Sign up with your email address to be the first to know about new products, VIP offers, blog features & more.

Mitt bidrag til Kortlest – 3

Beklager, to dager på overtid. Her er den tredje av i alt 10 noveller jeg sendt til Gyldendals «Kortlest»-konkurranse. Jeg nådde som kjent ikke opp, derfor vil jeg i stedet publisere disse novellene, en for en, den første i hver måned. Til gratis nytelse/ergrelse for de som ønsker.

 

PS: her er den første, og her er den andre av de ti novellene. Alle novellene spinner rundt følgende tema: Hva skjer hvis man velger en litt annen rute på vei til jobb? Jeg laget ti forskjellige varianter av dette, selv om alle ti fortellingene henger sammen. Den tredje har undertittelen «Dett var dett», som forøvrig var tittelen for hele samlingen.

 

God lesning. Jeg er selv ganske så fornøyd med denne.

 

 

 

Til høyre, men så fikk jeg vondt i ryggen

– Og dett var dett …

 

                                                    JEG

                                            V

                                       Å

                                 K

                                    N

                                       E

                                         T

*   OPP.

 

Jeg tok til høyre som vanlig når jeg gikk ut. I snitt er det nøyaktig 681 skritt fra porten og frem til busstoppet som ligger rundt en halv kilometer fra starten av trappa. Tre hundre meter nedover, krysse gaten, inn en tverrvei en kort stubb, før jeg møter på hovedveien ved å ta til høyre.

De første to ukene brukte jeg bil, men det viste seg fort å være ulønnsomt, både med tanke på tid og penger. For det første ga jeg slipp på den kjekke parkeringsplassen jeg hadde erobret like utenfor oppgangen. For det andre var rushkøen enkelte ganger så treg at jeg hadde kommet raskere frem hvis jeg hadde gått hele veien. Og sist, men ikke minst: det kostet en formue å stå parkert der borte. Derfor gjorde jeg som hvermannsen flest, jeg kjørte buss. En sjelden gang i blant går jeg, men det er bare hvis jeg strutter av overskudd og våkner tidlig nok, et fenomen som tilhører unntakene. Spaserturen tar fort en time. En time om morgenen er som regel tid man aldri har.

Jeg hadde gått rundt 20 meter da det stakk til i ryggen. Smerten kom så overraskende at jeg stoppet opp og kjente etter, som for å sjekke om jeg var punktert med et prosjektil eller et knivblad, men nei, opprinnelsen til smerten satt nok dypt der inne. Min første umiddelbare tanke var at dette var kroppen selv som sa fra at den ikke så frem til nye åtte timer stillesittende arbeid foran en bøkelaminert sponplate med en 24 tommers dataskjerm foran nesen. Jeg burde selvsagt trent. Mange gjorde det, på jobben var det nærmest en farsott blant kollegene; de syklet, jogget, pumpet jern, gikk på rulleski og spilte fotball på løkka. Om vinteren var det ski og skøyter for alle pengene, dessuten hadde de to årlige klimaks fordelt på vinter og sommer i innlands-Norge: Birkebeineren. Både på sykkel og på ski. Dem om det.

Jeg ble stående å irritere meg over ryggsmertene. Fremdeles føltes det som om det stakk, pulserende, på en måte, like i underkant av ribbenene på høyre side. Det hadde temmelig sikkert noe med muskler og sener å gjøre. Muskler og sener som for det meste var i ro. En av disse musklene der bak, indrefileten, var i alle fall i en sørgelig forfatning. Arme klump, den hadde ikke blitt trent skikkelig over lengre tid på over fire år. For det var vel elskovsmuskelen over alle, denne indrefileten? Kanskje det var den som smertet meg, som ved hjelp av elektrisk torturmorse forsøkte å signalisere til eieren av fileten om at han snarest måtte se til å sette den i aktivitet. Kunne indrefileten bli svekket, tro? Visne og dø hen, som en slags impotent proteinansamling der bak, en bakre impotens som i neste omgang eskalerte skjebnen til den fremre impotens? Tanken var skremmende.

Når jeg tenkte meg om var det mer nøyaktig fire år og syv måneder siden siste virkelige trening av fileten. Det var jeg og Gitte, hos hennes foreldre utenfor København. Det var min andre og siste danske julefeiring, med en lille en opp og i mente, samt fortæring av and på julaften. Kan du tenke deg! De spiser and på julaften. Det finnes vel ikke noe mer u-julsk enn and. Heldigvis var jeg såpass full begge ganger at det skled ned. Til gjengjeld hadde jeg sørget for å utsette dem for maksimal norsk tradisjonskost de gangene de kom hit for å feire. Kilovis med ribbe og pinnekjøtt. De svelget unna. Blide som alltid. Den eneste gangen jeg klarte å fremprovosere en slags reaksjon hos dem var den høsten hvor jeg serverte Smalahove. «Fanden, sgu, hold du din keft! Hvad i helvede?» Det går nok fremdeles gjetord om det.

Jeg kostet på meg et smil og rettet meg brått opp. Merkelig nok virket det som om denne bevegelsen skjøv smertene unna. Noen ganger er det nesten umulig å reise seg opp, børen tvinger deg først i knestående, så ned på gulvet og til slutt under bakken. Jeg var omtrent halvveis under parketten den tredje juledagen for fire år siden. Da jeg fant Gitte og Søren. I senga vår.

Naturligvis var båttrafikken innstilt. Jeg var halvt i knestående på Kastrup, og på flyet hjem vekslet jeg mellom dyp depresjon og lynende sinne. Rep skulle kjøpes inn, visst faen, men så overtok den andre hjernehalvdelen som insisterte på at øks skulle anskaffes. Skillet var omtrent litt sør for Oslofjorden, tror jeg. Selvmord før, parteringsdrap etter. I det minste en avhogging av penis og nøtteknekkerknusing av ballene. Søren klype. Da jeg gikk ut av flyet på Gardermoen var jeg emosjonelt nullstilt. Det har jeg vært siden.

Det er fryktelig irriterende å være i en slik plagsom likevekt. En tilstand hvor en er støpt fast i betong, hvor alt funker og er helt greit, men ikke noe mer enn det. Ingen impulser. Bare regler, rutiner og aksept. Som en slags lobotomert Chaplin ved samlebåndet. Det verste av alt er at jeg er fullstendig klar over dette. Jeg lar det skje, for det er behagelig, alt flyter, og jeg flyter med. Som en sneip i rennesteinen ligger jeg utbrent og passivt med alle fire i været og lar meg rævkjøre av overflatevannet som spyler meg målrettet og bestemt mot middelmådighetens kloakkrør. Der skal jeg og alle de andre sneipene flyte rundt mens vi sakte men sikkert går i oppløsning, før vi bakes sammen med byens ekskrementer, for så vidt det eneste stedet hvor vi alle er like, og så noe senere blir brukt som fyllmasse under golfbaner og i parkene.

Langt over meg vil det være gress. På gresset skal det tråkke vakre kvinnebein som går tur med babyene sine, før de drar hjem til de rike mennene sine og planlegger neste jordomseiling. Jeg har tenkt lenge på hvilken versestrofe som skal meisles nederst på gravsteinen. Dett var dett. Med hånden på hjertet: jeg kan ikke tenke meg noe mer passende og mer beskrivende. Det verste er at det passer for oss alle, uavhengig av religion, kjønn, legning eller art.

En tilårskommen bil med en stor lyseblå sky av eksos bak seg passerte meg harkende og hoppende. Jeg fisket frem en tyggegummi og tygget hardt for å lokke frem noen gram med livsmot og gikk videre. Ryggsmertene var borte, men jeg hadde brukt alt for mange minutter til å synes synd på meg selv.

I det jeg gjorde meg klar til å krysse veien merket jeg meg en ung mann som kom løpende i min retning. Han sprang like desperat som i innledningen til Train Spotting, dessuten kunne han i utseende minne litt om hovedrolleinnehaveren. I venstre hånd holdt han en absolutt u-macho veske. Den danset frem og tilbake. Langt bak ham, kunne jeg se at det var et menneske til i fullt firsprang, etter ham.

Jeg skjønte hva som skjedde. En veskenapper. Han kom til å løpe forbi meg snart. Det var ingen trafikk, så jeg kunne med letthet komme meg over veien og fremdeles rekke bussen med god margin. For så å ankomme kontoret, nikke mekanisk til resepsjonsdamen og så dumpe ned i stolen min og gjøre plikten min. Akkurat som vanlig. Det var ingenting som trengte å være uvanlig. For det var da ikke jeg som var frastjålet noen veske? Det var heller ikke jeg som var tyven. Hvorfor i all verden skulle jeg bry meg, risikere en masse ubehageligheter, ja, jeg kunne til og med risikere å bli alvorlig skadet eller drept. Mannen som kom løpende hadde et vilt og målbevisst uttrykk i ansiktet. Dessuten måtte han være i god form, kanskje han til og med var en kampsportekspert, eller en gammel elitesoldat. Som bare trengte et knøttlite, men velplassert slag som umiddelbart sendte meg rett i graven.

Det var overhodet ingen trafikk. Akkurat da var vi absolutt alene i verden, vi tre. Jeg kunne ha gått over. Men jeg gjorde det ikke. Personen bak ham hadde satt opp farten, og nå kunne jeg også høre ropene hennes:

«Stopp tyven! Stopp ham!»

Hun hørtes både sint og lei seg ut. Jeg kunne forstå det. En kvinnes veske var mer enn en ekstra bæreveske for lommeboka. De inneholdt jo i tillegg sminkesaker, notatblokk, hårbørste, godterier, parfyme, bøker og mere til. Gitte pleide å bære med seg både pepperspray og en elektrisk sjokkpistol i tillegg. I veska, det mest opplagte og enkleste å stikke av med. Hvorfor i himmelens navn bar hun ikke disse våpnene i en lomme?

En kvinne og hennes veske er i praksis uadskillelig. Kanskje den tjener funksjonen som et evig overgangsobjekt, en sutteklut, eller puta de noen ganger vil holde foran øynene når virkeligheten eller filmen blir for voldsom. Eller kanskje det er en evolusjonær etterlevning: kvinnene var jo sankere mens menn var jegere. Veska er jo selve skinnsekken de bruker til å bære sine sankede objekter i.

Jeg stusset litt over denne tankerekken. Livet måtte være betydelig bedre før, da alt var enkelt, hvor menn var menn og hvor kvinner var kvinner. Menn jaktet og slo i hjel, mens kvinner sanket, ble bedekket og ammet. Nå var alt snudd på hodet, jeg husket artikkelen om den ammende mannen, TV-programmet om de kvinnelige soldatene i Afghanistan, et land jeg aldri har vært i krig med, om den anonymiserte kvinnelige skarpskytteren som blåste talibanere og andre i fillebiter fra mange hundre meters hold. Jobben hennes var å ta ut fiendtlige elementer. Ta ut. Det var bare en jobb.

En ting er å stå med ræva i været og la middelmådigheten peise på, men jeg skulle i alle fall ikke under noen omstendighet ende opp med å sitte og amme et barn. Jeg overrasket meg selv. Mot all tenkelig sunn fornuft, i strid med alle mine prinsipper om å blande meg inn i noe jeg strengt tatt ikke hadde noe å gjøre med, så gjorde jeg det. Jeg tok et raskt steg til siden og spente ut venstre bein.

Han løp rett i beinet mitt og ramlet over ende med ansiktet først rett i asfalten. Alt føltes som i sakte film: ansiktet som gikk fra selvsikkert til forferdet, armene som veivet og ikke rakk å ta for da han hektet seg fast i meg og rykket meg til siden, den heselige lyden som var en blanding av et dunk og et klask, veska som landet et par meter lengre frem på fortauet, åpnet seg og spredte innholdet utover.

Hun var nå under ti meter unna og jublet mens hun løp hva remmer og tøy kunne holde. Han blødde neseblod som en stukken gris og spyttet mens han reiste seg og ristet fortørnet på hodet. Et tusendels sekund møtte han blikket mitt, men han festet seg ikke ved meg, det virket som om han var mer opptatt av å finne igjen byttet, før han skjelvende kom seg opp på beina, ble oppmerksom på at hun var like ved, og skjønte at han nå var i mindretall. Han bannet høyt, dro håndbaken over det blodige fjeset og løp videre oppover fortauet.

Den veskefranappede ankom åstedet og ble stående å hive etter pusten før hun falt ned på knærne og begynte å samle løse gjenstander. Hun snufset mens hun samlet, og da hun omsider så seg ferdig reiste hun seg og gikk gjennom veskeinnholdet. I øyekroken skimtet jeg en leppestift like ved fortauskanten. Jeg tok den opp og holdt den frem.

«Denne er nok også din.»

Øynene hennes var store og fuktige og mørke av sminke nederst. «Takk. Tusen takk!»

I neste øyeblikk tok hun sats og kastet seg rundt meg. Foten hennes slo inn i leggen min, en legg som allerede var skrekkelig øm etter at veskenapperen hadde tordnet inn i den. Sammenstøtet hadde gitt meg en slags konstant lynende smerte, men jeg klarte å holde meg. Fremdeles var jeg opprørt og med alt for høy puls etter den skremmende episoden. Jeg kunne ikke tro at jeg hadde gjort det. Jeg. Jeg hadde engasjert meg og faktisk stoppet en kriminell.

Hun skjøv seg selv tilbake, fremdeles med et hardt grep om hver side av jakken min. «Faen, jeg trodde den jævelen skulle stikke av med veska mi!»

Jeg kunne se hvordan en stor blodåre i halsen hennes banket og pulserte. Haken hennes var spiss, ansiktet var hjerteformet. Leppene var store og kinnene var røde. Fremdeles hikstet hun etter pusten, før hun bøyde seg ned og grov i veska og trakk frem en mobiltelefon. Deretter spurte hun om nummeret mitt. Jeg svarte spontant og angret meg i samme sekund, for hun fortsatte med å fortelle at hun kom til å anmelde dette og at hun gjerne ville ha meg som vitne.

I all min middelmådighet og lydige underkastelse overfor ethvert System besitter jeg også en nærmest paranoid angst overfor alt som har med myndighetspersoner å gjøre. Livet har gjort meg til en pragmatisk kyniker som kun skuler til fakta på absolutt alle andre områder. Men ikke her. Billettkontrollører, parkeringsvakter, vektere – de gjør meg nervøse, mens politiet, bare synet av dem får hjertet mitt til å hoppe over to slag. Jeg har ikke tall på alle de marerittene jeg har hatt som gjerne inneholder elementer av politiet som slår seg inn gjennom døra, river meg ut av senga og legger meg i jern mens de hamrer løs med batonger og sprayer ansiktet mitt fullt av peppergass.  Naturligvis helt uten grunn, siden jeg, i egenskap av meg selv, aldri under noen omstendighet har gjort eller kommer til å gjøre noe som er nedfelt som ulovlig. Samtidig sliter jeg med det at jeg ikke kan si nei. Ordet har ingen naturlig plass i vokabularet mitt.

«Naturligvis,» løy jeg til henne og forsøkte å smile.

«Takk.» Hun strøk meg på kinnet. «Jeg må fly nå, hvis ikke kommer jeg alt for sent på jobben.» Hun løp.

Jeg stod der, foran veien, som nå hadde blitt noe trafikkert. Redselen veltet over meg. Kanskje veskenapperen holdt meg under oppsyn? Bare ventet på det rette øyeblikket å ta hevn. Han hadde sikkert en kniv med kort blad, velegnet for langsom flåing og ekstremt smertefull avskjæring av legemsdeler. Kvalmen fylte meg helt opp til drøvelen. Jeg løp hjem, låste døra, dobbeltsjekket sikkerhetslåsen, og rakk å rive opp døra til toalettet før spyet stod som en foss ut av munnen min.

*

Jeg sendte en epost til resepsjonen og forklart at jeg var syk og måtte holde meg hjemme i dag. Det kom ikke noe svar med god bedring, annet enn «Det er registret». Resten av formiddagen og ettermiddagen tilbragte jeg i lenestolen på stua med dyna pakket rundt meg. På bordet ved siden av lå iPaden svart og død og mobiltelefonen med laderen i. Jeg ventet på Opprigningen. På lovens håndhevere som sikkert klødde i fingrene etter å utsette meg for et tredje grads avhør. Kanskje de kom til å kaste meg rett i glattcella siden jeg var så nervøs. De nervøse er jo nervøse på grunn av noe. Kanskje de antok at jeg var en medsammensvoren som ved et uhell fikk kompanjongen til å ramle. For hvorfor hadde han i så fall ikke gått løs på meg? Det nyttet ikke å skade seg selv, hun hadde jo sett alt sammen. Hun hadde sett at han ikke angrep meg! Fy faen.

Klokken ble fem på ettermiddagen og jeg hadde ikke spist noen ting. Noen få minutter hadde jeg krøpet ut av kokongen min for å drikke vann, men det var alt. Hvert eneste av de øvrige sekundene voktet jeg telefonen, jeg bare ventet på at den skulle begynne å pipe og riste og lyse. Dommedagsbasunene, Hells Bells, lyden som endelig skulle føre til at de spente nervene mine skulle få det endelige sammenbruddet.

Så ringte det. Jeg skrek ut og skvatt til. Klumpen i halsen var så stor at jeg ikke klarte å svelge ordentlig. Ukjent nummer ringte. Fy faaaen!

Telefonen hadde ringt ferdig. Jeg klarte ikke å røre den. Jeg ventet et par minutter, men det kom ikke noe pip. De la sikkert ikke igjen noen melding. Jævlene. Åååh! Hvorfor måtte jeg hjelpe henne? Hvorfor måtte jeg bry meg! Jeg hatet meg selv. Hatet, hatet, hatet!

Så ringte det igjen. Denne gangen skvatt jeg ikke likedan. Nummeret var fremdeles ukjent. Jeg visste at hvis jeg ikke svarte, da ville de komme og hente meg. Mannsterke. De ville slå inn døra, rive meg ut av senga og legge meg i jern. Drive meg ut og ned trappa, la naboer og andre fylles med forakt overfor den grusomme kriminelle som hadde levd et skjult liv i så mange år i denne oppgangen, før jeg ble banket med køller og gasset i ansiktet før de sendte meg på hodet inn i svartemarja, først, for så å bli kastet bakbundet og naken inn i glattcella. Etter dette ville de denge løs og kjøre batonger opp i baken min.

Jeg strakk ut hånden. Telefonen var varm. Den glødet illevarslende. Men jeg hadde vel egentlig ikke noe valg. Jeg hadde jo allerede lagt egget. Driti på draget. Dett var dett. Jeg tok telefonen og trykket på svar.

«Hallo?» En kvinnestemme.

Jeg trakk pusten dypt. Ingen vei tilbake. «Hallo.»

«Hei, det er Linn som ringer! Ja, jeg beklager, men jeg rakk ikke å presentere meg i dag tidlig. Alt gikk så fort. Du redda veska mi!»

Ballongen meg punkterte. På flere steder. Takk gudene for at jeg satt der alene under dyna. «Eh, ja, hei.»

«Hei!»

«Går det bra med deg? Linn?»

«Mye bedre nå. Jeg snakka med politiet, men de sa at det ikke var noen vits i å gå videre med det. Jævelen fikk jo ikke tak i veska, dessuten fikk han seg en på trynet. Takket være deg.»

Jeg hadde ikke noe spesielt å svare til det. Dessuten var jeg overlykkelig for at jeg mest sannsynlig slapp å snakke med noen uniformerte.

«Men du?» Stemmen hennes føltes på en måte … finere nå.

«Ja?»

«Hva heter du, egentlig?»

«Geir,» brekte jeg og renset stemmen med et host.

«Geir. Du, jeg vil gjerne si ordentlig takk til deg. Uten deg hadde jeg mistet minnepinnen min med hele manuset til avhandlingen min. Og mobilen og lommebok og alt. Vil du spise middag med meg?»

Jeg kjente at det sitret i kroppen og rumlet i magen. «Kjære deg, du trenger jo ikke …»

«Jeg insisterer. I kveld?»

«Ja takk, gjerne,» sa jeg.

«Liker du italiensk?»

«Jeg spiser alt.»

«Ok. Jeg sender en taxi for å hente deg.»

Forvirringen var til å ta på da jeg stotret frem adressen min. Hun skulle sende en taxi for å plukke meg opp?

*

Klokken åtte på kvelden hadde jeg funnet en akseptabel blazer langt inne i skapet, samt ei skjorte av den typen som ikke skal strykes. Jeg pleier kun å iføre meg den typen klær når jeg virkelig må. Og det er sjelden.

Jeg hadde tatt et knekkebrød og to paracet som lot til å ta skallebanken. Dagens anstrengelser hadde, foruten å få meg til å spy og å ha nervene i flere lag utenpå kroppen, også gitt meg en durabelig hodepine. Den pleide gjerne å komme hvis jeg ikke spiste. Regelbundne mennesker er slik. Rutinene overholdes. For enhver pris.

Klokken kvart over åtte, på slaget, stod drosjen utenfor. Og i baksetet satt hun. Den sminkerennende lufttomme kvinnen jeg hadde truffet før i dag var totalt forandret. Hun var iført en hvit topp, et kort, svart skjørt, høye hæler og en ny veske. Hun så ut som en filmstjerne der hun satt. Herregud så nydelig og sexy hun var.

Kvelden endte hjemme hos henne. Jeg var ikke blitt impotent.

Ett år senere var vi gift.

Dett var dett.

 

Her er kortlenken til denne novellen:  http://bit.ly/OBMJ9R

0 0 votes
Article Rating
del på
Abonner
Gi beskjed om
guest

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

8 Comments
eldste
nyeste mest stemt på
Inline Feedbacks
View all comments
Ivar E.

Hm. Du kan å skrive, jeg likte denne godt. Tok forlaget nærmere kontakt med deg?

Skrivehula

Takk for det! Nærmere kontakt? Nei. Absolutt ikke, kun giljotinsuset.

Ann von der Land

Du har et godt språk og mange fine uttrykk, men det er to ting jeg legger merke til i (det jeg har lest av) tekstene dine: 1) Det finnes ingen personer å identifisere seg med eller empatisere med i disse novellene. Du skriver utifra et «jeg» som er virker mer analyserende enn det føles menneskelig. Jeg sier ikke at den typen historier aldri fungerer; det gjør det helt klart, men kanskje du burde prøve å sette inn godt språk og fine formuleringer i en mer menneskelig setting? Hovedpersonen din sitter liksom utenfor alt til enhver tid, og alle andre er… Les mer »

Skrivehula

Tusen takk for kommentaren! Jeg blir alltid litt rørt og overveldet over at noen gidder å lese det jeg har skrevet. Enhver tilbakemelding er mer verdt enn gull, uansett hva noen måtte mene. Jeg setter stor pris på det! Jeg må si meg helt enig i dine karakteristikker av denne protagonisten i disse ti novellene. Det var også noe av meningen, han er egentlig bare en statist i det store settet av tilfeldigheter som livet jo er. Denne «jeg»-personen, som forøvrig er de første fortellingene jeg har skrevet i dette perspektivet, er en av fem milliarder, hvis liv og skjebne… Les mer »

[…] første bokstaven i hvert avsnitt i den første novellen. Den kan du lese her. Her er den andre, tredje, fjerde, femte, sjette og syvende […]

Frk Rødpenn

Heisann! Nå begynner det å bli en stund siden dette var aktuellt for deg, 3 år nærmere bestemt. Likevel fikk jeg lyst til å legge igjen en liten kommentar om akkurat denne novellen. Om du kan bruke kommentaren til noe matnyttig får bli opp til deg selv. En kommentar under nevner allerede denne avstanden hovedpersonen din har til verden og det som skjer rundt han. Det er en type avstand som u-menneskeliggjør han, på en måte. Jeg klarer ikke å sympatisere med han, eller egentlig bry meg om hvordan han har det, hvem han var og hva han kommer til… Les mer »

Skrivehula

Tusen takk for tilbakemelding! I ettertid har jeg ingen problemer med å nikke erkjennende til disse påpekningene, og jeg har heller ingen problemer med at irritasjonsmomenter blir påpekt; snarere tvert om. Jeg lærer. Alltid. Som frittstående novelle faller denne fortellingen litt sammen, det er helt riktig. Den var ment som en av flere fortellinger med den samme røde tråden, hvor alt egentlig handlet om en lek rundt teoriene om parallelle univers; mao: ethvert valg fører til dannelsen av et parallellt univers. Og for å si det slik: Jeg har ikke gitt opp å lage en slik fortelling, men da vil… Les mer »

8
0
Would love your thoughts, please comment.x
()
x
Comodo SSL