Velkommen til del 2 av mine skrivetips om dialoger.
Når man skriver dialoger er det viktig å sørge for at man skriver dialoger som er mellom mennesker. Det finnes omtrent ingen – ingen – som snakker i absolutte fullendte setninger hver gang de trekker pusten. Det er lett å kontrollere: Prøv å legge merke til neste gang du overværer en dialog, eller når du selv deltar i en. Du vil bli overrasket over hvordan setninger blir forkortet, hvordan ord byttes ut, hvordan setninger kan henge, eller hvordan samtale ros bort eller har innslag av «øh» «eh» «atte..» og så videre. Det er slik mennesker snakker.
Adressering
Adressering av dialoger er også noe man bør ha i bakhodet. Svært ofte er dialogsituasjonen kun mellom to mennesker. Og det er fordi det er enklest slik. Da kan man ganske enkelt bruke «…sa han/hun/hen».
– Det er jeg ikke enig i, sa han/hun/hen.Om en av de impliserte er i en oppjaget sinnsstemning kan man naturligvis la dette komme til uttrykk i dialogen. Noen som for eksempel ikke stammer til vanlig, kan gjøre det om vedkommende er fryktelig spent eller redd. –Det … det er en va-varulv, sa han/hun/hen, eller: -Det … det er en va-varulv, hikstet han/hun/hen. Merk deg at verbet som her adresserer den som snakker, «hikstet» kanskje kan forekomme et par, tre ganger i teksten, maksimum. I en slik situasjon, og når noen stammer, som jo fremkommer av teksten, blir det smør på flesk å legge til «hikstet». I en dialogsituasjon hvor flere enn to snakker kommer man ikke utenom vidstrakt bruk av «…sa X» (X=navnet til den som snakker). Her kan man naturligvis utvide med begreper som: «påpekte X, skjøt X inn, protesterte X» og så videre.
Hva som må unngås
Har du noen gang lest en slik replikk? «Det skal nok la seg gjøre», smilte han/hun/hen. Enda verre: «Det skal nok la seg gjøre», smilte han/hun/hen lykkelig.
Ser du hva som frembringer harmdirrende rødpenn? Ingen smiler et utsagn. Det går ikke an. Det er omtrent som å se en hund flekke tenner. Det siste eksempelet er grusomt fordi det beskriver fremfor å vise at noen er lykkelig. Ikke gjør det. Det dreper teksten. Unngå også onomatopoetikon (lydord) – og i alle fall de fra tegneserieuniverset; «pang, smæsj, grrr!, zzzz, kremt…». Likevel, en replikk kan utmerket godt skrives på denne måten: «Ha ha, det er det dummeste jeg har hørt», knegget han. Selv om dette normalt er forbeholdt hester kan vi også bruke det som adressering av en replikk, men ikke la det gå inflasjon i det. En fin måte å skape forskjellige karakterer på er å la dem snakke forskjellig. Alle mennesker har sin måte å snakke på. Likevel er dette også noe som må behandles med varsomhet, for om man tillegger karakterene underlige dialekter eller snakkemåter kan teksten alt for raskt bli en farse, og det finnes ingen tilgivende leser som sitter med ordboken klar for å forstå hva disse karakterene faktisk sier. Garantert.Dialoger skaper handling
Dialoger i en tekst kan bidra til å bryte opp lengre partier med fortelling. De gir fremdrift i handlingen og pusterom mellom tette linjer. Samtidig er dialogene ekstremt viktige fordi de skapes av karakterene. I en enkel dialog kan et helt mysterium ligge skjult. Og det er i møtet mellom mennesker at man finner utgangspunktet i enhver fortelling. Se på denne:
– Det … det var lenge siden, sa Kari.Ut fra denne korte dialogen skjønner man raskt at disse to må ha møtt hverandre tidligere. Det ligger noe uforløst, spent over situasjonen. Dette kunne ha vært en dialog fra en hvilken som helst type fortelling, en dialog som inviterer leseren til å bli med for å finne ut hva som ligger bak, hva som gjør at begge reagerer anspent på å møte hverandre igjen.
Ola svelget og visste ikke helt hvor han skulle plassere blikket. – Ve-Veldig lenge siden, svarte han.
lest 13 952 ganger
Den første artikkelen om dialoger skriver seg fra det herrens år 2011…! Og her er den:
https://www.skrivehula.no/2011/09/dialoger-en/