Siden det nærmest går inflasjon i anbefalinger fra årets utgivelser til jul, vil jeg gjerne bidra med noe annet, og gir noen klassiske anbefalinger til julen.

 

De store klassikerne fortjener alt annet enn å støve bort i bokhyller og i kasser på loppemarked. Blant alle nye og nyere bøker jeg har lest i år, har jeg også lest mengder med klassikere. Mange av dem er som solide bautaer å regne, og er på ingen måte å anse som anakronistiske gjesp. Antagelig har du noen av disse i hyllen selv. Ta dem frem igjen, det fortjener de.

 

André Bjerke

Andre Bjerke er en litterær monolitt som i sålen er todelt, ettersom han utgav noe av det aller ypperste av spenning- og kriminallitteratur gjennom tidene under psevdonymet Berhard Borge. Jeg har storkost meg og lest Nattmennesket, De dødes tjern, Døde menn går i land og Skjult mønster. I alle disse fortellingene, med unntak av Døde menn går i land, er det psykologen og detektiven Kai Bugge som løser flokene. I samtlige fortellinger ligger et bærende element i tilsynelatende uløselige mysterier som til slutt blir gredd ut og løst ved å ta i bruk freudiansk psykoanalyse som forklaringsmodell. I den forbindelse er det verdt å nevne at det på den tiden hvor disse romanene ble publisert, var psykoanalyse høyt aktet som tilnærmingsmåte i psykologien. I dag er dette annerledes. Likevel: alle disse fortellingene er genialt konstruert, og når man i tillegg møter et språk som er så til de grader utsøkt, da blir det ikke annet enn en sammenhengende åndelig fest å kose seg med disse klassikerne. Det er fristende å våge påstanden om at André Bjerke var norgeshistorienes absolutte høydepunkt når det kommer til språk.

En morsomhet i Bernhard Borges univers er den hyppig tilstedeværende litteraturkritikeren som er å finne i nesten samtlige bøker. Denne (tror jeg muligens) brukes som Bjerkes alter ego for å forklare hvorfor Bjerke brukte psevdonym når han nedlot seg til det usleste av det usle, nemlig å skrive kriminalromaner i den hensikt å tjene penger på publikums manglende smak.

 

Nattmennesket

I Nattmennesket møter vi en gruppe ungdommer som samles i en eksklusiv villa langt utenfor folkeskikken. Alle er invitert av eieren, Helge Gårholm, og Berhard Borge er fetteren hans. I en utpreget borgerlig setting fråtser de av livets goder før stemningen mørker, og en av gjestene blir funnet drept. Kai Bugge må oppklare saken, og det før nye drap skjer. Dette er en intens og drivende kriminalfortelling som noen ganger leder tankene til Agatha Christie. Boken begynner mystisk og slutter eksplosivt, bokstavelig talt. Miljøskildringene og personkarakteristikkene er så gode at du er der sammen med dem fra starten av.

 

De dødes tjern

Det er antagelig flere som har sett filmen, De dødes tjern, enn de som har lest boken. Begge er mesterlige, men jeg holder likevel en knapp på boken. Her avholder Bernhard Borge og hans kone Sonja et middagsselskap for en celeber gruppe mennesker fra borgerskapet i Oslo, og også her er Kai Bugge en av gjestene, samt Bjørn Werner som senere skal dra til en hytte det knyttes et mystisk sagn til. Senere viser det seg at han forsvinner, og gjestene drar etter for å finne ut hva som har skjedd. Det blir alt annet enn udramatisk!

Dette er en isende thriller hvor det overnaturlige tilsynelatende sterkt er tilstede hele tiden.

 

Døde menn går i land

I denne fortellingen er ikke Kai Bugge med som aktør, men Døde menn går i land er også en kriminalfortelling som bruker psykoanalysen som forklaringsmodell. Her møter vi ekteparet Ebba og Tancred Cappelen-Jensen som skal ivareta overta en ærverdig gammel bygning som nå eies av den rike Arne Krag-Andersen. Huset sies å en gang ha tilhørt en kaprerkaptein som vil komme igjen og hevne seg brutalt på dem som måtte våge å ommøbelere huset. Krang-Andersen vil ha avkastning på pengene og gjør om huset til sommerhotell.

Det burde han ikke ha gjort. Her møter vi potensielle gjenferd og avstengte rom og kjellerlokaler som kan knyttes mot satanisme. Døde menn går i land utvikler seg underfundig, og avslutningen er ikke et endelig oppgjør mellom den ”rasjonelle” psykoanalysen og det ”urasjonelle” rundt det overnaturlige, siden man aldri helt sikkert kan konkludere med hva det var som faktisk skjedde på gården. Etter De dødes tjern og Skjult mønster, er dette min tredje favoritt fra B. Borge.

Skjult mønster

Denne romanen startet med den unge Irene Cramer som er underveis til en hytte på fjellet, men under togreisen får hun et underlig innfall, hopper av og stikker tilbake til Oslo. På veien til Oslo møter hun Kai Bugges elev, Jørgen Skei, som lar henne bo hos ham og en gjeng med kamerater i et hus i Østmarka i Oslo, en hule de kaller Tilflukten, mot at hun fungerer som en slags husholderske. I tillegg vil han benytte anledningen til å utføre en psykoanalyse av henne for å finne ut hva det er som plager underbevisstheten hennes.

Dette viser seg fort å bære feil av sted, Skeis metodikk feiler, Cramer blir utsatt for et antatt mordforsøk i Tilflukten, og dermed er Skei nødt til å hente inn læremesteren Kai Bugge for å komme til bunns i de egentlige problemene.

Sentralt i denne fortellingen er en diktsamling en av Tilfluktens beboere angivelig får tilsendt til forlaget han arbeider i. Om det finnes en mal for hvor intrikat og intelligent et kriminaldrama kan skapes, da er det nødt til å være ”Skjult mønster”. Dette er en så himmelropende god roman at den kan leses igjen og igjen.

 

August Strindberg

En av Sveriges aller største forfattere var August Strindberg. I år har jeg storkost med gjennombruddsromanen hans, Det røde rommet (fra 1879).

Det Røde rommet

Det sies at det er mye selvbiografi i hovedpersonen Arvid Falk, en fortvilet og naiv ung mann som desperat forfølger drømmen om å bli dikter. Han møter et overklassesamfunn og et borgerskap som er totalt beheftet med løgn, bedrag og særfordeler. Strindberg maler et helt vanvittig bilde av datidens byråkrati og adelskap som, hvis bare promillen av det er sant, gjør det til et mirakel at det aldri ble en revolusjon i Sverige rundt forrige århundreskifte.

Falk leter desperat etter åndsfrender i kunstnermiljøet i et bedervet Stockholm, en by preget av ekstreme kontraster mellom bunnløs fattigdom og de som kunne sno seg. Selv blir han stilt på mang en moralsk prøvelse hvor han tilbys å ofre sin egen integritet for å innynde seg hos borgerskapet og dermed bli tatt inn i varmen og antatt som dikter. Mens verdenen rundt ham raser mer og mer sammen reddes han til slutt av to venner.

Det røde rommet er en fantastisk fortelling skrevet med mesterlig penn. Strindberg legger absolutt ikke så mye som et barberblad mellom: de han forakter blir fremstilt som de verste av avskum, alt fra det ubehagelige samspillet mellom bankvesen og spekulanter til æresløse forlagseiere og et borgerskap preget av intriger, skandaler og et hersker/tjenerforhold som krever absolutt og full underkastelse og fraskrivelse av enhver ære. Skal du lese en klassiker i julen, er Strindberg en klar favoritt. Min neste Strindberg-lesing blir ”Inferno”, og jeg gleder meg stort.

 

George Orwell

1984

I 1949 gav George Orwell (Eric Arthur Blair) ut  den dystopiske fortellingen 1984; en bok som skildrer et grusomt fremtidsscenario om hvordan verden vil være i 1984. Et absolutt totalitært samfunn hvor alt fra den frie tanke til selve sexdriften er underlagt streng kontroll. Det er fra 1984 at uttrykket ”Storebror ser deg” kommer fra, og i romanen er det Partiets Tankepoliti og dets apparat som kontrollerer alt og alle i et fremtidig London.

Her omskrives til og med fortiden slik at alt skal passe inn med Storebrors forordninger. Selv språket er forandret og kalles for Nytale, slik at det blir lettere å skrive fortiden. Staten er inndelt i ministerier: Sannhetsministeriet (som fordreier virkeligheten), Overflodsministeriet (som sørger for sult), Fredsministeriet (som har ansvar for krig) og Kjærlighetsministeriet (som besørger terror).

Winston Smith er bokens protagonist og han jobber i Sannhetsministeriet hvor jobben hans er å omskrive historien. Dessverre har han fortsatt en fungerende hukommelse og vikler seg inn i både et kjærlighetsforhold samtidig som han knytter bånd til motstandsbevegelsen.

Men, i et samfunn hvor det i ethvert hjem befinner seg en ”fjernskjerm”, en toveis innretning i metall som sprer propaganda samtidig som den avlytter og ser alt hva som skjer (!), vil naturligvis Smiths opprørske tanker og handlinger få dramatiske konsekvenser. Mot slutten av boken er det fort gjort å trekke linjer til Kafkas ”Prosessen”.

1984 er som kjent en urovekkende dystopi som på mange måter faktisk har blitt virkelighet.

Animal Farm

På norsk ble Animal Farm (av G. Orwell – 1945) utgitt under tittelen ”Kamerat Napoleon”. I denne boken tar dyrene på gården Manor Farm over makten fra menneskene og styrer gården på sitt eget vis. Opprøret mot menneskene ledes av grisen Old Major som en dag holder en harmdirrende tale hvor han forfekter at alle dyrene på gården er like mye verdt og at de må slå tilbake mot menneskene, og innleder dermed en revolusjon.

Dyrene utvikler sin egen ideologi, dyrismen, og gården blir døpt om til Dyregården. Så, etter hvert som handlingen skrider fremover skiller grisene seg mer og mer ut; de blir en egen herskerklasse over de andre dyrene.

Denne boken er naturligvis et sviende oppgjør mot kommunismens manglende fullendthet; nemlig det faktum at den revolusjonære idéen har stoppet ved proletariatets diktatur. Ingenting er forandret, den eneste forskjellen er at lederne er blitt noen andre.  Glitrende fortalt, og utsøkt satirisk i og med at herskerklassen ble grisene.

 

 

Ernest Hemingway

Farvel til våpnene

Hemingway er en av klippene i den nyere litterære historien. Farvel til våpnene er fra 1929, og her møter vi den amerikanske løytnanten Fredric Henry som er ambulansesjåfør i den italienske hæren nær grensen til Østerrike under første verdenskrig. Måten han beskriver krigens meningsløse distanse – og nærhet, og hvordan dagliglivet var like bak og ved fronten er grunn nok til å lese boken, men den inneholder mer; for Henry møter etter hvert en engelsk sykepleier, Catherine Barkley og utvikler et intenst forhold til henne. Senere blir han faktisk en av pasientene hennes, og etter et lengre sykehusopphold bestemmer han seg for å desertere sammen med henne. De drar mot Sveits som er nøytrale for å starte en fremtid sammen, men noe skjer … Det eneste jeg hadde å innvende mot denne boken var den tilsynelatende endeløse lommeboken de hadde.

 

Klokkene ringer for deg

Klokkene ringer for deg ble utgitt i 1940, og her er vi midt i den spanske borgerkrigen sammen med amerikaneren Robert Jordan som var en av de mange frivillige på regjeringsstyrkenes side. Under et oppdrag lever han fire dager i skjul sammen med sivile og geriljasoldater, og blant disse er en vakker ung kvinne som heter Maria. Midt i en håpløs situasjon utvikles det et forhold mellom Jordan og Maria, men Jordan klarer til slutt å fullføre oppdraget sitt og er nødt til å sende Maria avgårde for å redde seg selv etter å ha blitt skadet.

Begge disse bøkene fra Hemingway dreier seg om krigens meningsløshet og den store drivkraften som kjærligheten tross alt er – uten å lempe på forgjengeligheten og den underliggende håpløsheten i mennesket.