Før jul dukket en mystisk bok opp i postkassen min. En nygotisk grøsser … og det er jo perfekt julelektyre. Skrevet av Didrik Morits Hallstrøm, en mann jeg ikke har hørt om tidligere, men dette er altså hans andre bok.
Selve omslaget er innbydende og sendte meg straks ut i refleksjoner om den klassiske «gressklippermannen», samtidig som jeg så for meg en fortelling som leker med både tid og rom; i det hele tatt mye, mye mer enn hva omslagsteksten hintet forsiktig om.
Forlaget skriver: «Adam, en eksnarkoman oslogutt, mottar et brev. Bestefaren Ingvald ligger for døden og vil ha ham til Krø; en forblåst øy på Vestlandet.
Adam oppdager snart at Krø skjuler mer enn vrakrestene av en ødelagt familie. Hva finnes bak den skjulte døren i kjelleren? Hvem er skikkelsen som forfølger ham i WhiteWorld? Hva gjør man med venner som er lei av å være døde?»
Hovedpersonen, Adam, viser seg å være en mildt sagt meget mangefasettert mann. Han vekker straks sympati, det gjør også samboeren hans, Ylva, og den kreftsyke stesønnen Dennis. Dramatikken i denne boken er både konkret og meget flyktig.
Flyktig? Ja. Adam jobber øyensynlig som animatør og tilbringer mye tid med det private prosjektet som omtales WhiteWorld. En virtuell verden hvor alt er hvitt og bestående av geometriske figurer. Denne verdenen er altså noe han har skapt – og skaper. Men noe skjer, og nøyaktig hva som skjer avhenger av leserens fortolkninger. En måte å lese denne fortellingen på er at Adam bruker WhiteWorld for å flykte fra en virkelighet som er for tung å bære. Eller, kanskje WhiteWorld er referanserammen hans for hans fortid som narkoman, en slags digital sanselig tripp. Men det kan også være en slags moderne fortolkning av en tosidig(?) port mellom oss og det hinsidige.
Forvirrende? Tja. Det kommer an på deg som leser. Hvordan du tar fortellingen. Jeg måtte lese flere kapitler på nytt for å finne igjen tråden jeg mente å ha funnet. For forfatteren greier på en snedig måte å viske ut skillet mellom hva som er virkelig og hva som er fantasi. Takket være WhiteWorld dukker hans avdøde bestevenn Christian opp, og han lover å hjelpe Adam og Ylva med å gjøre Dennis frisk, men da må først Adam dra til den mystiske øya Krø (hvor bestefaren ligger for døden) og senere, gjennom et sett bisarre hendelser, rematerialisere Christian …
På øya Krø og i huset etter bestefaren oppdager Adam en grusom familiehemmelighet … som jeg ikke vil røpe, men det er først nå at boken begynner å bli virkelig grøsser.
Og hele tiden blir man som leser sittende og gruble: opplever han dette – i virkeligheten? For hva er egentlig virkeligheten her når både denne og den virtuelle verdenen på mange måter smelter sammen? Forfatteren konkluderer verken med dette eller hint, han bare antyder og viser muligheter, og det blir opp til deg som leser å fungere som en slags Schrødingers katt, for her er alt mulig.
Tidssprangene og sprangene mellom en antatt virkelighet og en antatt virtuell konstruksjon og reddsomme gjesteopptredener fra det hinsidige gjør dette til en komplisert psykologisk thriller. Språket er korthogd, levende og i rustfritt stål. Det passer fortellingen og karakterene.
Jeg fant omsider min måte å forstå fortellingen på, men det er neppe sikkert at det var intensjonen, og du vil kanskje oppleve boken helt annerledes. Om dette er en nygotisk grøsser eller en psykologisk thriller er vanskelig å si. Alle sprangene i tid og dimensjoner er tidvis grenseløst irriterende, og slutten er et kapittel for seg selv, da det ikke egentlig er noen slutt. Jeg er helt overbevist om at fortellingen hadde stått vesentlig sterkere med en avslutning som kunne roet ned tempoet fra lyshastighet til gangfart.
Edit: Diverse omstendigheter har medført fravær av undertegnede i bloggosfæren, men nå er jeg altså tilbake igjen.
Kalde fakta:
- Tittel: Krø
- Forfatter: Didrik Morits Hallstrøm
- Genre: Nygotisk grøsser
- Forlag: Cappelen Damm
- Sidetall: 215
- Utgitt: 2014
- Kilde: Anmeldereksemplar
- Mitt terningkast: 3
- Integritetserklæring
lest 4 756 ganger
Velkommen tilbake! Spennende omtale du har skrevet. De fleste skryter hemningsløst av denne boken, så det var forfriskende med en som var tilnærmet enig med meg 🙂