Sign up with your email address to be the first to know about new products, VIP offers, blog features & more.

Stemmer fra Øst

Skjorta, av Jevgenij Grisjkovets.

Ok, jeg må innrømme at jeg kjenner lite til russisk samtidslitteratur. Svært lite. Og det er jeg neppe alene om. kanskje derfor det finnes en egen forening som har som formål å fremme russisk samtidslitteratur i Norge? Når jeg tenker på russisk litteratur tenker jeg på monumentale granittfjell som Tolstoj og Dostojevskij, enorme verker som Krig og Fred og Idioten – litteratur som virkelig krever svært mye av deg som leser, og hvor den jevne garantert mister både tråden og oversikt over de enorme persongalleriene.

[quote author=»- Jevgenij Grisjkovets»]-Jeg elsker deg! Jeg kan ikke leve uten deg! … Sånn er det.
-Jeg vet, sa hun.
Det sa hun … Så la stillheten seg. I Alpene et sted gikk det flere snøskred.[/quote] Men, disse er jo både gamle og døde, selv om avtrykkene deres fortsatt nytes over hele verden. Det er jo åpenbart at et digert land som russland, med en så dramatisk historie og kultur, naturligvis fortsatt produserer litteratur. Russerne kjenner jo til både Hamsun og moderne norske forfattere; det er ikke lenge siden jeg så forsiden til en av Tom Egelands Beltø-bøker i russisk drakt. Derfor er det rett og rimelig at også vi får bli kjent med russiske samtidsstemmer.

Jeg har hatt gleden av å utvide mitt eget perspektiv noe og lest en samling av russisk samtidslitteratur. Cappelen Damm har utgitt en Petrusjka-serie hvor de presenterer et utvalg av nettopp dette, hvor fokus i de tre første bøkene omhandlet de kaotiske tilstandene på 90-tallet etter Glasnost. I fjor utga de tre bøker som reflekterte 2000-tallets Russland, mens de i år utgir en roman, to novellesamlinger og en memoarbok. Nuvel, nok om det.

Jeg har lest utdrag fra årets titler, derav fire noveller fra henholdsvis Zakhar Prilepin, Ljudmila Petrusjevskaja, Dina Rubina og Eduard Kotsjergin. Jeg har også lest en roman av Jevgenij Grisjkovets som på norsk har fått tittelen ”Skjorta”. Aller først vil jeg ta for meg novellene.

Da jeg åpnet boka hadde jeg en klar ide om at her får vi sosialrealisme så det holder. Og det stemte. Samtlige av novellistene har skrevet ypperlige små tekster som syder av beinhard sosialrealisme, selvironi og utpreget galgenhumor. Slik sett er de herlige! Men … jeg vet ikke, det er noe som mangler i disse novellene, kanskje bare det er meg som ikke har forstått poenget eller lest feil mellom linjene, men måten de avsluttes på er … på en måte uavsluttet. Hva var egentlig poenget? Petrusjevskajas ”Hevn” minner meg på mange måter om et billig Stephen King-plott….beklager og unnskyld, men slik er det. De andre novellene hadde tross alt et slags budskap og en konklusjon.

Jevgenij Grisjkovets Skjorta”, derimot, er en roman som trollbandt meg allerede etter de første sidene. Her møter vi Sajsá, Sasja eller Sanja (ja, Jeg-personen i denne fortellingen har alle disse tre variantene av et navn). Han er en arkitekt som lever i Moskva og som har truffet sitt livs kjærlighet: en kvinne han forguder og knapt nok har møtt under fire øyne. Dette er såpass dramatisk for ham at han eksisterer på to plan. Han er Sanja, arkitekten, og i tillegg en soldat ute i fronten. Både i hverdagen og i fronten har han selskap av en gammel kamerat, Maxim, som er en livsbejaende mann, kanskje litt for livsbejaende, og årsaken til det får vi ikke vite før mot slutten av boka. Riktig fornøyelig er Sanja og Maxims egen lille partylek der de skal imitere Hemingway ute på restauranter. Formålet er å sjarmere kvinner, men kun til et visst punkt, for så å forlate dem før det blir noe mer.

Jevgenij Grisjkovets. Foto: Wikimedia Commons.

Grisjkovets pensler et så levende bilde av Moskva og byens uteliv at man kjenner det rykker til i reisefoten, dette vil vi være med på! Jeg ble også ekstremt nysgjerrig på hvem Kvinnen han hele tiden mimrer om faktisk er: hvordan går dette til slutten, og hvilken rolle har Maxim i det hele? Og for å gjøre det verre: Sanja forfølges hele tiden av en person i en svart Mercedes. Hvorfor, aner han ikke, men han antar at det har noe med Kvinnen å gjøre. Senere i boka konfronterer både han og Maxim denne mystiske mannen grunnet det vi litt hemmelighetsfullt kan kalle et ”sammentreff”, uten at det gir noen nærmere forklaring om den mystiske mannens væren. Og slutten … den gjør det litteratur skal gjøre: den skaper en reaksjon. Jeg skal ikke si mer om det, for dette bør du oppleve selv. Sanjas skjorte får oppleve en god del i løpet av denne hektiske dagen …

Grisjkovets porsjonerer ut detaljer passe skarpe, akkurat nok til at du kan legge på den siste malingen selv. Han forvirrer og forsøker antagelig å underbygge Sanjas karakter ved den doble fortellingen om livet i fronten. For vi skjønner jo at Sanja sliter under den perfekte arkitekt-overflaten. Livet er en kamp, det budskapet kan ikke mistolkes.
Det som i starten var mildt sagt ekstremt irriterende med Grisjkovet var hans fremste litterære darling: ellipsen. Setningene sluttet gjerne slik … Og slik … absolutt … hele tiden … Men, det funker. Det funker her.

Jeg har merket meg navnet hans. Jevgenij Grisjkovets.

 

[breadcrumbs boldlast=1]

Kalde fakta:

[bullet_list icon=»star» indent=»10px» style=»light»] [/bullet_list]
0 0 votes
Article Rating
del på
Abonner
Gi beskjed om
guest

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

0 Comments
Inline Feedbacks
View all comments

0
Would love your thoughts, please comment.x
()
x
Comodo SSL