Den 13. disippel

Beltø er tilbake!

Tom Egelands siste Beltø-thriller, Den 13. disippel, er en velskrevet, velfundert og herlig spenningsroman hvor fundamentale teologiske dogmer stilles på hard prøve.

For en som har hatt gleden av å følge den albino arkeologen Bjørn Beltø gjennom alle hans ekstraordinære oppdagelser gjennom knekking av mystiske koder og gransking av teologiske mysterier var det med store forventinger jeg gav meg i kast med Beltøs siste eventyr, Den 13. Disippel. Hva i all verden kunne stå igjen av mysterier å oppklare fra bibelen? Et 13. disippel, og hvor paradigmalt ville vel oppdagelsen av nok en disippel være?

Vel, bekymringsrynkene i pannen glattet seg fort ut. Vi snakker nemlig ikke om en hvilken som helst 13. disippel … og mer om akkurat det vil ikke jeg røpe. Annet enn at Beltø nok en gang revolusjonerer arkeologien og historien og rokker ved grunnleggende dogmer i kristendommen. For å si det forsiktig.

Beltø er seg selv lik. Preget av dårlig selvbilde og usikker i forholdet til det motsatte kjønn. Romanen innledes ved at Beltø er på sykevisitt hos sin døende kollega Victoria. Hun er i ferd med å gå i koma, men sønnen hennes har fått i oppdrag å gi Beltø en nøkkel etter at hun er død, for hun anser Beltø som den eneste som kan løse et mysterium. Motvillig gir sønnen Beltø nøkkelen før hennes dødsfall, og da hun omsider faller fra blir han kontaktet av et advokatkontor som overrekker ham en boks hvor nøkkelen passer inn. I denne boksen ligger … noe merkverdig (som jeg ikke røper…).

Victorias mann og sønn blir så overfalt i sitt eget hjem. Mannen dør, mens sønnen blir hardt skadet. Hendelsen kobles mot Victorias hemmelighet. Beltø gjør sine undersøkelser for å finne ut mer om det eneste navnet han klarte å tolke ut fra Victorias mumling før hun forsvant helt i koma, og derfra begynner han å granske en arkeologisk utgraving som fant sted i Israel på slutten av 1970-tallet, en utgraving hvor Victoria merkelig nok var engasjert, og hvor utgravingslederen (Moshe Mendelssohn) forsvant på mystisk vis. Beltø kommer etter hvert i kontakt med Mendelsohns datter, Rebecca, og han drar til Israel og det arkeologiske funnstedet, bare for å konstantere at det er absolutt avsperret i form av betongbunkers og piggtråd og bevoktet av militære. Hva kan skjule seg der?

Så strammes boltene. En overnasjonal arkeologisk sammenslutning (SIS) blander seg inn … Mossad blandes inn … britisk, amerikansk og norsk etterretning blander seg inn … og eventyret starter!

Her skal intet dogme få stå uprøvd, og som vanlig har Tom Egeland gjort en omfattende jobb med research og plott og skapt en drivende og medrivende thriller, og som vanlig er han helt uredd for å kaste Beltø ut i teologiske minefelt.

Siden jeg har vært med Beltø på alle hans eventyr, føler jeg at jeg kjenner ham litt. I denne romanen kommer vi temmelig mye nærmere ham, en arkeolog som fremstår som mer sårbar enn tidligere. Så sårbar at hans døde far i glimt fungerer som en slags konsulterende superego. Dette grepet passer elegant i fortellingen, dessuten har det en meta-betydning, men den lignelsen må du som leser selv finne ut av …

Vi ler litt av Beltø, vi griner litt med ham, for i all hans annerledeshet er han et helt normalt menneske med et helt normalt sett av følelser, følelser som formidles naturlig og ømt, slik at han blir enda tydeligere.

Det finnes ikke noe overflødig her. Ingen tomme transportetapper. Ingen overforklaringer, men akkurat passe nok til at de fleste leserne klarer å følge med. Beltøs deduksjoner og standhaftighet driver fortellingen intelligent fremover, med overraskende krumspring, uten at fortellingen havner i samme thriller-speed-klasse som Brown.

En glitrende, intelligent og velskrevet thriller!

Kalde fakta: