Godt tankegods er en prosess.
Er det lurt å spare på og porsjonere ut de tekstblokkene du virkelig er fornøyd med?
I min pubertale skriveungdom hadde jeg den vanvittige ideen om at det var viktig å holde tilbake gullkornene. Hvis jeg skrev noe jeg syntes var uforskammet godt, og særlig hvis det i tillegg kom flere setninger etter hverandre som virkelig briljerte på arket, da mente jeg at det var lurest å spare på noen av disse, så jeg fjernet setningene (eller avsnittene) og arkiverte dem i en egen mappe jeg kalte «gull». Ja, dette var i skrivemaskinen og papirets tidsalder. Så lenge er det siden.
I dag ville en slik prosess være vesentlig enklere og mindre arbeidskrevende, men ikke desto mindre riv, ruskende galt. For noe slikt skal man naturligvis ikke gjøre. Du vil aldri skrive ditt livs beste avsnitt som kan brukes i en annen fortelling, senere. Aldri. Hvorfor ikke? Jo, for når du er i gang med et nytt prosjekt er det kanskje en helt annen fortelling som dukker opp. En helt annen form. En helt annen nerve. Og dessuten vil dine nye avsnitt (forhåpentligvis) være mye bedre enn det du har arkivert under «gull». Alt forandrer seg nemlig over tid.
Moralen er at du aldri skal spare på det gode. Få det ut! Som skribent skal du ha såpass selvtillit og såpass ambisjoner at du vet at du alltid blir bedre og at dine tekstuelle diamanter vokser i klarhet og glans desto flere det blir av dem og jo eldre du blir. Det kan du raskt sjekke hvis du finner en tekst du var tålelig fornøyd med for et par, tre år siden. Ta den frem og les kritisk. Så legger du den vekk og skriver hele teksten på nytt, etter ditt eget hode, og så sammenligner du de to. Forhåpentligvis vil du da bli svært positivt overrasket. Den nye teksten din er tusen millioner ganger bedre.
