Sign up with your email address to be the first to know about new products, VIP offers, blog features & more.

Veien til utgivelse – og etter!

I april 2015 lyktes jeg endelig med å bli antatt. Min første bok skulle omsider se dagens lys! Liv Forlag ville utgi «Ormedreperne» det som senere ble til bokens opprinnelige navn: «Isilds Vrede». En økofantasy, med primær målgruppe fra 9-13 år, men likevel en relativ crossover og følgelig for lesere i alle aldre.

I midten av september 2016 møttes alle høstens debutanter hos Liv Forlag, Forlagshuset i Vestfold, til seminar og orientering om virkeligheten for den enkelte nyslåtte forfatter fremover. Vi feiret oss selv, for det hadde vi minsanten fortjent! Med tanke på hvor få som slipper gjennom forlagenes nåløyer er det helt klart at vi tilhører en eksklusiv gruppe. Jeg vet jo det, du verden; jeg har ikke tall på hvor mange refusjoner jeg har måttet tåle i den knallharde lærlingeperioden mellom skribent og forfatter. Den startet da jeg var 17. Jeg ble først antatt 29 år senere … Og nå er boken her!

isild_innvendig
Jeg skal love at det er absolutt magisk å få overrakt det første fysiske eksemplaret av boken man har jobbet så utrolig mye med. Beundre glansen på forsidebildet, snuse inn duften fra papiret; det gledelige gjensynet med ordene, åpningen man har jobbet så lenge med; kapittelinndelingen, ah – alt er bare som å bli gjenforent med et lenge tapt familiemedlem. Borte vekk er alle timene, dagene, månedene, årene med hodepine og forsakelser, med tvil og håp, med blodskutte øyne, prekær søvnmangel og forhøyet blodtrykk. Det er bare glede. Det er gjort!

 

 

Om å bli selger

Men … En fersk debutant har knapt nok startet arbeidet når boken foreligger. For da begynner jobben med å gjøre den kjent. Det holder ikke at bokhandlerne over det ganske land har boken tilgjengelig for salg; som e-bok, og som ordentlig papirbok i hardcover. Nei, som debutant er det om å gjøre å ta på seg selgerhatten og oppsøke bokhandlerne, gjerne med leseeksemplarer, og forsøke så godt man kan å skape interesse om nettopp sin bok.

 

Man må være offensiv overfor media og enhver kulturell sammenheng hvor det kan være en liten åpning for noen sekunder med promotering av egen bok. Det er en selvfølge at man er svært aktiv på alle sosiale medier, men dog uten å bombardere og forurense webosfæren. Selvfølgelig har jeg også laget egne nettsider for boken – de er det jo også henvist til i boken. Hvorfor? Jo, fordi deler av den antatte lesersfæren egentlig ikke har lov til å være på Facebook. Men jeg vil at de skal ha mulighet for å mente og spørre og grave om boken, siden jeg implisitt stiller dem en rekke spørsmål.

De fleste selgere av yrke vil nok nikke bekreftende og si at: – Vel, det er jo et minimum. Markedsføring er faktisk et eget fag.

Ja, det er det jo. Men mange forfattere er av natur introverte. Det er jo en grunn til at man bruker det skrevne ord som uttrykksform for sin kunst. Likevel er det ikke rom for den slags sperrer når du må gjøre boken din kjent. Alle hemninger må druknes på dypt vann. Og det er så visst en prøvelse. Foreløpig har jeg klart meg bra, og jeg kan med hånden på hjertet si at jeg vil bli overlykkelig hvis noen skulle finne på å anmelde boken min. Uansett hva de måtte mene, for en bok er først død når den ikke vekker noe oppmerksomhet.

Gjennomsnittsforfatteren i Norge selger rundt 300 bøker. Og da er alle med i regnestykket. Debutantene selger færre. Noen får ikke oppmerksomhet i det hele tatt, og bøker spesielt rettet mot barn og unge blir sjelden eller aldri omtalt i de store avisene. Dessuten er det stadig færre aktører som anmelder bøker. Men jeg håper og tror og vil gjøre alt mitt for at boken får den sjansen den fortjener.

Vel, nå har jeg snakket en del om opplevelsene etter en utgivelse.  Som kjent er det en del arbeid som skjer før man har kommet dit.

 

 

Etter å ha blitt antatt

Når man først blir antatt går det noen dager hvor man rett og slett må hente seg inn igjen. Man må lande, bokstavelig talt, for det er en ut-av kroppen opplevelse.  Så begynner jobben.

Manuset ditt vil bli oversendt en redaktør. Dette vil være din nemesis, for det er redaktøren som sammen med deg skal transformere manus til et litterært høyverdig produkt. Som debutant vil du anse redaktøren for å ha overtatt enhver gude- og jerntrone, for deres merknader, råd og innspill er definitivt gull verdt. Hvis du ikke klarer å samarbeide med redaktøren vil ikke manus bli bedre. Antagelig vil det heller ikke bli utgitt.

Men du må ikke forledes til å tro noe annet enn at jobben med å omskrive og bearbeide manus – den er fortsatt din. Den store forskjellen er at du nå har en meget profesjonell makker, en mentor, en teknisk og stilistisk gudeskikkelse som leder deg vekk fra villfarelser og slett litterært arbeid. I forhold til redaktøren er man en lærling, og som lærling forventes det at man lærer. Forbedrer seg. At man viser en vilje til endring.

Kanskje ett eller flere kapitler fra manus forsvinner. Kanskje enkelte karakterer må få andre egenskaper. Kanskje du blir gjort oppmerksom på «hull» i fortellingen. Og så videre – ad infinitum. Redaktøren ser det du ikke ser. Hvis man så er klar for å bestå første del av lærlingeperioden, da har man allerede etter første gjennomgang lært seg å virkelig verdsette redaktørens bistand.

Manus blir så skrevet om. Man kutter. Først med skalpell, så med motorsag. Arbeidet er tidkrevende og intenst. Du leser manus igjen og igjen etter endringene; henger alt sammen? Hvordan fungerer den nye stemmen? Hva og hvor legger jeg igjen et spor x som fører til hendelse y i z? Vent litt … det vil jo få konsekvenser for æ i ø i å …!
Så, omsider, sender man det nye produktet tilbake til redaktøren. Det går litt tid, og man får en ny arbeidsliste, nye kommentarer – du ser sammenhenger du ikke har sett før, og hele prosessen gjentas. Igjen og igjen. Du forstår at manus ikke blir ferdig dette året, selv om du trodde at det var så å si trykkeklart når du leverte det fra deg.
Prosessen er lang, lærerik og smertefull. Du ofrer, men vinner samtidig så uendelig mye. Manus er i ferd med å bli endret til en litterær fortelling. Alt er løftet – du ser det, til slutt.

Nest siste fase i den store evolusjonen av manus til bok er korrekturleseren og språkvaskerens bistand. Det er ikke rent få ganger man leser ord for ord, linje for linje, for det er ikke gitt at du er enig i alt som da blir gjort eller foreslått. Tross alt skal du stå inne for det språklige også, og enhver prosess har svake punkter.
Det aller siste stadiet er den siste sjansen til å endre manus, og det er når du får oversendt trykkefilen for godkjenning. Da leser du ikke lenger ord for ord, men bokstav for bokstav. Da må man bare rett og slett gjøre som Knausgård og gå ut av tiden.

 

Og tiden går. Plutselig får du beskjed fra forlaget om at boken er ferdig trykket. Frieksemplarene dine venter. De venter på deg!!
Javisst er dette en lang og krevende prosess. Men, du verden: det er givende!

 

Henger du fortsatt med? Psst: Så lenge jeg har vil jeg selge mine ekesemplarer av boken signert – og det kan du gjøre fra nettsidene jeg har laget for Isilds Vrede!

 

lest 5 655 ganger

0 0 votes
Article Rating
del på
Abonner
Gi beskjed om
guest

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

0 Comments
Inline Feedbacks
View all comments

0
Would love your thoughts, please comment.x
()
x
Comodo SSL