Natthagen.
I påsken tok jeg for meg litt av fangsten fra årets mammutsalg. En av disse bøkene var Knut Faldbakkens åttende kriminalroman, og den syvende hvor hovedpersonen er overbetjent Jonfinn Valmann ved Hamar Politikammer. Både ham og det litt mer perifere etterforskningsteamet er ganske så ensartede siden forrige krim, Totem. Det er ikke måte på hvor mye faenskap som skjer ved Mjøsas bredder.
Natthagen er en kriminalroman hvor etterforskerne må stri med noe av det verste de kan komme bort i: barn forsvinner, barn blir misbrukt og drept. I boken kommer en løslatt langtidssonende antatt pedofil morder tilbake til Hamar og til sin døde mors hus. Han har ingen planer om å forbli, men omstendighetene gjør at dette skjer, han strever for å bekjempe sine egne lyster, og bildet som tegnes av ham later til å bekrefte at det er riktig at han har vært fengslet for det han ble anklaget og dømt for. Eller?
Så forsvinner nok en ung jente. Valmann og temaet finner raskt ut at den hjemvendte er en mulig mistenkt. Det gjør også krefter i nabolaget. Selv om den mistenkte selv oppsøker Valmann, som i sin tid etterforsket og fikk ham dømt for barnedrap og voldtekt, og bedyrer sin uskyld, slipper han ikke fri for mistanke, forutinntatthet og vrede. Valmann selv havner i en dyp indre konflikt siden han vet at den dømte aldri innrømmet drapet, selv om han ble dømt for det.
I denne romanen møter man mange av de samme moralske og etiske dilemmaene som man blant annet kan lese om i krimromanen Smertens Aveny av Roar Sørensen. Om hvilke grusomme konsekvenser som kan skje hvis antagelser, forutinntatthet og fordømmelse får danne monopolbildet av virkeligheten.
Under etterforskningen blir det avdekket en mulig forbindelse til et lignende drap på en ung jente i et asylmottak. En av mødrene i venninnegjengen til den forsvunne jenta uttrykker stor bekymring for datterens mulige flørting med ukjente menn, og det hele topper seg når datteren hennes også forsvinner.
Mens historien utvikler seg og den dømtes og politimannens historie rulles opp forsvinner plutselig den mistenkte. Av frykt for å spoile forteller jeg ikke mer om det, men hopper elegant frem til et sentralt vendepunkt langt ut i fortellingen hvor det er overbetjenten selv som finner et savnet lik. Nei! Akkurat den biten trakk fortellingen ned for meg. Synd, for dette er en intelligent krim med en slutt som er helt annerledes enn hva man skulle forvente. Og apropos det: selve slutten har også dessverre noen elementer i seg som trekker ned, for jeg nekter å tro av vedkommende forholder seg så stoisk når alt rakner, og ikke minst: at vedkommende så gladelig forteller hver minste detalj av sine begredelige handlinger i reneste Agatha Christie-tilståelsesmønster.
Faldbakken er en svært god forteller. Historien virker grusomt realistisk og han må garantert (også denne gangen) ha gjort godt psykologisk forarbeide for å male frem både karakterer og tankesett.
Kalde fakta:
[bullet_list icon=»star» indent=»10px» style=»light»]- Tittel: Natthagen
- Forfatter: Knut Faldbakken
- Genre: Kriminalroman
- Forlag: Gyldendal norsk forlag
- Sidetall: 368
- Utgitt: 2011
- Kilde: Kjøpt
- Mitt terningkast: 4
- Integritetserklæring
