Sign up with your email address to be the first to know about new products, VIP offers, blog features & more.

Antatt!

Endelig, nå blir det bok!

Endelig, nå blir det bok!

Endelig! Etter utallige år med knallhardt arbeid, forsakelser, talløse nederlag og motgang i alle regnbuens farger: endelig har jeg klart det! Jeg er antatt og skal gi ut bok!

 

Ja, du leste riktig. Siden jeg var et knøtt har jeg alltid drømt om én gang å kunne lykkes med noe som for meg har fremstått som den virkelig store drømmen: å få utgitt en bok. Å bli … forfatter. Jeg har alltid elsket det skrevne ord, omtrent i enhver form, og det er også hva jeg har levd av, dog uten å være klassifisert som … forfatter. Før  nå!

 

Mitt første møte med virkelighetens grusomme verden fikk jeg som 17-åring da min aller første virkelige flørt med forlagsbransjen endte med en bloddryppende refusjon. Nå, fryktelig mye senere, kan jeg innrømme at jeg før dette solgte mang en historie til diverse ukeblader, og den velvilligheten jeg da fikk for tekstene mine gav meg ekstra mot til å ta det Det Store Steget. Men min første novellesamling fikk altså forlagets konsulent til å rynke på nesen, og i ettertid har jeg jo forstått hvorfor. Jeg manglet rett og slett alt, med unntak av gode og sære idéer.

Det bloddryppende avslaget i form av en alvorlig konsulentuttalelse fikk meg til å innse mangt og meget; blant annet at jeg måtte lese mye mer, og også i andre genre enn de jeg elsket. Og man burde ikke lefle med å skrive om livet uten å ha levd et liv. Blant svært mye annet. Litteratur må tas på alvor. Det er ingen lek.

Så jeg gikk i dvale, og det skulle gå lang tid før jeg forsøkte meg igjen. Og det gjorde jeg. Gang på gang. Hver eneste gang var jeg overbevist om at manusbunken jeg sendte fra meg var så forrykende god at den bare kunne trykkes umiddelbart. Men slik var det naturligvis ikke. Blanke refusjoner med forlagenes standardbrev. Jeg har kjent og følt på nederlagets skarpe brodder så mange ganger at jeg ikke lenger blir knust av dem. Nei, snarere har det blitt slik at jeg i stedet har grepet til det litterære sverdet, pennen, og skrevet mer. Den som gir seg er som kjent en dritt. Og jeg vil ikke gi meg!

Hele tiden har jeg forsøkt å forbedre meg; jeg leser som en hest hver eneste dag, jeg leser ulike genre, jeg har hyllemetere med faglitteratur om skriving, jeg har deltatt på mengder av skrivekurs og litterære arrangementer, og sakte men sikkert har stadig flere koder blitt løst. Man kan nesten snakke om en slags modningsprosess.

Enhver kan skrive. Det er helt sant. Men, som den godeste Stephen King sier: writing, not typing! Å skrive litterært er et håndverk, det er en fornøyelse og et sabla blodslit. Det er ikke noe du kan gjøre halvhjertet, nå nei, du må gå «all in» og virkelig ofre. Du skal grine og rive deg i håret, du skal være knust og virkelig helt på bånn, for først når du har sett bunnen har du forstått hvor du skal starte. Ta bare en titt på noen av de tidligere innleggene mine på Skrivehula for å få en liten formening om frustrasjonen man kan forvente.

Nei, jeg har overhodet ingen ambisjoner om å bli rik av dette. Jeg er ikke blind overfor realitetene; jeg er debutant, min første bok er for barn/ungdom, og jeg utgis på et lite forlag. Antagelig bør jeg være takknemlig om boken dukker opp hos noen få bokhandlere, og forfattere i dag må by på seg selv hele tiden for ikke å være usynlig. Den virkelig store gevinsten for meg er at det kanskje finnes noen der ute som vil lese meg, som vil fryde seg, bli engasjert, bli nysgjerrig. For jeg tar opp store spørsmål i denne boken.

Før 2017, det vil med andre ord si i 2016, vil min aller første bok komme ut bak to stive permer, men også som e-bok. Dette er en fantasyfortelling for barn fra 10 til 100 år, en fortelling med flere viktige budskap og mange dimensjoner. Slik manus nå foreligger er det på i overkant av 70 000 ord, og arbeidstittelen er «Ormedreperne». Hva vi ender opp med til slutt vet jeg ikke, men veien videre blir en lystseilas hvor jeg ivrer etter å komme ombord.

Forlaget som har troen på meg og fortellingen min er Liv forlag, og de holder til i Larvik. Måtte det regne roseblader over forlagshuset!

Jeg vil også si takk til alle som har lest meg, og kanskje aller mest: takk til de mest kritiske der ute, de som virkelig lyste meg i litterær bann og høvlet meg ned for fote!

 

Senere vil jeg fortelle mer om prosessen videre underveis mot bokens fødsel. Jeg forventer mye hardt arbeid, krangling og flisespikkeri, søvnløse netter og oseaner av beksvart kaffe, og jeg gleder meg til alt – absolutt alt!

 

Endelig!

 

 lest 4 457 ganger

del på
15 Responses
  • anne cecilie
    28. april 2015

    Gratulerer!!!! Bli i den sprudlende lykkefølelsen en stund. Det er fantastisk å få det til!!

    • Skrivehula
      9. mai 2015

      Ja, det er absolutt fantastisk, det skal være sikkert! Tusen takk! 🙂

  • Sylla
    9. mai 2015

    Gratulerer, det har du jobbet lenge for. Jeg har fulgt deg i mange år og finner det særs oppløftende at arbeidet du har gjort bærer frukt..

    • Skrivehula
      9. mai 2015

      Tusen hjertelig takk! Frukten for meg er uansett at andre får sjansen til å lese noe som er skapt av min ånd, og kanskje, men bare kanskje, har jeg lagt kimen til forundring og engasjement. Ikke noe vil glede meg mer enn det 🙂

  • elseberitkristiansen
    11. mai 2015

    Wow, John Olav! Gratulerer! Jeg er virkelig glad på dine vegne:)

    • Skrivehula
      11. mai 2015

      Tusen, hjertelig takk! 🙂

  • Skrivehula
    15. mai 2015

    Tusen takk 🙂

  • jodler
    19. mai 2015

    Gratulerer, så morsomt! Har vært innom her dann og vann, og fulgt med på deg, og dette er lønn som fortjent, etter langvarig strev, dessuten skriver du jo jævlig bra, det jeg har lest i alle fall.
    Har akkurat levert mitt tredje manus i dag, etter to refusjoner tidligere. Så er det bare å vente, håpe, og begynne å skrive på et nytt prosjekt, og håpe at man en dag står der du gjør nå.

    • Skrivehula
      19. mai 2015

      Tusen, tusen takk! Det eneste rådet jeg kan gi med imperativ tyngde er at man aldri noensinne må gi seg! 🙂

  • Gjest
    18. januar 2016

    Hvordan går det med utgivelsen? 🙂

    • Skrivehula
      25. januar 2016

      Hei!
      Jo takk, det går aldeles utmerket! Et manus blir jo ikke automatisk en bok uten mange, mange runder med redaktør og dernest språkvask. For tiden jobber jeg med tredje redaktørrunde, og manus er blitt vesentlig forbedret i denne prosessen 🙂 Så, i løpet av 2016 vil Isilds Vrede se dagens lys bak to permer 🙂

      • Gjest
        31. januar 2016

        Så bra!
        Det er jo dette som er drømmen – en kvalifisert leser som kan hjelpe til med å utvikle manus – den forjettede redaktøren. Hurra! 🙂

        • Skrivehula
          1. februar 2016

          Du aner ikke hvor høyt jeg setter redaktøren min. Å ha en dyktig redaktør er som et paradigmeskifte i forfatterskapet; han har et blikk og en hjerne som evner å påpeke detaljer som har gått meg hus forbi. Det kan ikke understrekes nok hvor viktig denne rollen er 🙂

  • […] Det er skummelt å komme med slike tildragelser når man er omgitt av andre litteraturinteresserte og, ikke minst, meget veletablerte forfattere. Men vi gjorde så. Vel vitende om det mikroskopiske nåløyet forlagene opererer med. Fallhøyden er ekstremt stor. Jeg vet det godt, for innen denne festivalen hadde jeg rukket å bli refusert i svært mange år. Første gang som 17-åring. Jeg skulle ikke debutere før 29 år senere. […]

  • […] lyktes til slutt, jeg ble faktisk utgitt, og boken min, Isilds Vrede,  ble innkjøpt av Kulturrådet. En bedre kvalitetsanerkjennelse kan […]

Hva mener du?

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *