Sign up with your email address to be the first to know about new products, VIP offers, blog features & more.

Refuserte bidrag til forfatterskolen – 5

Her følger nok et refusert bidrag til Aschehougs forfatterskole. Dette bidraget ble skrevet av en som vil omtales med psevdonymet «Nesral«.

Forfatteren til dette refuserte bidraget skriver at han aldri før har kastet ball med noen – når det kommer til tekster. Akkurat det har inspirert meg såpass at jeg kommer til å skrive en egen artikkel her på Skrivehula om det temaet.
Men nok om det, her er Nesrals refuserte bidrag. NB: Manus blir vist uformatert.

Om du ønsker vil nok vedkommede bli svært glad for eventuelle tilbakemeldinger. Hvis du ikke ønsker å gi dem direkte kan du benytte Skrivehulas kontaktskjema, så kan jeg videreformidle budskapet ditt.

Ps, her er de andre refuserte tekstene Skrivehula har formidlet:

Nr 1, nr 2, nr 3, nr 4.

MUSLINGEN.

 

Muslinger er en klasse av bløtdyr. Den omfatter mer enn 7500 – 10000 nålevende arter og fossile arter, og er delt opp i 105 familier. I Norge finnes det ca. 200 marine arter og 23 ferskvannsarter.

Han har ikke til vane å spille fotball, det har aldri vært noe for ham. Som en av mange ting, eller egentlig alle ting, så var heller ikke fotball noe for ham. Men her, her ute på øya, akkurat nå var det greit, han spilte fotball, og det var en av de få gangen han hadde gjort det. Det var greit nå, først og fremst fordi motspillerne var få, og små. De var tre barn, fire med ham selv. Den ene av barna, var ikke helt som de andre, siden han var født med en hjerneskade som gjorde at han beveget seg ganske ustødig, og sjelden traff ballen. Men det var greit for ham, det var greit og for en gang skyld å føle seg litt flinkere enn noen andre, selv om det var noen med en medfødt hjerneskade. De to andre barna var et par år yngre en ham, de var tvillinger, men ikke helt like, eller de var ganske like bortsett fra en stor ulikhet som var veldig tydelig, de var nemlig en gutt, og jente, og allikevel tvillinger. Tvillinger av forskjellig kjønn altså. Det var greit, de var tvillinger, og et par år yngre. Og selv om størrelsen ikke nødvendigvis har noe å si i fotball, så var det jo noen fortrinn. Han var et par år eldre, og et par år større, og bare det var nok til at han følte seg litt bedre. – Goal! Ropte han som så mange ganger før, bortsett fra at denne gangen ble det faktisk mål. Han stod ikke hjemme på badet, og mimet et seiersbrøl i speilet etter å ha scoret goal.  Nei nå var det mål, og det var han selv som hadde scoret det. Det at det ikke var noen keeper der akkurat da, i målet, gjorde ikke noe. Keeperen stod bakom målet, og holdt seg i nettet etter et aldri så lite epileptisk anfall, noe gutten med den medfødte hjerneskaden ofte fikk, små, og hyppige anfall, som sikret ham et fantastisk mål. Så der og da kunne han faktisk like epileptiske anfall, siden de var med på å få han til å føle seg vel, og suksessfull. Fornuften som bodde i ham syntes synd på gutten med hjerneskaden, men han orket ikke ta det innover seg, siden han syntes gutten minnet litt om faren. Faren som vinglet, og ikke alltid klarte å holde seg på beina, og som innimellom fikk anfall, raserianfall. Alltid full, alltid skjev, selvpåført hjerneskade kveld etter kveld. Og der satt den igjen. – Goal! Midt oppi det venstre krysset. Han ble ganske stolt, selv om det kun var for et lite stolthetssekund. Stoltheten ble like raskt borte som iskremdråpen som falt ned på kjolen til tvillingjenta, og som hun slurpet i seg i løpet av et stolthetssekund. Et stolthetssekund var litt lengre enn et vanlig sekund, det var akkurat så lenge at han så vidt kunne kjenne en god følelse som var på vei inn i kroppen. Langsmed en kjerrevei av dårlige følelser kjørte stoltheten, men stanset opp ved første dump i veien, slik som så mange ganger før. Jeg må få meg et bedre kjøretøy, tenkte han. En bedre vei, slik at det blir lettere å kjøre godfølelsene inn i kroppen, og parkere de der hvor de føles best. Egentlig ville det vært aller best med et museum av gode følelser, som alltid kunne stå parkert der, og nytes, brukes, og sees på ved en hver anledning.  Det andre målet var scoret, med en keeper som vinglet i nettet bak mål, og to iskremspisende tvillinger på sidelinjen. Han hadde scoret mål.

 

Han var gått ut av sommerhuset tidlig på morgenen, og tatt med seg et håndkle, dykkebrillene, svømmeføttene, og snorkelen han hadde fått dagen før. Stolt hadde han dykkerbrillene, og snorkelen tredd på toppen av hodet. Han følte seg tøff når han gikk slik. Det var ikke noe tilfeldighet hvordan han bar utstyret, siden det var prøvd ut på badet i sommerhuset før han gikk ut. Stolt hadde han vinket til moren, som allerede var stått opp. Moren stod alltid opp tidlig, og satte seg ned med kaffen, og avisen. Han skjønte det veldig godt, stå opp tidlig for å kunne være i fred, oppleve den roen som finnes i verden. Alle har rett til å oppleve jordens ro, og fred tenkte han, selv om man må stå opp grytidlig.  Dette var en av mange ting han, og moren hadde tilfelles. Stå opp tidlig, og kjenne på roen, og stillheten som finnes i huset der de bor, og steder der de var. Alltid opp tidlig, uten noen forstyrrelser, bortsett fra noen tanker som gjerne ville ødelegge morgenidyllen. Slik var det, like sikkert som solen står opp i øst, stod tankene opp i øst, vest, nord, og sør, i et evig tankekjør. Det var allikevel større sjanse for at tanken ikke var fullt så pågående om morgenen, og da helst så tidlig som mulig, når tankene ikke har våknet skikkelig. De sa aldri stort til hverandre om morgenen, mor og sønn. Det var en uskrevet avtale mellom de to, siden de begge forstod viktigheten av morgenens ro.

 

Snorkelen lå på bryggen sammen med svømmeføttene, og håndkleet. Langsmed bryggekanten, der hvor vannet var grunt, der holdt ham seg, redd for å gå lengre ut, redd for hva som kunne være der ute, på dypet, redd for dypet. Det var kaldt opptil knærne, kaldt på grunn av vannet som nådde ham dit, og kaldt på grunn av frykten for at det skulle nå ham lengre. Dykkerbrillene var på, ikke fordi han skulle dykke, men i tilfelle han fikk sprutet saltvann i øynene, og akkurat som svømmeføttene, og snorkelen, var dykkerbrillen først og fremst til for at han skulle se tøffere ut, og føle seg bedre enn det han følte seg. Han spilte rollen godt, og øste litt vann utover den lange lyse luggen. Slik, da så han ut som en ung mann som hadde dykket, og nå bare stod, og speidet etter noe han hadde mistet her inne på grunna. Slik kunne han stå i timevis, og late som. Han gjorde det enda det ikke føltes så godt, men det viktigste var at ingen skulle oppdage at han faktisk ikke dykket. Skulle det komme noen og spørre, så sa han bare at dagens dykkerøkt var over. Egentlig var ikke ”noen” så viktig, men det at denne ”noen” kunne fortelle moren hans at han ikke gjorde, det han sa han gjorde, det var viktig. Det var smertefullt, og ingen ting betydde mer for ham enn at moren skulle være stolt. Han brydde seg ikke om ”noen”, ikke faren, søsken, andre barn, ikke ”noen”, men han brydde seg om hva de sa til moren. Derfor var han nødt til å spille roller, roller hvor han var en annen, og fortalte at ting allerede var gjort før noen så det. Det var viktig at han var mye alene, for jo mer alene han var, jo mindre smertefullt, og mindre roller trengte han og spille. Det var tøft, og slitsomt. Hun måtte være stolt av ham, ingen andre betydde ”noe”.

 

Han var ute og gikk sammen med tvillingene, og gutten med en medfødt hjerneskade. Det var varmt i luften, han kunne se hvordan solen blinket innimellom sommerhusene langsmed sjøen. De var på vei et sted, til et hemmelig sted, et sted han hadde funnet forrige sommer. Det var et sted kun for barn, sa han til de andre, et sted ingen voksne har adgang til. Bortsett fra moren da, hun ville fått adgang, det var jo hun som var viktig. Men hun fikk heller aldri vite om stedet, for da ville hun forstå alt, alt han var, og ikke var. Dette hadde vært et sted hvor hun også kunne fått ro, det kunne vært hennes andre morgenstund. Men det var viktig, viktig at hun ikke forstod hvem han egentlig var, hun ville blitt lei seg, og følt smerte, smerte over at gutten hennes ikke hadde det så bra. Ingen måtte vite det, ingen måtte noen gang få vite det, vite at han ikke hadde det så bra.

Stedet lå bak en fjellknaus, inne i en hule, det hemmelige stedet ”Neverland”.  Det var som et lite hus der midt inne i fjellet, med steinvegger, steinbord, og stoler. – Tenk og alltid kunne ha det slik. Sa han, der han satt på en stein ved inngangen til hula, og speidet utover sjøen som lå der nede. Det var åpent, og fritt, allikevel hemmelig. – Muslingen har alltid et sted å gjemme seg den. Sa gutten med den medfødte hjerneskaden. – Den har alltid huset sitt med seg, og kan gjemme seg der uansett hvor den er. Jeg vil være en musling, tenkte han, og alltid kunne gjemme meg, og være trygg.

 

Faren brølte, og skrek, samtidig som han dro seg i håret. Fiskekroken satt i brystet, det var ikke noe farlig, det var så vidt den hang fast. Han kikket forskrekket ned på fiskekroken som hang der, og var lettere sjokkert et øyeblikk. Den hadde plutselig kommet, fiskekroken, ut ifra intet. Han tenkte det ville vært skummelt om fiskekroker hadde flydd fritt rundt slik som denne han hadde i brystet nå. Da kunne fiskekrokene stupt ut i vannet, og fanget fisk når de ville selv. Det ville da ligge flere døde fisk rundt omkring, siden fiskekroker neppe klarte å spise de selv. Ja for et sted gikk også fantasiens grenser. Når man gikk langsmed strandkanten var man nødt til å dukke, og passe seg slik at man ikke ble fanget på kroken, og i hvert fall ved strandkanten her.  Nå var han fanget, og fisket, fisket av faren, faren som brølte av sinne over den mislykkede fangsten, hans egen sønn.  Det var det faren gjorde, han erstattet sin usikkerhet, og redsel med sinne. Som han selv, var også faren en som ikke var så flink til å gjøre ting, faren var derfor også nødt til å gjemme seg, og han gjemte seg langt inne i en spritflaske. Siden faren ikke var noe flink til å spille de rollene han skulle, og for at ingen skulle oppdage hans udugelighet, så han seg nødt til å bruke alkohol som sparringspartner. Faren var i ”bokseringen” hver helg, og i alle ferier de hadde, han sparret uten hjelm, med sparringspartneren sin, alkoholen. Og alle viste det, om man bokset uten hjelm, og annen nødvendig beskyttelse så ble man dum i hue. Men det var akkurat den sparringen faren trengte, slik at han ble dum i hue, kortenkt, kortfattet, og ikke minst, det å kunne tømme hodet helt, og ikke å føle noe, bortsett fra sinne, de eneste følelsene som fikk flyte fritt. Sinne som en vulkan, uten mål, og mening, annet enn og spy ut lava, og ødelegge det som er i dens vei. Fiskekroken satte seg fast i brystet, etter et mislykket kast fra faren, og uten nok alkohol, og gjemme seg bak, hadde ikke faren kontroll på redselen, men hoppet rundt og skrek, og brølte. Oppførselen til faren fikk gutten til å føle seg liten, enda mindre enn det han egenlig var. Han var ikke flink nok, ikke flink nok til å ha bli fanget på fiskekroken engang. Han kjente tårene komme, det var han flink til, gråte var noe han kunne godt, etter mange års trening, og praktisering. Dette gjorde faren enda mer opprørt, og redd. For ved at han gråt, trodde faren at det gjorde veldig vondt, noe det egentlig ikke gjorde, fiskekroken hang jo bare så vidt der. Den hang så løst at en liten bevegelse ville være nok til at den falt ut, og faren kunne roet seg. Men han stod i stedet helt stille, og opplevde smerten som var der, ikke fra fiskekroken, men innenfra kroppen. Han kunne se for seg de to eventyrfigurene til Torbjørn Egner, Karius, og Baktus som romsterte, banket og slo der inne i kroppen hans, og han hadde lyst til å skrike ”Au au det gjør så vondt i sjela mi”. Smerten kom innenfra i det som kalles sjelen. Sjelesmerte, sjelesorg, tenkte han, og røsket ut fiskekroken, og løp, løp så fort han kunne bortover svabergene. Bort fra smerten, bort fra sjelen. Men sjelen var alltid hakk i hæl, og han viste at løpekonkurransen med sjelen ville ende med tap. Selv om han ofte ledet i begynnelsen, og løp så fort at alle smerte ble borte, kom sjelen alltid opp på siden av ham, og ved målgang så var det sjelen som vant. I målområdet stod de klare til å overlevere pokalen med sorg, og kransen av smerte til vinneren, sjelen hans.

 

Muslingen, han kunne se hvordan Muslingen lå urørlig på en stein i bunnen av sjøen langsmed brygga. Det var litt kjølig, siden det fortsatt var tidlig på morgenen, og solen ennå ikke hadde rukket og begynt å varme skikkelig. Jeg lurer på om Muslingen fryser der nede, tenkte han, der han selv stod i vannet, og hakket tenner med dykkerbrillene på hodet, og med vann opptil knea. Han ålet seg opp på bryggen, og la seg på bryggekanten med håndkleet over seg, og ansiktet vendt mot vannet. Herifra kunne han følge med på Muslingen som kravlet rundt der nede med sakte bevegelser, i huset sitt. – Gå inn i huset ditt, og sett på varmen da vel. Sa han til seg selv. Kanskje Muslingen ikke kommer seg opp, opp hit hvor jeg er, tenkte han. Her oppe hvor solen bretter seg over, som en dyne, varm og god. Han ålet seg ned i vannet fra bryggekanten, og prøvde å fiske opp Muslingen der nede. Etter en stund fikk han tak i den, og la den på bryggen i solen, slik at den skulle bli varm og god. Dagens gode gjerning tenkte han, og følte seg flink, og stolt.  – Ser deg etterpå da. Sa han til Muslingen, samtidig som han tok fatt på veien opp til sommerhuset for å spise frokost.

Etter frokosten var han igjen nede ved bryggen, klar for sin dykkerbragd nummer to for dagen. Han var egentlig ikke klar, men det var noe han var nødt til å gjøre for å fremstå som en hvilken som helst annen gutt på hans alder. Muslingen lå fortsatt der han hadde lagt den. – Tenker du har det varmt og godt nå. Sa han til seg selv, og ålet seg nedover bryggekanten med dykkerbrillene på rett plass. I samme øyeblikket var han gutten med den medfødte hjerneskaden, i ubalanse, sklidende på en stein i vannet. Han stupte ufrivillig lengre ut i vannet, ut mot dypet. Dypet, bare tanken gjorde at han fikk krampeaktige, spastiske bevegelser. Han kunne ikke kjenne bunnen under føttene lengre, og kavet det han kunne. Kavingen var svømmetak, siden han egentlig kunne svømme, men han var bare så fryktelig redd for dypet, og det som skjulte seg der nede. Mellom det ene dykkerbrilleglasset fra den siden av dykkerbrillen som fortsatt satt på riktig plass, kunne han se Muslingen som lå på bryggekanten. Det var som Muslingen ropte – Kom, kom, kom, du klarer det, du er bra nok! Og igjen kunne han kjenne bunnen under seg, gutten med den medfødte hjerneskaden var borte, og han var igjen stødig. Han rettet på masken, slik at alt skulle se riktig ut igjen, slik det var forventet av ham, forventet av en gutt i hans alder, ute på dykkertur.

 

Fotballbanen, som egentlig bare var en del av en åker, men hvor det var plassert ordentlige fotballmål, lå ved siden av et hus, huset ble kalt samehuset. I samehuset var det ikke noe folk nå, ikke om dagen, men om natten kom det lyder fra huset. ”Spøkelser” tenkte han. Spøkelser er jeg ikke redd for, men alt annet.

Kvelden før var han blitt lovet av faren, at han kunne være med ut på fisketur, med den store fiskebåten dagen etter. Faren var full igjen, og skrøt av de store fiskene de skulle fange. Og på en eller annen måte, fikk det han til å føle seg som et midtpunkt, noen viktig, og bra nok. Morgendagen kom, han var fullt påkledd, og klar til å reise på fisketur. Da han møtte faren på kjøkkenet følte han seg ikke lengre som et midtpunkt, eller viktig. Faren sa ingenting, bare brummet så vidt god morgen innenfra skjegget et sted.  Faren hadde rødsprengte øyne, og så ut som en djevel med sitt bustete hår som hadde blitt formet som djevelhorn av puta den natten. Faren var blitt sitt sanne jeg tenkte han. Faren var djevelen, og alt ble med et mye mer forstålig for ham. Alt som hadde skjedd i hans korte men turbulente liv, var forårsaket av djevelen. Moren var Gud, og faren var djevelen. Det var slik det hang sammen. Og for et helvete, og en himmel han hadde levd i disse årene. Med morgenstunder sammen med Gud, og all den kjærligheten han kunne tenke seg. Kvelds, og nattestunder med djevelen, og all den frykt han kunne tenke seg. Allikevel ville han på fisketur, ikke for at han hadde et stort ønske om å være med faren på denne turen. Men det var viktig, viktig for at moren skulle synes han var bra nok, og bli stolt av ham.

Innenfor skjegget mumlet faren. – Du får nok bli hjemme i dag, det passer ikke at du er med. Verden falt sammen, han var ikke noe midtpunkt, ikke viktig, ikke bra nok. Han forbannet djevelen, og den verden han hadde skapt rundt ham. I et sommerhus i skauen, i en helvetes verden, hvor alle ruter ble knust.

 

Han gråt, gråt som så mange ganger før. Sjansen for å gjøre moren stolt, ved å være med på de voksnes fiskebåt var borte. I morgen skulle de hjem, hjem til det samme, ”hjem til den samme usikre meg” tenkte ham. Ingen fiskebåt i enden av veien, bare en helt vanlig vei blant helt vanlige hus. Tilbake dit hvor alle viste hvem han var, og hvor sjansen for å vise hvem han kunne være, og gjøre moren stolt, var veldig liten. Han hadde tapt, tapt kampen om å være den han ville være, og prøvde å være, fiskebåten hadde seilt.

 

De møtte opp alle sammen, ved fotballbanen. Gutten med en medfødt hjerneskade, tvillingene, og ham selv. Han ville vise de noe, der inne i samehuset. Han åpnet inngangsdøren til samehuset, det var så vidt den hang sammen, og det knaket spøkelsesaktig når han åpnet den.  Det var mørkt der inne, men solen laget en stripe av lys inn gjennom det ene vinduet. Opp til annen etasjen gikk det en trapp. I det ene rommet i annen etasje lå det en gammel madrass, ølflasker, og blader med bilde av nakne damer på. Det var også et nattbord ved siden av madrassen, i nattbordet var det en skuff, hvor det lå noen mynter, en halvfull sigarettpakke, og en fyrstikkeske. Fyrstikkesken tok han i lomma, det andre lot han ligge. Vinduet på rommet der hvor madrassen lå var knust, det var ikke noe glass igjen. Så han kunne med letthet dra madrassen mot vinduet, og dytte den ut. Den landet nedenfor på den overgrodde gressplenen, nesten lydløst, men ikke støvfritt. Det stod en støvsky opp fra madrassen, som nesten nådde helt opp til annen etasje der hvor den hadde flydd ut. Nå lå madrassen der, ved siden av samehuset, på gressplenen. Gresset var tørt etter en lang varm sommer. – Vi gjør det! Sa han til tvillingene, og gutten med medfødt hjerneskade. – Jeg teller til tre. De dro hver sin fyrstikk nedover ripa, og med et lite poff så tente fyrstikkene seg, og flammen lyste opp fra de tidligere så røde hodene. – En, to, tre! Fortsatte han. Og på tre var det som de alle viste hva de skulle gjøre, uten at de hadde snakket om det. De kastet fire brennende fyrstikker opp på madrassen, flammene spredde seg fort, og stod nå flere meter opp i luften. Han kunne se hvordan flammene tok tak i gresset rundt dem, og spredde seg hurtig utover. Han fant et teppe, og prøvde å slå på flammene, men forgjeves, de var for sterke, og for mange. Flammene begynte også å bevege seg oppover veggene på samehuset, og det var da han fant ut at det var på tide og løpe. De løp alle sammen, mot skogen opp på fjelltoppen. Fra fjelltoppen kunne de se hvordan samehuset langt der nede stod i lys lue og brant. Han følte seg svimmel, og sjanglet rundt. – Nå orker jeg ikke mer av dine svakheter, sa han til gutten med den medfødte hjerneskaden, og dyttet ham utenfor fjelltoppen. – Og dere, det blir bare alt for mye, dobbelt opp. Sa han til tvillingene, og dyttet også de utenfor fjelltoppen. Han satte seg ned på fjellkanten, og kikket nedover fjellsiden hvor han hadde dyttet de andre barna, det var ingenting der nede, det var som de aldri hadde eksistert, noe de heller ikke hadde gjort. De var en del av ham, venner han selv hadde skapt, i mangel på venner, men nå var også de borte, han hadde drept dem, de lå blodige, og forslått der nede et sted, de var borte, og han var nå helt alene. Helt alene, uten en stor fisk å vise til moren, som han hadde fanget etter å ha vært med fiskebåten ut på havet. For det var det som betydde noe, å gjøre moren stolt.

 

Nede ved samehuset kunne han se brannmenn som var i full gang med å prøve å slukke det overtente huset. Selv gikk han ned mot sommerhuset, og hentet dykkerutstyret, og videre ned mot bryggen. Nede ved bryggen var det folketomt, de som ikke var på fisketur var oppe og så på den store brannen. På bryggen kunne han til sin store forferdelse se, at Muslingen ikke lå der han hadde lag den. Han speidet utover i vannet, og der, litt lengre ut enn han pleide ”å dykke”, på en stein i vannet, der lå Muslingen. Han bestemte seg der, og da for å redde den. Muslingen skulle komme tilbake her på bryggekanten, og nyte sola akkurat slik han kunne, og tenk hvor stolt moren ville bli når han hadde reddet Muslingen. Han tok på seg alt utstyret denne gangen, til og med svømmeføttene, og snorkelen. Han ålet seg ned langsmed bryggekanten, og la på svøm. Han svømte med bestemte tak mot muslingen, gjennom fiskehoder, og annen innmat fra dagen før, når fiskerne hadde rensket fisk etter at de hadde kommet inn fra fisketuren. Han kjempet mot frykten, frykten for dypet, dypet nær der muslingen lå. Der, han fikk tak i muslingen. Det ble vannskligere å svømme med Muslingen i hånda, men han holdt fast. Han gikk under vann flere ganger, og fikk seg noen ufrivillige slurker av saltvannet på vei tilbake mot bryggen. Når han tilslutt nådde bryggen, med Muslingen i hånda, skulle han til å strekke seg mot bryggekanten for å legge fra seg Muslingen, da kjente han at det ene beinet ikke ville være med. Beinet hang fast i noe, noe der ned på bunnen. Han kavet, og svømte, men kom seg ikke løs. Det begynte å bli slitsomt. Under ham satt den ene av svømmeføttene fast i en krok, kroken var delvis inne i kjeften på et torskehode. Han var igjen fanget av fiskekroken til faren, djevelen hadde tatt et solid grep om ham, og denne gangen så det ikke ut til at han kom seg unna.  Jeg må redde Muslingen tenkte han idet panikken begynte og ta overhånd. Jeg må gjøre mamma stolt. Det verker i armer, og føtter. Jeg orker snart ikke mer,

 

Samehuset var nedbrent, og brannen var under kontroll, sommergjestene var kommet seg ned på brygga igjen for å fange dagens middag. På vei ned mot brygga hadde de kunnet se fiskebåten komme inn etter dagens fiske. Under brygga lå han, og det tidligere så solbrune fjeset, var nå helt hvit. Han har et tilfredsstillende mine om munnen. Det er fredfullt rundt ham, ingenting å være redd for, han er trygg. På bryggekanten ligger det et inntørket Muslingskall. Han hadde greid det, vært flink nok, og reddet Muslingen. Det blir aldri noen fisketur med fiskebåten, det blir aldri noen annen gang, men muslingen er reddet, og moren vil bli stolt, stolt av gutten sin.

Slutt.

 

 

0 0 votes
Article Rating
del på
Abonner
Gi beskjed om
guest

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

0 Comments
Inline Feedbacks
View all comments

0
Would love your thoughts, please comment.x
()
x
Comodo SSL