utredning eller i et notats form:

… Wisting dro hånden gjennom håret. De visste så altfor lite om muslimsk religion, kultur og tradisjon. Det var et slags fremmed landskap hvor foreldreautoritet og patriarkalske holdninger lå som et tungt kulturelt etterslep av tradisjonelle handlingsmønstre, vokst fram gjennom generasjon. Kvinnenens underordning mannen var en del av tradisjonen og religionen, ja, av et helt samfunns verdigrunnlag, og det å miste kontrollen over et kvinnelig familiemedlems valg av verdier og levesett kunne være en krenkelse av familiens ære. Skamdrapene som fulgte var ikke fremmed for norsk politi … (dette fortsetter… men jeg kutter referatet her).

Mer snacks for krimforfattere som ikke har et øre innad i politiet fortsetter:

…Wisting rynket pannen. Fingeravtrykksregisteret var todelt. Hoveddelen inneholdt avtrykk fra mer enn 120 000 straffedømte, men sporregistret inneholdt rundt 40 000 uidentifiserte avtrykk fra ulike åsteder og saker som ikke var oppklart…

Senere i boken får vi enda mer belæring:

…Wisting kikket spørrende bort på Mortensen. Eurodac var et felles europeisk dataregister med fingeravtrykk av alle personer som hadde søkt om asyl, eller som var tatt for ulovlig opphold i et av medlemslandene…

Takk for informasjonen, men trengs det virkelig slike detaljer i fortellingen?

Videre får vi en belæring i inntektspotensialet til heroin:

…Kofferten inneholdt 14,3 kilo heroin. Renhetsgraden hadde vært på hele 87 prosent, slik at stoffet kunne blandes ut med andre kjemikalier og kvantumet kunne bli tre ganger så stort før det ble sendt ut på markedet. Avhengig av renhetsgraden kunne hvert gram av stoffet gi opptil 10 brukerdoser og det gav en mulig gateverdi på nærmere 100 millioner. Likevel var ikke narkotikaparitet i kofferten større enn at det dekket mer enn en snau ukes etterspørsel på det illegale markedet. Man antok at cirka 15 000 mennesker var avhengig av en daglig heroindose for å unngå abstinens…

Javel, igjen, takk for informasjonen. Men er det virkelig nødvendig med en slik belæring i en kriminalroman? Protagonisten William Wisting er troverdig nok. Han fremstår som en sammensatt mann som riktignok er underlagt de samme krimklisjeene som andre mannlige etterforskere. Og ja, han har naturligvis en datter som er journalist, i VG. Forholdet og profesjonene far/datter politi/journalist blir satt på en god del interessante prøvelser her. Mer sier jeg ikke om akkurat det.

Sett bort fra den ekstremt detaljerte utlegningen under etterforskningen (fortelleren burde ha vært lenket fast betydelig mer under skrivingen av denne boka) er dette en solid krim med et uhyggelig bakteppe og jevn og sterkt stigende puls.

Horst har et behagelig språk som er lett å lese. Jeg noterer meg likevel at han ikke er konsekvent med tanken på bruken av a og en-endinger. Det er litt tilfredsstillende å konstantere at også de etablerte kan gjøre slike feil 🙂

Horst skriver i tillegg med en adskillig større porsjon realisme enn mange av hans kolleger gjør.

Nattmannen er en absolutt leseverdig bok.

kalde fakta:

lest 5 620 ganger