Refuserte bidrag til forfatterskolen

En av Skrivehulas lesere syntes det kunne være en interessant øvelse å publisere refuserte bidrag til Aschehougs forfatterskole. Og det synes jammen jeg også. Derfor inviteres alle refuserte som tåler og orker å se teksten sin bli publisert likevel om å gjøre det. Det kan være en glimrende anledning for den enkelte til å få en sårt ønsket tilbakemelding på tekstbidraget.

Lenge har jeg trodd at dette måtte være det nærmeste man kunne komme himmelrike for de upubliserte og refuserte; en skotupp innenfor Det Aller Helligste. Men det var helt til til jeg leste denne teksten. Nå er jeg ikke like sikker lengre. Det kan se ut som om ett viktig opptakskriterie er … flaks.

Alle som ønsker det er hjertelig velkommen til å sende tekstbidraget sitt til john.olav.o ÆTT gmail DÅTT com, eller bruk kontaktskjemaet (det er det enkleste). Oppgi gjerne et alias du vil bli kjent under, hvis du ikke orker å bli assosiert med teksten din. Så er alle selvfølgelig hjertelig velkommen til å gi sine meninger om nettopp din tekst.

Det første refuserte tekstbidraget er fra en som kaller seg «Hans Pans Kalvedans«, og bidraget følger i sin  helhet her:

 

Uten tittel

Skipperen klødde seg tankefullt i skjegget, lot tråleren drive inn de siste meterne. Han kjente båten godt, kunne alle nykkene hennes. Som at girspaken trang et ekstra knepp for å gå skikkelig i gir, eller at styringen var sensitiv og ga store utslag i sakte fart.

Kroppen var stiv etter et langt liv på havet. Han måtte ta sats for å komme seg ut av stolen. Som vanlig grep han etter den slitte billettveska fra kroken bak ham, det knaket i ryggen. Som vanlig tredde han på kapteinslua. Alltid samme prosedyre. Hadde beholdt stilen, selv om koordinasjonen hans ble lunefull. Som nå, det staselige hodeplagget havnet altfor langt ned på den rynkete pannen og et øre som havnet på innsiden av lua.

Han hadde kuttet ut fiske, forsøkte å tjene til livets opphold ved å frakte folk til fastlandet. Blikket sveipet over folkemengden på brygga, tippet på seks betalende passasjerer. Nå var det flest hobbyfiskere som opptok plass, så vidt han kunne se.

Fløtt dere! Gjør plass til folk som trenger skyss og ikke sløser bort dagene på latskap, tenkte han.

Irritert løftet han landgangen på plass.

Ganske riktig, bare seks passasjerer skulle over. Ikke som på forrige avgang, da var båten smekkfull, de fleste fra den vesle russiske øya skulle på det politiske møte inne i byen.

Pjotr startet alltid på det fremre dekket å ta betaling. Jobbet seg så akterut. Han gikk først bort til Jurij. Fast kunde, solgte militærutstyr. Nattkikkerter, våpen, klær og det meste som kunne stjeles fra Forsvaret. Pjotr likte han ikke. Det kom aldri til å bli noe av ham. Samme med faren hans, bare en bråte med havarerte drømmer.

«Hvordan går det med forretningene?»

«Helt greit.» svarte Jurij avvisende, rakk ham pengene til billetten.

«Men du har ikke tenkt om det finnes bedre måter å tjene penger på?» Han håpet at Jurij ville ane ironien, tolke spørsmålet dit hen at å være kjeltring selvsagt ikke var skikkelig arbeid.

«Gamle idiot.» Jurij ristet oppgitt på hodet.

«Det er min fordømte plikt å være høflig mot deg, men for å være ærlig så misliker jeg geskjeften din.» sa Pjotr med sur stemme.

Jurij mumlet noe, Pjotr fikk ikke med seg hva, han var på vei akterut, fulgte den innarbeidede instruksen.

Plastikkbordene og stablestolene var plassert på bakre dekk. Blant garn, liner, pøser og fiskekasser gjorde de gamle hagemøblene god nytte for seg. Og ute på havet forsvant nesten lukten av fiskeslo og innvoller. På bordet nærmest fiskekassene satt det en eldre mann og en guttunge.

Hva er vitsen med halv pris egentlig? Han tar jo like mye plass som en voksen, tenkte Pjotr irritert.

«Et sete er et sete,» konstaterte Pjotr høyt da han skulle ta i mot betalingen.

«Det er vel det,» svarte den gamle mannen forbauset. Samtidig som han forsøkte å holde styr på guttungen. Den energiske ungen klatret opp og ned av stolen. Så romsterte han energisk i fiskekassene, dro frem noen gamle liner. Pjotr mislikte gutten. Med utstående ører. Oppstoppernese med snørr. Dessuten kunne det ikke til å underslås at han hadde en ufordelaktig størrelse med hensyn til setet han okkuperte. Til halv pris.

Havet var flatt, sola skinte. Idyll. Båten holdt rutetiden. Fra posisjonen i styrhuset hadde Pjotr oversikt og kontroll. Han trakk til seg gasshåndtaket, senket farten. Nede i byssa kokte han kaffe, satte over tevann og skjenket vann i mugger. Stablet alt på et serveringsbrett mens han plystret fornøyd, likte de praktiske oppgavene om bord. Så gikk han rundt til hver og en av passasjerene. Kundekontakt er viktig, må vite. Skjenket kaffe eller te, mens guttungen fikk saft. Etter en halv time virket sovemedisinen. Alle passasjerene sov tungt, spredd rundt i båten. Pjotr begynte jobben med å bære de livløse kroppene akterut. Svingte krana med snurpenota inn over haugen med kropper. Låret den ned til dørken. Nå ble jobben enklere, han rullet dem, en og en, over i garnet. Strammet tauet i toppen og heiste nota klar av dekket. Han skjøv girspaken fremover, helt til han hørte det gjenkjennelige kneppet. Nota gynget frem og tilbake.

Alt dette ville vært unødvendig om myndighetene gjorde jobben sin, sukket han og satte kurs mot byen.

 

Havneområdet var fullt av mennesker. Bannere, flagg og støy preget bybildet i den ellers så rolige havnebyen. På det nybygde podiet satt paneldeltakerne klare, erfarne politiske tungvektere. Bivånet av en nyhetshungrige pressefolk. Situasjonen var prekær. Barentshavet var tomt for fisk, all yngelen var dratt til Norge, eller andre land. Den var i alle fall forduftet fra russisk sone.

Fiskeriministeren i Norge, Lisbeth Hansen, var også på plass. Den unge, ferske politikeren grudde seg til å møte de mer erfarne deltakerne i panelet. I Norge var situasjonen snudd på hodet. Bare noen få sjømil fra russisk sektor kokte det av sei, torsk og lyr. Der var det største problemet dumping av fisk. Enten det var feil størrelse, feil tidspunkt, eller feil fisk. Hun var forberedt på kritikk. Strategien var å snu misnøyen ved å være positiv og forståelsesfull.

Jeg er tross alt politiker, oppmuntret hun seg selv.

«Vi kommer aldri til å godta dumping av fisk,» sa Hansen offensivt inn i mikrofonen, skjøv brillene opp neseryggen med pekefingeren. Mer rakk hun ikke å si. En rusten tråler manøvrerte seg mot den indre delen av havna, til stor jubel og ståhei fra menneskemengden. Båten fanget all oppmerksomhet. Den russiske fiskeriministeren la hånden på låret til sin unge kollega under bordet.

«Sikkert Greenpeace-aktivister som skal demonstrere.» hvisket han i øret hennes.

Tråleren dunket i bryggekanten. Pjotr tok med seg megafonen på dekk, stilte seg under snurpenota. Et fot stakk ut mellom maskene, så ut som beinet tilhørte Jurij. Pjotr mente å kjenne igjen skoen. Kremtet, rensket halsen, skuet over folkemengden.

«Vi fiskere.» begynte Pjotr. Publikum jublet.

Han ventet til jubelen roet seg.

«Vi fiskere har fått nok. Nok av nordmenn som stjeler og som dumper fisk.» Han ble belønnet med enda en applaus.

«Havet vårt er tomt.»

Han strakk pekefingeren teatralsk mot bordet der debattantene satt.

«Og der sitter synderne!»

Lisbeth var sjokkert. Vaktene sprang mot brygga. Inntok sine posisjoner rundt båten, ventet på ytterligere ordrer. TV-kameraene fokuserte på den gamle mannen i tråleren.

«På vegne av alle fiskere i Russland krever jeg forandringer,» han ropte inn i megafonen. Ivrig nå. Pratet seg varm om hvor ubrukelig politikerne forvaltet rikdommen i havet. Mens han talte reiste den russiske fiskeriministeren seg, var på vei ned til mannen. Lisbeth Hansen ble med.

Nede ved båten vinket ministeren vaktene bort. Han ropte til Pjotr.

«Lever folkene i nota?»

«De sover og aner fred og ingen fare.»

«Hva vil du ha? Hva vil du oppnå med dette?»

«Jeg vil bare ha rettferdighet. Folket trenger fisk. Siden dere har rotet dette til er det rimelig at dere rydder opp i galskapen. Dere får vite mer når dere sender ombord noen med myndighet til å fatte vedtak.»

Pjotr var ferdig med det han skulle si, så han gikk akterut. Satte seg godt til rette i en plastikkstol. Skjenket seg en kaffekopp. Gjespet. Hadde vært en lang dag.

I mens loset vaktene publikum bort fra brygga. Det fremmøtte pressekorpset kjente lukten av både Pulitzer-priser og økte seertall, så de nektet plent å flytte på seg.

«Du får bli med om bord,» sa den russiske politikeren til Lisbeth.

De to politikerne klatret ombord, satte seg på hver sin stol.

«Det må jeg si. Båten er flott,» roste Hansen til sin politiske kollega som tolket videre til Pjotr. Smigeren prellet av ham.

«Jeg kan begynne med fisken, eller rettere sagt mangel på fisk. Grensene må flyttes. Norge vil få et mindre territorium, men til gjengjeld blir det en mer rettferdig fordeling av godene.»

«Norge vil aldri gå med på en slik fradeling. Jeg forstår at du er desperat, men verden fungerer ikke slik.» forklarte den russiske ministeren. Snudde seg mot Hansen og oversatte.

«Huff, tror nok at det vil bli vanskelig,» sa Hansen som om hun snakket til et barn.

«Kan du forklare meg hvorfor?» Pjotr stirret aggressivt på henne.

«Fordi jeg ikke har myndighet til å flytte landegrensene. Så enkelt er det.»

«I norsk lov står det skrevet at minoritetsgrupper kan fiske uten noen begrensinger, uansett nasjonalitet. Med bakgrunn i denne lovbestemmelsen krever jeg at grensene flyttes slik at Russland overtar havområdene utenfor Finnmark.» Om denne loven virkelig eksisterte ante ikke Pjotr, men det hørtes bra ut.

«Ja, ja. Whatever. Si til ham at det er greit. Vi vil innfri kravene hans.» Hun jattet med, tydeligvis var mannen gal. Hun reiste seg, takket for møtet.

«Bare sørg for at han får psykiatrisk behandling etter dere har pågrepet ham.» sa Hansen til sin kollega da de forlot tråleren. Sant å si tenkte hun mest på det stakkars barnet hun så henge inne i nota. Stakkars gutt.

TV-klippet der Norge på direkten ga bort havområder for å hjelpe nabolandet gikk som en farsott over hele verden. På Twitter, Facebook og andre sosiale medier ble det en stor snakkis. Teamet som kuppet seansen i havna fulgte opp med et intervju av den russiske ministeren.

«Jeg opplevde Hansen som seriøs og hjelpsom. Synes det viser storhet av Norge, at de tar ansvar for verdenssamfunnet. Dessuten sørget hun for at barnet ble raskt tatt hånd om. De to er på hotellet hennes nå.» sa hennes russiske kollega.

Uvitende om følgene av den flåsete kommentaren satt Lisbeth Hansen på hotellrommet sitt da telefonen ringte.

«Dette er Jens, sjefen din. Er du klar over hva du har gjort?» hylte han gjennom telefonen.

«Hæ?» sa hun perpleks.

«Gitt bort fisken vår! Ikke snakk med noen. Jeg kommer. Du har gjort nok skade.» Jens la på.

Stresset ringte hun resepsjonen, ville snakke med en av stuepikene.

«Send henne straks opp.»

Stuepiken var på samme alder som henne. Håret var bundet opp i en stram hestehale. Lisbeth Hansen hadde pratet med henne flere ganger. Hun virket grei og snakket bra engelsk.

«Hei, så fint at du kom. Sitter du barnevakt for meg noen timer?» spurte hun.

Gutten satt i sofaen, glodde på TV og virket ikke særlig påvirket av det ufrivillige oppholdet i snurpenota, Lisbeth svinset rundt i rommet, fant frem papirer hun trang til møtet.

«Selvsagt, jeg kan ta han med i parken. Hva heter du?» spurte hun gutten.

«Vladimir,» svarte gutten sjenert.

Stuepiken gikk bort til ham, bøyde seg ned og grep hånden hans. Tillitsfullt fulgte han etter.

 

Litt senere landet helikopteret, ut kom statsministeren med følge, makteliten i Norge.

«Jeg har leid et møterom så vi kan begynne å jobbe med en gang» ivret Hansen. Hun hadde også ordnet med transport til hotellet så hun håpet at effektiviteten hennes ble lagt merke til.

Gruppen med alvorlige ansikter satte seg rundt bordet. Statsministeren redegjorde for den prekære situasjonen.

«Er det virkelig så farlig å gi bort noen kilo med fisk? Vi er tross alt verdens rikeste land.» forsøkte Hansen seg i et desperat forsøk på å rette opp tabben sin. Hvilken forskjell ville noen tonn med torsk utgjøre? Ikke smakte den godt heller. Hun grøsset, fikk dårlige minner med kokt torsk og gulrøtter i hovedrollene.

«Vi har ikke en fisk å gi bort. Dessuten er det ikke Staten som eier fisken, det er det Kjell Inge som gjør. Du kan ikke gi bort noe som ikke er ditt.» forklarte statsministeren og nikket mot den profilerte milliardæren ved siden av ham.

«I eier i alle fall rettighetene til å fange den,» gliste Røkke.

«Men kan du hjelpe oss? Gi dem noen ekstra kvoter eller mer hav å fiske på?» Hansen satte dådyrblikket i ham.

«Problemet er at jeg ikke kan gå med på en så dårlig avtale. Jeg har et ansvar overfor mine investorer, de vil tro at jeg har mistet grepet. Troverdigheten min ville fått en alvorlig skrape.»

«Det skjønner jeg, men vi er nødt til å løse denne situasjonen. Reaksjonene fra verdenssamfunnet er svært negative med hensyn til populariteten vår,» sa statsministeren.

«Fisken er mitt hjerte nærmest, men selvsagt kan jeg forsøke å hjelpe dere ut av knipen. Nå tenker jeg høyt bare, men hva om vi bytter fisken mot oljeforekomstene?» sa Røkke.

Statsministeren tenkte seg om, funderte.

«Hm. Du får oljen, vi får fisken tilbake. Vi gir russerne rettigheter til å fiske nærmere Norge. Selvsagt overtar de ingen havområder, kun muligheten til å fiske der.»

«I får enerett på å pumpe opp oljen, raffinere og distribuere den. Staten får skatteinntekter og ikke minst tilbake fiskerettighetene. Case closed.» Røkke smilte seierssikkert, fornøyd med utfallet.

«Det er nettopp derfor du er så god å ha med!» Stoltenberg priset seg lykkelig over å ha Røkke med på laget.

Avtalen ble underskrevet og godkjent av begge land. Lisbeth Hansen dro rett fra møtet tilbake til hotellet. Hun så frem til å passe guttungen, få et avbrekk, hadde alltid likt barn.

 

År 2044

 

Den gamle elbilen lå alene på den humpete motorveien mot Hurumlandet, på vei til hovedflyplassen. Asfalten var forsvunnet, igjen lå det et tynt lag med stein og grus. Omgitt av et goldt og monotont ørkenlandskap. Ingen flora, gressplener eller dyreliv, noe som gjorde kjøreturen til en trist affære. Om det var den triste utsikten som gjorde at de ikke snakket sammen var uvisst. Han konsentrerte seg om veien. Hun tittet ut sidevinduet, ble aldri vant til følelsen av å se landet sitt i sort/hvitt. Spredt langs motorveien lå det falleferdige, grå hus. Malingen var slitt bort for mange år siden. Ikke var det maling å få kjøpt, heller ingen polakker til å påføre den. Ingenting ble reparert, vedlikeholdt eller produsert for den saks skyld. Landet var fattig, i limbo. Det meste stod på stedet hvil.

De to politikerne skulle fly til Moskva. På agendaen stod den økende gjelden, vilkårene måtte endres før landet gikk til helvete. Da verdensøkonomien brast sammen, det store krakket for 30 år siden, kjøpte Russland opp gjelden til Kypros, Hellas, Tyskland og Italia. Nå regjerte Russland over hele Europa. Supermakten bistod også Norge, selvsagt ikke uten betingelser. I gjenytelse krevde de eierskap og råderett på naturressursene, fisk og olje.

Elbilen med de to politikerne var straks fremme på flyplassen. Fiskeriministeren i Norge gjennom de siste årene, Lisbeth Berg-Hansen, var sliten etter bilturen på de dårlige veiene, noe hun sa klart i fra om. Den erfarne politikeren var inne i sitt siste år som folkevalgt, hadde vært med i en mannsalder. Hun var gammel, sliten og drit lei politikk.

«Håper vi slipper å være lenge i Russland, men uansett så er dette min siste tur,» sa  hun.

«Jeg setter stor pris på at du blir med. Det er sannelig ikke lett å finne representanter som stiller opp lenger. Du er også den med mest kunnskap om Russland,» sa statsministeren takknemlig.

«Nåja, har ikke vært i Russland på mange år. Siste gangen var ikke i embetets medfør engang. Var i et selskap og feiret en konfirmasjonen til en gutt jeg kjente.»

 

I avgangshallen var det tomt for folk, rekkene med taklys var avslått slik at det ble vanskelig å finne frem i det dunkle mørket. Når de snakket kom ordene tilbake fra de nakne veggene. Flyplassen ble bare åpnet når noen måtte ut å fly, eller på forhåndsproklamerte landinger, som nå. Utenfor terminalbygget jobbet bakkemannskapet med å klargjøre flyet. De fylte opp de tilmålte dråpene med drivstoff på det lille veteranflyet.

«Jeg husker den gamle statsministeren Stoltenberg sitt første møte i Russland. Vi ble nødt til å hestehandle med Kjell Inge Røkke for å komme i havn med russerne. Sistnevnte var en styrtrik investor, involvert i fiskenæringen og gud vet hva.» mimret hun.

«Hvordan var Stoltenberg som statsminister?» spurte han nysgjerrig.

«Vel, han var i alle fall en inkluderende minister, fikk med seg folket. På slutten av valgperioden ble han, om mulig, mer sosialistisk, mer fundamentalistisk og ekte. Tilbake til røttene på en måte. Spesielt etter han oppdaget at kapitalistene hadde brukt ham. Uansett, tilslutt måtte han rømme landet. Men all fisken, all oljen han ga bort ble hans endelikt,» hun ristet oppgitt på hodet, det lange, stålgrå håret danset til hver side.

Flyet var klart til avgang. De reiste seg, la koffertene opp i en trillevogn og fulgte etter soldaten ut til flyet.

Noen timer senere kunne de to politikerne sjekke inn på Peking Hotel i Moskva. Et ærverdig, gammelt hotell med aner helt tilbake til gamle Sovjet. Kontrasten til Norge var stor. Byen var vakker, ren og med en storslagen arkitektur. Full av fantastiske farger.

De to ministrene ventet ved skranken i resepsjonen på hotellet. Resepsjonisten skannet dem. Hun tastet inn ankomst og utløpsdato. Da hun forsøkte å få frem data fra brikken til statsministeren, ble skjermen svart. Han fikk et lett elektrisk støt fra brikken under huden, tok seg til håndbaken mens han bannet.

«Opps, beklager så mye, det var ikke meningen,» hun unnskyldte seg.

«Du skjønner, systemet er ustabilt. Det skal repareres i dag.»

«Ingen problem, bare aktiviser romnøkkelen.» sa han kort.

«Jeg slenger med et besøk i balletten også, for to personer.» hun smilte søtt til statsministeren. Han hastet opp på rommet.

 

Bare fem minutter unna hotellet lå Kreml, det historiske festningsverket som rommet regjeringen og var residens for den mektige russiske presidenten som de straks skulle treffe. Europas største horehus lå også her. Inneklemt blant palasser og katedraler lå den statsdrevne bordellen.En lav, mørk limousin hentet dem. Bilen var førerløs. Forhåndsprogrammert til persontrafikk mellom regjeringsbygget og noen utvalgte hoteller i sentrum. Bilen gled lydløst inn foran det storslåtte presidentpalasset. Lyskasterne på bakken skapte et trolsk bilde på fasaden. De var tidlig ute til møtet med presidenten. For å slå i hjel litt tid tok de en spasertur i parken på nedsiden av presidentboligen. Det var stjerneklart og månen skinte i grusgangene. Samtalen gikk lett, de finpusset på argumentasjonen. Det knaste i smågrusen bak dem. Hun skvatt, snudde seg. To menn var plutselig bak dem. Et hardt slag rammet henne i tinningen. Alt ble mørkt.

Først dagen etter bråvåknet hun. Hva var skjedd? Husket ingen ting. Verket nedentil. Både foran og bak. Herregud, det var lenge siden sist, kjente hun. Bundet fast i en dobbelseng. Naken. Hun reagerte instinktiv. Hun hylte. Og hylte. Helt til døra gikk opp.

 

Den politiske hverdagen hadde for få timer. Møter her og der, diskusjoner og gud vet hva. For noen uker siden forsvant det to politikere fra Norge, noe som ikke akkurat lettet arbeidsmengden til den russiske presidenten.

«Jeg blir opptatt til klokka fem,» Vladimir ga beskjed til sekretæren sin, trang en pause. Presidenten dro til bordellen, hans ukentlige besøk. Man kunne stille klokka etter ham. Horehuset var akkurat åpnet, så det var lite folk. Ved bardisken satt det en sliten, eldre kvinne med grått, langt hår. Klassisk kort kjole i rødt. Dyp utringing. Typisk Milf. Hun må være ny her, tenkte han sultent. Han smilte skjevt og gikk bort til henne. Kvinnen stirret tomt i speilet bak disken. Om presidenten hadde vært mer observant ville han sett et trist drag i ansiktet hennes.

«For pokker! Jeg vet jo hvem du er. Er det deg, Lisbeth?» utbrøt han forskrekket.

Hun klarte ikke få frem et ord. Reiste seg fra barkrakken og omfavnet ham, mens hun hulket stille inn i skulderen hans.

«Hjelp meg.» hulket Berg-Hansen. «Vær så snill, hjelp meg.»

Han snakket lavmælt til sikkerhetsvakten. Ba om assistanse. Forklarte at damen skulle være med ham.

«Jeg har ikke sett deg siden konfirmasjonen.» utbrøt han da de satt bak i ambulansen.

«Nei, det er lenge siden. Herregud, jeg har vært så redd.»

«Så du heter Berg-Hansen nå, har du giftet deg?»

Hun nikket bekreftende. Begynte å forklare så godt hun kunne. Om sin norske kollega, statsministeren, som sannsynligvis var drept. Hvordan gjerningsmennene kynisk utnyttet kvinnene de tok til fange, tvang dem til prostitusjon. Om hvordan hun systematisk ble dopet ned, tvunget til å ha sex med kunder på bordellet.

«For en grusom opplevelse det må ha vært.» sa han forståelsesfullt og strøk henne over kinnet.

 

Presidentens hang til eldre kvinner ble hennes lykke. Separasjonspapirene ble fakset fra presidentboligen.

 

Noen uker senere, etter en hard avrusing, tok Vladimirmed Lisbeth til sorenskriveren. I lykkerus signerte de papirene som erklærte dem for rette ektefolk å være.

 

 ***

Denne teksten er Copyright © Hans Pans Kalvedans.