Jaså du. Du drømmer om å realisere Romanen som bor i deg. Nå skal det gjøres. Verden venter på deg, fremtiden din vil være fri for alle økonomiske bekymringer, hyllestordene vil ingen ende ta. Aldri før har du hørt så mange fyndord velte over deg. Neivel, du. Da har jeg en overraskelse til deg: Du er død. Død!? Ja, du er død. Ingen annen gang vil noen utøse flere godord over deg enn ved kisten din. Og fremtiden din vil garantert være fri for alle økonomiske bekymringer, hvis du da ikke havner i et spesialhelvete konstruert av onde kreditorer. Man kan aldri vite. Murphys lov er en ekkel greie.
La oss straks gå til malurtbegeret. Med solid erfaring i å bli refusert har jeg høstet en del erfaring om denne bransjen så mange gjerne vil tre inn i. Jeg har gått på flere nederlag enn jeg vil huske, men jeg er så sta at jeg lyktes til slutt. I og med at du leser dette, er det en meget stor sannsynlighet for at du er en forfatterspire. Jeg forsøker meg på å være synsk:
I ditt hode:
- Du er en drømmer. Det har du alltid vært. Men du har liksom aldri kommet i gang med å få trøkket ut den romanen som bor i deg. Nå blir det andre boller, for nå har du begynt. Du har skrevet alt fra 10-60 manussider som ligger i en fil på PCen din. For sikkerhets skyld har du en kopi på minnepinne og naturligvis også i mobilen og i en eller flere nettskyer. Du synes det er et sabla ork å oppdatere alle filene jevnlig, men du gjør det, for du vil ikke risikere å måtte miste nobelprisen i litteratur av den grunn.
- Du er litt usikker på hvilke fortellerperspektiv du skal bruke. Derfor vingler dette litt i teksten fremdeles, men det skal nok gå seg til. Det som er verre er at du sliter med noe så banalt som substantiver, for måten du snakker på og måten du skriver på harmonerer ikke. Derfor sjekker du ordbøkene. Ja, du har naturligvis en ordbok, men det er mer sannsynlig at du abonnerer hos ordnett. Og der finner du ut at så å si samtlige hunkjønnsord like gjerne kan skrives som hankjønnsord. Derfor driter du i dette og velger i stedet å konsentrere deg om Teksten.
- Du elsker Teksten. Det er din baby, ditt litterære gull, årsaken til din kommende nobelpris i litteratur. Å, som du gleder deg til å gå de magiske skrittene hos Söta bror. Det er ikke så mye for pengene sin skyld, naturligvis, men mest for at de har sett dybden og kvaliteten i ditt fantastiske forfatterskap. At du som debutant får nobelprisen er en selvfølge, for Teksten din blir bare mer og mer genial.
- Stephen King har skrevet trash og solgt i bøtter og spann og svømmer i millioner. Derfor har du kanskje kjøpt boka hans, On Writing, og velger å bruke den «Kingske Metode». Altså: Ingen, ikke en kjeft har fått lov til å lese et punktum av det du skriver. For det første mennesket som skal få lese Teksten din er forlagsredaktøren som, hvis han overlever den emosjonelle stormen etter å ha funnet forlagets desidert største skatt, ydmykt ringer deg og ber deg allernådigst om å komme til et snarlig kontraktsmøte med forlaget. Ja, de sender naturligvis limousin.
- Hvis du likevel har latt noen lese Teksten så er det mennesker som har gitt deg et klapp på skulderen og brydd svelget tungt og kikket forsiktig opp på deg mens de utøser ovasjoner om dine fantastiske skriblerier. For du lar naturligvis bare en meget nær venn lese, eventuelt en ektefelle, eller en med-wannabeforfatter. Andre kunne jo tenkes å stjele den fantastiske idéen din og etterape den unike stilen din. Selvfølgelig tar du tilbakemeldingene som en stor inspirasjon til å fortsette.
- Etterhvert vil manuset ditt vokse til langt over 60 sider. Du teller ord, for du vet at ingen debutbok kan ha mindre enn 60 000 ord. Det bør være mer, mye mer, du bør egentlig ha skrevet minst 250 eller 300 manussider. Skriver du krim må det være minst 400 sider. Du innser at det er langt igjen, derfor er det på høy tid å flette inn litt fyll i fortellingen. Alle bøker har jo det. Noen kapitler her og der som strengt tatt kunne vært utelukket. Jada, slik må det være. Så du skriver. Og skriver. Og skriver.
- Til slutt er babyen komplett. (I dine øyne). Teksten har fått lunger, hjerte og sjel (i dine øyne). Du har nøstet sammen historien på en måte. Det er mest sannsynlig ingen løse tråder igjen. Språket er greit. Karakterene har en viss dybde, i alle fall de viktigste. Så du starter utskriftsjobben. Printeren jobber lenge. Og til slutt har du en diger bunke med ark og massevis av ord.
- Hjernen er nå frikoblet fra enhver rasjonell tanke. Du går inn i Aborginernes Dreamtime. Du er ikke lenger av denne verden og du tar avstand fra virkeligheten. De få gangene du konfronterer den er det med et litt skjelmsk smil, og egentlig har du bare lyst til å utbasunere det som brenner i deg: Jeg er klar! Fy faen verden, jeg er klar!!! Manuset er ferdig, jeg sender det nå inn til det mest prestisjetunge forlaget i Norge, og snart vil hele verden vite hvem jeg er!
Virkeligheten:
Teksten over er breddfull av ironi, sarkasme og galgenhumor. Jeg kan tillate meg det, for jeg har vært der. Min første refusjon fikk jeg som 17-åring. Den satt såpass hardt at det tok meg 25 år før jeg ervervet meg neste refusjon. Så kom de hyppigere, for å si det pent.
Teksten kan også tolkes som en velment advarsel. Det jeg nå skriver er blodig alvor og bør absolutt være noe alle wannabeforfattere bør tenke svært grundig gjennom:
Vet du egentlig hva du begir deg inn i? Den litterære bransjen flyter over av blod og tårer. Nittini prosent av alle innsendte manus refuseres – de vrakes. 99 prosent! Tror du virkelig at en ukjent debutant som deg vil tilhøre den ene prosenten? Har du noensinne vunnet førstepremien i lotto?
Som forfatter må du være forberedt på mye ensomhet. Foto: Alex Iby, Unsplash.
Visste du forresten at den gjennomsnittlige debutanten selger rundt 2-300 eksemplarer av mesterverket sitt? Forfatterens royalty er 15 prosent av hver solgte bok. For en bok som koster 270 kroner blir det da 40 kroner per bok. Før skatt. Du blir med andre ord helt garantert IKKE rik hvis du skulle være så sinnsykt god at du sklir gjennom nåløyet og faktisk er blant den ene prosenten som blir antatt.
Det spiller absolutt ingen rolle om språket ditt teknisk sett er helt korrekt og historien fyller de fleste narrative krav og at du har handlet riktig i forhold til genré hvis ikke manuset ditt skiller seg ut og inneholder de to magiske ordene: litterær kvalitet. Nøyaktig hva som ligger i dette er og har alltid vært en interessant diskurs hvor det finnes såpass mange svar at det ikke er mulig å samle alle.
De som leser manuset ditt ser veldig fort om det er noe ved deg som skiller seg ut. Dette kan de, det er tross alt jobben deres. Naturligvis kan det hende at du likevel har skrevet et godt produkt, men fortellingen passer ikke inn i forlagets planer. Det kan hende at de ikke har tro på at du evner å bearbeide og endre manus til noe bedre. Om du skulle slumpe til å være kjendis, trenger du ikke bekymre deg, for da blir det utgivelse uansett. Men for alle oss andre: vi må levere et kvalitetsprodukt. Det finnes ingen snarveier, det finnes ingen måte å bestikke på eller true seg til utgivelse. Om du er uinteressant for utgivelse, er det slik det er. Forlagene vet hva de gjør, de vet hva de leter etter, og de vet hva de anser som god litterær kvalitet. Det gjør ikke du.
Hvordan tror du at du vil reagere når du omsider har tatt mot til deg og postlagt manuset ditt? Hvordan tror du timene, dagene, ukene og månedene med taus venting virker inn på deg? Hvordan virker det inn på arbeidsinnsatsen din på jobb? Hvordan virker det inn på familien din? Vennene dine? Tror du at du klarer å skjule at du går med nervene utenpå kroppen? De færreste gjør det, og de som virkelig lykkes med det har som regel allerede en diagnose.
Og hvordan tror du det føles når postkassen plutselig en dag har et brev med en uhyggelig kjent logo på? Et tynt brev, skrekkelig tynt, et absolutt ikke-brev mot den gigantiske pakken du sendte dem. Hvordan tror du det føles når du åpner brevet og leser det klassiske standard refusjonsbrevet? Et brev som sier absolutt ingenting. Kanskje du ikke engang får et brev, men en epost som lyder likedan, og kanskje du til og med er nødt til å etterspørre et svar når det har gått både fire og fem måneder. Når du innser at du er vraket. Refusert. Og sinnet velter over deg. For det finnes ikke så mye som et hint om hvorfor du ble refusert. Det å få en konsulentuttalelse er nummer to etter det å bli antatt og utgitt, derfor må du regne med at du ikke kommer til å få noe slikt. Du blir bare sittende igjen med et hav av spørsmål som forblir ubesvart.
Neste skritt er da ett av fire:
1. Du sender straks manuset til et annet forlag. Du vet at du ikke skal sende til flere forlag på en og samme gang, så det gjør du ikke. Dermed starter du en ny laaang periode med nervene utenpå kroppen.
2. Du går gjennom manus på nytt og finner en rekke pinlige svakheter og bearbeider disse. Når du blir fornøyd og føler at du har løftet manus til nye høyder går du for 1.
3. Du legger manus i en skuff, går til bokhyllen, velger ut en riktig velskrevet bok og leser. Så leser du 10-20 bøker til og så, når du føler for det, tar du frem manus og går over det med lupe. Du bruker minst ett eller to år på å skrive om og endre hele manuset og prøver på nytt, men denne gangen til et annet forlag som du vet utgir den typen bøker som du nå har skrevet. Har du valgt løsning 3 kan du ha en bitteliten sjanse for kanskje å ha laget et manus som er godt nok til en konsulentuttalelse. Hvis du først får den, får du rene ord for pengene og en klar antynding om hvorvidt fortellingen din og forfatterskapet ditt har noe for seg eller ikke. Men du bør likevel ikke regne med det. Den siste løsningen er den mest logiske og åpenbare:
4. Du kaster manuset.
En skal ha store og solide baller i denne bransjen.
Hele livet er preget av utfordringer og kamper. Noen får flere trøkker i trynet enn andre. Er du sikker på at du vil tåle de trøkkene det er en uhyggelig stor sannsynlighet for at du vil få? For det er ikke et diskret men velrettet klask med duellhansken som venter deg. Nei. Det er Mike Tyson med blyhansker som kommer løpende fra ti meter og kliner til deg midt i fjeset. Blod og tenner spruter, hjernen filleristes og sjelen din vrenges ut og settes på stake. Du gjorde det motsatte av Cæsar. Du kom, du så, og du tapte. Du er underkjent. Verdiløs. En misere. En nisse. En looser. En fjott. En amøbe som ikke engang har vett nok til å lese og forstå janteloven. Og på forlaget sitter de ikke og hånler av deg og det elendige manuset ditt. Så stor betydning har du nemlig ikke. Du er forlengst glemt. Du er en ikke-person. Det du trodde du hadde, var ikke annet enn nok en livsløgn.
Har du baller til å ta det inn over deg? Har du mot nok til å prøve å motbevise dette? Til å bite tennene sammen, svelge nederlaget, og gjøre alt du kan for å bli mye, mye bedre, om det så skal koste deg alt? Det er fryktelig mange før deg som har mistet absolutt alt i denne kampen. Dette er en vei som er brolagt med lik. Er du sterk nok til å takle det?
Hvis svaret er et ubetinget ja har du ikke tatt alvoret inn over deg. Hvis svaret er nei er du klok og påfører verken deg eller andre mer skade. Hvis svaret er tja…jo, jeg skal prøve alt jeg kan, jeg skal gjøre det, da er du en stayer, og da er det et håp likevel.
Lykke til!
Med hjertelig hilsen en stayer.
lest 7 020 ganger
Bra innlegg! For å prøve seg i denne bransjen må du tåle slit, motbakker og motgang. Men om ikke motbakkene knekker deg, så gjør de deg sterkere – ikke sant? Stå på! 🙂
Det har du helt rett i, Randi! Blir man slått tilstrekkelig hardt nok og mange nok ganger i magen styrkes musklene.
Din artikkel forvirrer meg virkelig. Først kaller du verkene til Stephen King trash (jeg kan si meg enig at noe han har skrevet er tungt å lese) og deretter snakker du om at du ikke vet hva litterær kvalitet er? Etterpå snakker du om å skrive teknisk riktig.. Mener du grammatisk korrekt? Eller teknisk i forhold til punksetting? Det er vel ganske innlysende at selv om en person klarer å skrive det du kaller «teknisk sett korrekt» så er man ikke automatisk forfatter. Skriving er kunst. Poenget er på formidle noe, vekke en følelse, en interesse, et eller annet. Du… Les mer »
Hei Anneli og takk for kommentaren din! Det er godt å bidra til litt forvirring. Forvirring inspirerer til å søke for å finne ut. Jeg tror du kanskje har misforstått noe av poenget med dette blogginnlegget mitt. Ja, det er ment som en kraftig advarsel til alle dem som luller seg så langt inn i myten om den lykkelige, publiserte forfatter at de satser alle kort på å komme dit. Hvorfor, mener jeg er begrunnet godt nok som det er i innlegget. Så, med tanke på Stephen King: Ja, det han skriver omtales ofte som «trash-litteratur» eller «Pulp fiction» –… Les mer »
[…] jeg har overhodet ingen ambisjoner om å bli rik av dette. Jeg er ikke blind overfor realitetene; jeg er debutant, min første bok er for […]
[…] mengder utgivelser vil forbli usynlige og dø en meget stille død. Bøker fra De Synlige forfatterne, derimot, vil du alltid finne. Både hos bokhandlerne, i kiosken […]