Min første refusjon

For 30 år siden fikk jeg min første refusjon. Dette var i 1986, da var jeg en håpefull og håpløs amatør som trodde jeg hadde skrevet verdens beste novellesamling, men slik ble det ikke for 17-åringen.

Denne refusjonen tvang meg til å innse at det ikke fantes noen enkel vei mot utgivelse. Skrivingen, som for meg utelukkende var lystbetont, var noe som måtte tas på blodig alvor. Jeg er så glad i dette dokumentet at jeg har hengt det opp bak glass og ramme i skrivehulen min, som en evig påminnelse om at dette Virkelig Er Alvor.

Konsulentens ord var knallharde for en drømmende tenåring. Brutalt, men også ekstremt ærlig – og velment. Konsulenten hadde rett. Det finnes ingen snarvei, man må ofre mye, i verste fall: alt. Det er sant. Veien til endelig å bli utgitt har pinadø ikke vært brolagt med roseblader, men med torner, miner, krokodiller, glødende kull, skorpioner og endeløse fallgraver med særdeles skarpe spyd i bunnen.

Jeg lyktes til slutt, jeg ble faktisk utgitt, og boken min, Isilds Vrede,  ble innkjøpt av Kulturrådet. En bedre kvalitetsanerkjennelse kan man ikke få. Samtidig vet jeg at veien videre på ingen måte er opplagt, den er ikke så vesentlig mye enklere, for man må ofre, man må gi alt. Litteraturen må tas på alvor.

Den 30 år gamle dommen har alt for lenge utelukkende vært kun meg til eie. Som en inspirasjon og som et viktig apropos har jeg besluttet å omsider dele den med de som er interessert. I løpet av de ti siste årene har jeg forsøkt meg med forskjellige manus til forskjellige forlag, men jeg har aldri noensinne fått noe annet tilbake fra dem enn standard refusjonsbrev, og noen ganger ikke engang det. Men jeg har i alle fall fått én konsulentuttalelse, i 1986, og her er den:

John OIav Oldertrøen

Takk for at vi fikk gjennomgå manuskriptet ditt, men vi finner dessverre ikke å kunne utgi det. Til det er du nok altfor umoden og uferdig. Du må jobbe knallhardt med henblikk på å forbedre språket ditt. Det er for upresist og omtrentlig, og der er for mange opplagte språkblomster. Ortografiske feil er det også for mye av.

Skulle jeg gi deg noe råd, måtte det være at du tok ditt forfatterskap opp til vurdering. Det betyr ikke at jeg oppfordrer deg til å slutte med skrivinga. Jeg råder deg bare til å tenke deg om, til å tenke over hva du egentlig begir deg inn på. I likhet med alle unge med hang til forfatteryrket må du spørre deg selv åpent og ærlig: Er dette egentlig noe for meg? Og ikke minst: Vil det være bryet verdt, eller vil det koste for mye?

For det vil koste. Ingen forfatter har kommet gratis til det, uansett talent. Og mange har brukket nakken underveis. Jeg prøver ikke å skremme deg. Jeg sier det bare som det er så du vet hva du begir deg inn på. Nemlig at det kan komme til å bli steintøft. Man må jobbe knallhardt og samtidig være villig til å ofre en god del. Offer som kan fortone seg svært drøye. Det kan koste mer enn hva det smaker, mye mer. Man må belage seg på et blodslit, simpelthen. I hvert fall til å begynne med. Og dessuten vite at det ikke finnes noen snarveier til suksess. Jobb, jobb, jobb og atter jobb, det er stikkordet. Og i siste instans – i den ytterste konsekvens – må man kanskje velge mellom kunsten og livet.

Er du villig til det? I så fall har jeg bare ett råd å gi deg; les, les og les. Les så mye stor litteratur du bare orker. Det er det eneste man kan lære noe av. Ved siden av å stadig skjerpe på sin egen stil – og stilfølelse da naturligvis. En sublimeringsprosess som kan ta lang tid. Og som følgelig krever stor utholdenhet og tålmodighet. Ofte et nesten umenneskelig slit.

Så tenk deg grundig om, av hensyn til deg selv.

lest 5 267 ganger