Sign up with your email address to be the first to know about new products, VIP offers, blog features & more.

Mitt bidrag til Kortlest

Kortlest

Ok. Siden Gyldendal var så kjipe at de ikke ville ha mine noveller som vinner i “Kortlest”-konkurransen, vel, da får de bare ha det så godt. Kort sagt: Jeg skrev 10 noveller som alle kretset rundt akkurat det samme: en mann våkner opp og skal begi seg til jobb. På arbeidsplassen venter en fryktelig sjef. Hva skjer om han endrer den daglige rutinen bittelitt, det vil si: om han velger å gå til høyre eller venstre idet han skritter ut på gata for å begi seg til jobben? Den samlede tittelen for alle novellene var: “Dett var dett“.

Det ligger naturligvis et dypere budskap i det hele, selv om man enkelt kan tolke historiene rundt ett av mysteriene i kvantemekanikken, som enkelt sagt er slik: noe kan både være og ikke være på en og samme tid. For å kaste litt glør til fantasiilden: Vi snakker om den mulige tilstedeværelsen av flere parallelle dimensjoner.

Yes, Jeg skrev altså 10 mulige scenarier rundt dette, hvor alle historiene begynner likt, men hvor utkommet naturligvis er vidt forskjellig i alle fortellingene.

Selv om det for den observante leser også er en rekke felles symbolikk i fortellingene. Jeg mistenker at linjene ble for vanskelig å lese for juryen.

Greit. Her er den første novelllen. Den er absolutt 100 prosent gratis, og hvis jeg kan glede eller forargre noen med det så vil jeg vært dypt lykkelig. Kanskje jeg legger ut alt sammen litt senere. Who knows.

 

Til venstre, og ut på den gamle brua

– Der treffer jeg Kermit

 

JEG elsker å sove. Drømmeland er mitt domene, der er jeg uten lenker og fri som fuglen. Hver tur dit er som et eventyr, en fortelling som alltid er annerledes, hvor ingenting er rutine og A4, kun ren væren, befridd for virkelighetens tomme skall, som i en Zen-buddhistisk tilstand av ekte fred og sann eksistens.

Vagt, først, så høyere. Den infernalske lyden skjærer gjennom marg og bein. Om få sekunder er jeg nødt til å forlate den varme og gode kokongen. Fjærene i madrassen vil fortsatt bære avtrykket etter meg. Noen få gram med døde hudceller og hår vil forbli, sammen med alle de andre. Kretsløpet går sin gang og midden blir mett. Dessuten tror jeg at omtrent halve auraen min nekter å følge kroppen opp. Soverommet er min åndelige sarkofag.

Åpne øyne. De er blodskutte. De er alltid det når jeg rives løs og vekk. Av gammel sedvane skjøv jeg fingeren ned på skjermen. Dette er en bevegelse av nøye kalkulert nåde. Jeg får fem dyrekjøpte minutter ekstra å områ meg på, tid nok til å forsøke å late som om jeg våkner, tid til å forberede meg på den daglige underkastelsen. Jeg lukker øynene på nytt.

Kan noe be djevelen og hele hans følge ta de som en gang besluttet at jordbrukssamfunnets døgnrytme skulle overføres til vårt postindustrielle samfunn? Denne overgangen må ha bli vedtatt helt uten diskurs. Det finnes ikke et eneste vettug argument for at jeg må utføre min sure plikt fra klokken 08:00 til 16:00. Jobben min kan like gjerne gjøres fra klokken 16:00-24:00. Forskjellen da er at jeg er uthvilt når jeg kommer på jobb.

Nei. Jeg vil ikke. Jeg vil virkelig ikke, men jeg har ikke noe valg. Ingen av oss har noe valg. Friheten er en illusjon. Det nytter heller ikke å kjempe for den. ’Fighting for freedom is fucking for virginity’. Bra sagt.

En svart rullgardin gjør soverommet mørkt som natten. Mitt lille og eneste forsvar mot tidstyranniet. Ved andre ringing strakk jeg meg motvillig og åpnet øynene sakte. Trikset er å bevege seg langsomt ut av den gode, varme kokongen. Det er kun sommerfuglene som har hastverk, deres liv er så kort, men samtidig så fritt. Ikke rart at de haster etter livet. Jeg tenker alltid på dem når føttene er plassert på det kalde gulvet. Jeg er ingen sommerfugl.

Tenk om det var jeg som kunne bestemme. Om det var jeg som kunne rive i stykker seglet som pakker oss alle inn i trivialitetens ingentinghet. Jeg skulle satt dere alle fri, gitt dere livet tilbake i gave.

*

OPP. Sekundene tikker nådeløst fremover. Barbeint og i slåbrok tusler jeg ut for å hente inn avisen. Fremdeles er jeg såpass trøtt at jeg er i villrede hvorvidt jeg er våken eller fortsatt sover. Jeg har nå ganske nøyaktig tredve minutter på å vaske meg, få på klær, spise frokost, lese avisen, drikke kaffe, pusse tenner og få kommet meg av gårde. Det holder akkurat. I dag også. Denne rutinen kommer før eller senere til å ta livet av meg. Det var det jeg tenkte da jeg smalt igjen døra, låste, og begynte å løpe ned trappa.

 

Allerede før jeg hadde kommet til porten hadde jeg tatt avgjørelsen. Det var radikalt. Ingen ville ha forventet noe slikt av meg. Men jeg gjorde det. Jeg tok til venstre når jeg gikk ut! Ha-ha, fullstendig galskap! Jeg må ta til høyre for å gå til bussen. Men i dag skulle jeg altså ikke gjøre det, ikke faen om jeg skulle gjøre det! Det føltes deilig å skritte i feil retning. Totalt mot normalt. Jeg følte meg så oppglødd over denne uforskammede og opprørske gesten at jeg bestemte meg for å høre på noen gamle rockeklassikere. Van Halen var flink til å fremkalle minner fra den tapte tiden. Fra tiden hvor livet var en lek, hvor fremtiden var et ikke-tema og hvor fortiden bare var tilbakelagt. Fra den tiden hvor man levde.

Jeg gikk utenom den store parken, uten å bry meg om alle bussene som kom rekende langs hovedveien. Musikken åpnet noen av kuøyene mot den gode tiden. For første gang på lenge følte jeg et snev av ekte lykke, tror jeg, og merket at jeg nærmet meg den gamle brua. Spilleren fusket, det var dårlig kontakt. Jeg ble nødt til å vri på den hersens pluggen. Det var da alt var på plass igjen at jeg kikket opp og stanset. Da var det for sent og umulig å unngå. Noe var helt feil med bildet.

«Jeg hopper. Kom deg unna!»

Morgensolens oransje gullregn glitret i vannet langt der nede. Det lot til å være blikk stille, selv om det nok er umulig i ei elv, til tross for at vannføringen går tregt her. Men uansett var det ingen frådende skumtopper eller illevarslende bølger. Ikke engang et vak. Det var ingenting som støttet opp om og understreket alvoret i situasjonen. Det måtte være fortærende. Jeg stanset noen meter fra ham, trykket på pause og tok ut øreproppene.

«Men, hvorfor? Kan du ikke bare si meg hvorfor?»

Jeg var dessverre litt for sløv med håndvasken før jeg satte på linsene i dag tidlig. Det er slik med kontaktlinser, et lite støvkorn, en bitteliten dråpe av ett eller annet upassende; det skal ikke mer til før du har opparbeidet røde øyne for resten av dagen. Jeg ser dårligst på venstre øye, og i dag tidlig, naturligvis i dag, av alle dager, hadde denne øyeirritasjonen avstedkommet en viss mengde med puss. En slik hvit gugge som til slutt ender i øyekroken. Men før det havner der flyter det bak linsene som en slags ektoplasmatisk ånd, det lager et flyktig tåkeskjær over alt og alle. Det var i de klare øyeblikkene bak dette sløret av mystikk at jeg myste og kunne se at underleppen hans dirret. Og at knokene, til tross for det varme skjæret fra morgensolen, var kritt hvite.

«Jeg orker ikke mer. Jeg orker faen meg ikke mer!»

En blåmeis kvitret raskt og lekent fra svartorkrattet langs elva. Jeg kikket rundt meg, men det var bare oss to på brua. Mesteparten av trafikken går naturligvis over den nye, lengre ned. Akkurat nå var det ingen biler å se, ingen syklister og heller ingen andre gående. Jeg kunne vært fristet til å si «typisk», men det ville ha vært fullstendig feil. For dette var så langt fra typisk som det var mulig å komme. Foran meg, på rekkverket, satt en mann som åpenbart hadde store planer om å kaste seg utfor brua og ned i elva. På en mandag morgen. Med meg som vitne. Jeg hater oppmerksomhet, men nå var jeg blitt involvert.

«Og hvilke problemer tror du at du løser ved å hive deg i elva?»

Jeg skammet meg med en eneste gang. Ordlyden, tonefallet, alt var fullstendig galt. Men så er jeg heller ingen psykolog, og jeg har aldri vært beskyldt for å være en diplomat. For meg er en spade en spade. Jeg vil ha empirisk bevis for alt som kan sanses. Kan du ikke gi meg det, da tror jeg ikke på deg. Det er vel derfor jeg har forblitt ungkar etter sviket. En rasjonell ungkar. Man velger selv om man vil dele seng med fienden. Snakke om følelser! Akkurat som om man kan komme til enighet om hvordan roser dufter? Følelser, antagelser og lignelser uten konkret hold er like flyktige som tåkedottene pusset bak linsene forårsaker. Det er uten substans. Etter tiår med lydig underkastelse overfor reglene er jeg blitt et voksent og perfekt tilpasset menneske som ikke lengre kan tillate meg slikt. Alt skal være kantete. Ingen avrundinger eller organiske former, takk.

«Åååh.»

Spørsmålet mitt ble ikke besvart med annet enn det. Åååh. Derfor måtte jeg stille et annet spørsmål, og det med et helt annet tonefall: «Hva er det som plager deg slik?»

Jeg ble overrasket over den tilsynelatende empatien i aksenten min. Jeg trodde meg ikke, men det lot til at dette virket bedre. Han snudde ansiktet mot meg.

Hvis han hadde vært linsebruker måtte han ha gnidd dem inn med salt og finknust glass før han trykket dem mot øyeeplene. Begge gluggene var direkte blodskutte. Håret var brunt og pistrete og stod i alle retninger. Det så ut som om han var blitt banket opp. Ansiktet hans var spisst og han hadde unnlatt å bruke høvelen på minst tre dager. Jeg tippet på like over 25, ikke mye mer. Han var skranten og tynn og sjuskete kledd. Og han satt på rekkverket vel 20 meter over en av kongerikets elver.

«Maset. Det er faen meg ikke annet enn mas. Jeg klarer ikke mer, jeg duger ikke til noe. Ingenting!»

Han spyttet ut det siste ordet og trakk snørr mens han slo neven i rekkverket. Jeg forsøkte å spole hjernen bakover for å finne en eller annen forklarende plansje. En gang hadde jeg vært i den samme alderen selv, men jeg hadde aldri sittet på rekkverket. For det første fordi jeg hadde høydeskrekk, og for det andre fordi jeg aldri hadde vurdert å ta livet av meg på en slik måte.

«Og det er derfor du har tenkt å drepe deg selv?»

Jeg merket med en gang at jeg igjen hadde brukt feil tonefall. Jeg klarte rett og slett ikke å holde på den terapeutiske, analyserende og beroligende tonen. Ikke fordi jeg er et dårlig menneske, jeg tror da ikke jeg er det, nei, det er mer det at det ikke ligger for meg. Det er ikke naturlig. Ikke har jeg barn, og ikke har jeg pleietrengende foreldre. Jeg er rett og slett ingen omsorgsperson, ikke for noen: jeg kan knapt nok utstå min egen middelmådighet.

«Helvetes forbannede møkkahore. Det er hennes skyld!»

Aha og naturligvis. Vis meg den mann som ikke minst en gang i løpet av livet har vurdert å begå selvmord som følge av kjærlighetssorg. Det tragiske var at flere hadde lykkes med det. Hvorfor, er over min begripelse. Jeg husker med gru at jeg selv var inne på tanken etter at det jeg trodde var mitt livs kjærlighet vaporerte som en duggdråpe i Sahara. Hun tok rett og slett pikk og pakk og dro. Ikke min pikk, men en annens. Etter tre nye år hadde hun skiftet pikk igjen, og jeg ble en fjern omgangsvenn med hennes forrige pikk. Rart, det der. Etter å ha forsiktig sveipet innom tanken på å henge meg foran soveromsvinduet hennes endret jeg planer og vurderte å drepe dem i stedet. Men siden jeg mangler den triggeren som løfter en helt over til den psykotiske siden forble det med tanken. Men den var god, og den ble dyrket lenge. De ble myrdet og ydmyket på de mest bestialske måter i opptil flere måneder, før jeg ved en tilfeldighet igjen befant meg på en pub, fikk stand, og fikk parret av meg ydmykelsen. Det er alltid et spørsmål om likevekt.

«Damer kan være et forferdelig åk,» sa jeg mekanisk, men uten å spore noen reaksjon hos mannen på rekkverket. Kjeven hans beveget seg fortsatt, det så ut som om han forsøkte å formulere ord uten å helt få det til.

«Men det finnes ikke en eneste dame som det er verdt å dø for.»

Jeg ble overrasket. Det hørtes troverdig ut. Det var ikke noe utsagn, snarere en slags konklusjon. Det var den første overraskelsen. Den andre var at han for første gang lot til å legge merke til hva jeg sa. Han snudde seg på ny. Det hang en jojo av snørr fra det venstre neseboret hans, kunne jeg se gjennom mitt spøkelsesaktige grå filter.

«Hæ? Nei, faen! Og i hvert fall ikke henne, men jeg skal vise henne!»

Han gjorde et utfall, men holdt seg igjen, selv om baken hans skled lengre ut mot kanten. Jeg gjorde nok store øyne, antar jeg, for denne bevegelsen fikk meg til å ta to skritt nærmere ham.

«Skal du vise henne ved å kaste deg i elva? Hvem tror du ler sist da?»

Han tørket seg under nesa og gned snørrklumpen på bukselåret. Selv med mine minimale psykologiske evner kunne jeg se og forstå at det pågikk en eller annen form for intellektuell bearbeidelse av problemstillingen i hodet hans. Han knep leppene sammen og ristet på hodet.

«Det kommer da vel an på hvem som hører latteren sist. Når jeg nå hopper vil jeg aldri mer kunne høre den onde latteren hennes.»

Logikken var ubestridelig. Knust mann vil le sist. Knust mann hopper i elva. Knust mann ler mens han dør fordi han vet at den knusende kvinnen vil bebreide seg selv. Eventuell latter ved graven vil han ikke være i stand til å høre uansett. Muligens. Jeg er agnostiker, men holder likevel alternative muligheter åpne. De virkelig store vitenskapsmenn har alle hatt åpne sinn. Det gir størst vidsyn og færre overraskelser. Men jeg nekter å tro noe som helst. Jeg vil vite. Jeg vet hvorfor en ball triller. Jeg vet hvordan tyngdekraften virker, og jeg vet hvordan denne naturkraften med stor grad av sikkerhet vil slå det siste åndedrettet ut av kroppen foran meg. Hvis han vil unne seg å le sist må han le underveis, på veien ned. Men vil han rekke det?

«Da kan hun stå der, fitta!»

Jeg tok frem mobiltelefonen. Han registrerte det.

«Bare ring, men spar deg for snut eller ambulanse. Det har ingen hensikt.»

«Jeg har ikke tenkt å ringe, men regne,» svarte jeg og lette etter kalkulatoren. Disse smarttelefonene er noe herk. Men jeg fant den likevel ganske raskt.

«Regne? Hva faen mener du med det?»

Jeg gløttet fort opp på ham. «Du sa jo at du ville le sist?»

«Ja?»

«Vel, da må vi finne ut om du i det hele tatt rekker å le før det er for sent. Du skjønner, fallet er såpass langt at det er en fare for at luften blir slått ut av deg med en gang. Da er det umulig å le. Et annet moment er at elva er ganske grunn rett nedenfor der du sitter. Du risikerer å slå mot bunnen, og blant mudderet er det en del sprengsteiner. Da er du garantert å ikke kunne le. Vent litt nå.»

Jeg brukte temmelig lang tid på å finne igjen den riktige arkivboksen i hodet. Hjernen min er grei sånn.  Kunnskapen er der, men den er forferdelig dårlig katalogisert. Omtrent som en PC uten register over filene, eller et bibliotek uten kartotekkort. Men boksen var der, jeg fant og jeg åpnet.

Tyngdeakselerasjonen var vel litt under 10 meter i sekundet. Jeg tror det er rundt 9,8 meter i sekundet, noe som tilsier en fart på rundt 35 kilometer i timen. Ikke så alt for raskt, men det er altså den farten en får etter ett sekunds fritt fall. Etter to sekunder er farten økt til det dobbelte, nesten 20 meter i sekundet, noe som tilsier rundt 70 kilometer i timen. Siden det er 25 meter ned til vannet vil han altså ha litt i overkant av to sekunder på å le sist. Jeg ville fortelle ham dette, og omtrent samtidig som jeg var klar til å meddele ham regnestykket skrek det i dekk. En bil stanset omtrent midt på brua.

Mannen på rekkverket gjorde store øyne og kikket først på bilen, så på meg. Det var nå eller aldri.

«Du vil bruke cirka to sekunder før du treffer vannflata. Hvis du skal le sist så må du pinadø gjøre det kjapt!»

Det smalt i ei bildør. En hysterisk og rasende kvinnestemme drepte den ellers så harmoniske stillheten og den kjølige, men gode tosomheten mellom meg og mannen på rekkverket.

«Yngve! Hva er det du gjør! Kom ned igjen, kom tilbake! Helvetes idiot!»

Hun virret rundt på brua foran bilen og fektet med armene mens hun sparket i dekkene og slo i panseret. Hvis dette var kvinnen han ville hoppe i døden for så forstod jeg enda mindre enn tidligere. Å si at hun var en matrone var å utvise den største diplomatiske kløkt. Hun var enorm, gigantisk; jeg tenkte umiddelbart på Miss Piggy fra the Muppet Show, mens det var frosken Kermit som satt på rekkverket.

Hun fikk summet seg såpass at hun begynte å klatre over sperringen som skilte gangveien fra den motoriserte trafikken. Han ble enda mer desperat, jeg syntes å kunne se en frykt lyse fra øynene hans i det hun strevde med å få lagt det overproporsjonerte låret over sperringen slik at resten av kroppen kunne følge etter. Det var nok planen hennes, men fysikken var imot henne. Hun ble hengende på halv tolv over rekkverket. Den spjærende lyden fikk selv meg til å måpe: revnen gikk fra midten av det venstre låret, hele veien bak og opp til beltekanten på olabuksa hennes. Hun skrek og spyttet og var knall rød i ansiktet. Valkene tøt ut, og en ny bil stanset bak henne. Så en foran. Mannen på rekkverket møtte blikket mitt igjen. Ingen av oss klarte å undertrykke det lengre. Noen begynte å tute. Han begynte å le først, så istemte jeg, det var umulig å holde det tilbake. Miss Piggy veltet over på feil side av sperringen, hun hyttet med neven mot mannen på rekkverket, hun slo i panseret og skrek ut eder og forbannelser mens jeg gikk helt bort til ham og rakte frem hånden.

Han ristet på hodet og ga meg tommelen opp mens latterbølgene fikk ham til å hikste og tårene sprutet.

I neste sekund hadde han falt 9,81 meter.

Det fantes ikke et eneste menneske eller en eneste kraft i verden som kunne ha endret utfallet. Alt var så surrealistisk at jeg puttet øreproppene tilbake og trykket bort pauseknappen for å bli kvitt lydene fra det hysteriske kvinnemennesket, andre som pratet i ørene på hverandre, og atter andre som tutet i ett kjør.

Han fløt rolig nedover, så jeg. Vannføringen var lav. Han fikk virkelig ledd sist. Jeg gjorde honnør i hans retning. Van Halens suggerende synthintro til ’Jump’ fikk meg til å svelge tungt.

 

lest 3 064 ganger

del på

Comodo SSL