I et innfall av desperat behov for prokastrinering tilbød jeg meg å gi gratis gjennomgang av et tekststykke på inntil 15 manussider. Det har vært en kjærkommen og deilig frikobling fra mine egne skriveprosjekter. Under følger min vurdering av et første kapittel til en roman. Bidragsyteren er anonym. Alt dette er utelukkende for mulig pedagogisk vinning for alle skrivende. God fornøyelse!
Den flyvende Hollender. Wikimedia Commons.
Under følger hele teksten. Her har jeg kun markert språklige innvendinger med (klammer) og teksten jeg reagerer på med mørkegrønn farge). Det understrekes og gjentas med imperativ styrke at dette er et tekststykke som IKKE er skrevet av og eiet av Skrivehula (John Olav Oldertrøen), men derimot av en tredjeperson som har samtykket i å republisere teksten til tredjepersonen i pedagogisk øyemed. Følgelig er det denne tredjepersonen som har copyright til teksten under. Du har ikke lov til å kopiere og/eller gjengi teksten eller deler av teksten uten eksplisitt tillatelse av eieren. Enhver slik forespørsel må rettes til undertegnede, så vil jeg videreformidle informasjonen til eieren av teksten. Eieren av teksten har valgt å være anonym.
Min vurdering av teksten som helhet står å lese under tekstbidraget.
Kapittel 1
Kulden kom krypende over byen og dalte ned i gatene hvor den la seg som et usynlig teppe. Uret på rådhusets østre tårn slo elleve slag, og den støvete hovedstaden la seg til ro. De prostituerte ved rådhusplassen talte penger og kunne endelig dra hjem etter en hard arbeidsøkt. Uskylden var byttet ut mot sedler, og selvrespekten var ikke mer verd enn skillemynt. (ENDRINGSFORSLAG: Uskylden var byttet mot sedler, og selvrespekten kunne måles i skillemynt) I generasjoner hadde man prøvd å fjerne umoralen fra Pipervika(,) som i gamle dager var en fattig forstad til Christiania. Bordellene Napoleons Slott, Dueslaget og Hudson Bay fra 1800-tallet. (Denne setningen ser ut til bare å ha ramlet ned fra oven). Kvinnene som omga seg med all verdens luksus. Kvinnene som knapt hadde til mat og klær. Kvinnene som nøyde seg med en flaske øl for tjenestene sine. (Tre setninger som alle begynner med «Kvinnene» – det er ikke sikkert det er et heldig grep). Politilegen Cæsar Hakon Boeck som red rundt på sin hest og undersøkte de prostituerte. Alle de gamle sliterne var borte nå. Men de hungrige kroppene, og de sultne sjelene, de var der fremdeles.
Vestbanestasjonens gule murbygning like bortenfor rådhuset hadde også to tårn og eget ur. Den en gang så staselige bygningen forsvant imidlertid i skyggen av det ruvende rådhuset. Den flotte arkitekturen forsvant i den nye tiden, og neonskiltet hvor det sto Oslo V dominerte nå det gamle bygget. (Her blir det for mye som «forsvant» i alt for rask rekkefølge). Like innenfor hoveddøren lå en mann og sov på en hard trebenk. (Trebenker er harde, så her kan adjektivet med fordel fjernes.) Spyttet som rant fra munnviken var brunfarget av skråtobakk. Som en elv la det seg over det lille ankeret som var tatovert på hans venstre hånd. (En elv? I beste fall en bekk. Bilder må ikke overdrives). Både mannen og ankeret var på vei mot bunnen for siste gang. Den tidligere krigsseileren var ødelagt av alkohol, og var ved livets slutt. (Denne setningen bør snus).
Latteren fra de to ungdommene som ble fotografert inne i fotoautomaten runget oppunder taket. Livsgleden ble ledsaget av hyperaktive endorfiner og alt syntes rosenrødt. Livet hadde ennå ikke vist dem skyggesiden. Kiosken ble stengt, og damen bak disken talte penger mens lukten av svidde pølser fulgte de nyforelskede ungdommene da de forsvant ut i natten. De gamle murbygningene i Oslo bleknet i mørket, og denne novemberdagen i 1972 var snart historie. (Glimrende måte å tidfeste fortellingen nøyaktig på!).
Ikke langt fra rådhuset og vestbanestasjonen lå Akers Mekaniske Verksted. Skipsverftet som siden 1854 hadde bidratt til å styrke den norske skipsflåten. Året etter startet man arbeidet med å lage dampmaskinen til dampskipet Færdesmanden. Alle maskindelene ble formet og støpt ved verftet. Etter 25 års drift og blodslit hadde arbeiderne ved verftet produsert 99 dampmaskiner. Men det var den gang. Ved verftet lå nå skipet M/S Hagda som nylig var blitt reparert etter at det grunnstøtte ved Tungeneset like utenfor Stavanger. 16 år gamle Charles sto på akterdekket og drømte om piker i bastskjørt som danset under palmene på solfylte strender. Han hadde hverken sett piker i bastskjørt eller eksotiske trær, men med sitt indre blikk (for sitt indre blikk) så han både piker, palmer, tropeøyer og fjerne strender stige fram. En ustabil barndom og en helvetes ungdomstid var et endt kapittel for gutten fra Stavanger. Nå skulle det virkelige livet begynne. Et liv hvor han selv skulle ta styringen. Et liv med arbeid, frihet og egen inntekt. Et liv uten restene av en råtten og for lengst død navlestreng.
Han kikket bort på skoleskipet Christian Radich som lå ved utstikker C. Det var nøyaktig et halvt år siden han hadde motatt (mottatt) vitnemål (vitnemålet) som viste at han hadde fullført sjøguttskolen ombord i den vakre seilskuta. Initiativtakeren til å bygge skoleskipet var Simeon Christian Radich. Han og hustruen Anne Susanne Fredrikke Elise Brandt hadde ingen arvinger, og opprettet derfor et legat som allerede i 1884 ga 90 000 kroner til bygging av skoleskipet. Betingelsen for gaven var at skipet skulle bære Radich´s navn. Selv om Simeon Christian Radich ofte ble omtalt som kaptein, var han aldri til sjøs. Elleve norske verft leverte anbud og kjempet om å få bygge fullriggeren. Framnæs Mekaniske Værksted i hvalfangstbyen Sandefjord leverte det billigste overslaget og fikk dermed byggeoppdraget. Skuta løp av stabelen (er dette korrekt etymologi? – jeg vet ikke!) 5. februar 1937. Etter prøveturen 17. juni samme år skrev pressen at «vakrere skute har neppe pløyet sjøen».
Når Sjøguttskolen var fullført, kunne man reise i utenriksfart som 16-åring. Oppholdet på skoleskipet skulle gjøre elevene bedre skikket til å bli dyktige sjøfolk. Charles hadde lært navnene på utallige rep og seil. Han hadde klatret i mastene og fikk erfare at han hadde høydeskrekk. 30 meter over vannflaten hadde han stivnet av skrekk, og måtte hentes ned fra masten av en matros. Han hadde stått i giv akt kun ikledd underbuksen mens han ble utskjelt av mannskapet. Han hadde lært å pakke hengekøyen. Ingenting av dette gjorde at han ville bedre skikket til å bli en god sjømann. Men han hadde lært å bite tennene sammen og ikke bryte ut i et (bort med «et») ukontrollert sinne. Han hadde også lært å finne sin plass i hierarkiet, for deretter å bryte helskinnet ut av det. Å skure dørken, spleise tau, svinge malerkosten og leve tett med andre mennesker var også en nyttig erfaring han hadde fått på skoleskipet. (Her omtales minst fire forskjellige erfaringer, ergo blir det feil å hevde at dette var én nyttig erfaring).
Det var ikke mer enn et halvt år siden han gikk i land fra den flotte fullriggeren. Med seg hjem hadde han nye erfaringer og en selvlaget sjømannssekk full av skittentøy. Av de rundt 90 elevene var det kun halvparten som sto tiden ut. Den andre halvparten var de kriminelle, de med hjemlengsel, de som gråt, de såkalt svake, de med psykiske problemer, og de som av andre grunner ikke klarte eller ville fullføre oppholdet på skoleskipet. Og så var det dem som enkelt og greit var drittlei av at byens homofile fotfulgte- og tilbudte dem penger. (Gitt at guttene er såpass unge bør det vel i Bjørnebosk ånd presiseres at det var byens pederaster som fotfulgte dem, og ikke byens homofile?)
– Om du runker meg på toalettet får du 50 kroner.
– Jeg gir deg 75 kroner om du suger kuken min.
Elevene ved skoleskipet var stort sett blakk, og noen vurderte nok tilbudene. En sjokolade fra kiosken på Vestbanestasjonen i ny og ne var stort sett det de hadde råd til. Men de hadde en nødløsning. Når behovet for søtsaker ble for stort stjal de druesukker fra livbåtene. De hvite platene ble delt i biter og nøysommelig delt mellom elevene.
Gutten fra Halden ble tilbudt 150 kroner. (Får vi noe mer kjennskap til «Gutten fra Halden?) Pervoen som ga ham tilbudet ville ligge på gulvet med en glassplate over ansiktet. Gutten skulle så drite på glassplaten mens mannen runket. Elevene ble aldri utsatt for fysiske overgrep, men pervoen med glassplaten gikk langt over streken. Lystene hans var så ekstreme at elevene planla å samle seg i flokk og gi mannen en god omgang juling. Kristiansanderen med den lyse stemmen (,) som også hadde vært elev ombord i skoleskipet Sørlandet, kom imidlertid med en teori som stanset planene. Han mente at pervoen likte å få juling, og at guttene ga seg selv en bjørnetjeneste.
I boken «Yrkeslære for sjøaspiranter» lærte man det meste om sjølivet, i hvert fall teoretisk. Under kapittelet «Høvisk fremferd» lærte man at korrekt antrekk på restaurant var pen ensfarget dress, bukse og jakke, ren skjorte og slips, sorte sko, og mørke strømper. Videre var det viktig å klippe håret, bruke kam og børste, og aldri gå i land ubarbert. Når det gjaldt damer så kom man med følgende råd: Vær aldri sammen med en pike som du ikke ville presentere for din mor eller søster. Charles hadde ikke skjegg, to-tre dun under nesen var alt han hadde å slå i bordet med. Dessuten hadde han ingen planer om å ta hverken moren eller søsteren med til horestrøkene.
Guttene ombord i skoleskipet visste godt hva prostitusjon var. (Eventuelt: Guttene var ikke ukjent med prostitusjon/horer). De var ofte i samtale med de prostituerte som vandret rundt rådhuset. Den rødhårede lange gutten fra drabantbyen Lambertseter var voksen for alderen. (Hvem var han, er et noen vi skal følge videre?) Han hadde noen skjeggstrå på haken, og i følge ham selv hadde han også utviklet en enorm penis. (Ifølge ham selv hadde han en enorm penis/kuk). Han var mer enn villig til å ha en hyrdestund med en erfaren dame. Det ble samlet inn penger, og kristiansanderen med den lyse stemmen solgte til og med kassettspilleren sin for å bidra til felleskassen. Pengene ble donert på betingelse av at gutten fra Lambertseter skulle gi en rik detaljert beskrivelse av hyrdestunden.(«Hyrdestunden» kommer litt tett, prøv å bruke andre ord, eller gå rett på sak: knullet). Omtrent femten av de modigste guttene vandret i flokk opp mot rådhuset. Den utvalgte damen hadde mørkt langt hår som sto i stil til nettingstrømpene som var omkranset rundt de lange flotte bena hennes. Men da guttene viste fram pengene og fortalte om sine ønsker brøt hun ut i latter.
– Jeg ligger ikke med barn, og heller ikke små unggutter som dere, sa hun. (små ungggutter-smågutter?)
Gutten fra Lambertseter ble dødelig fornærmet. Han forklarte at han hadde både kjønnshår og en diger penis. Damen ble ikke særlig imponert, og ba guttene komme tilbake når de var blitt voksne.
Det var med nød og neppe Charles kom seg til sjøs etter at han hadde fullført tiden på skoleskipet. Streng på tennene og tannregulering satte nesten en stopper for sjølivet. De to hjørnetennene som stakk ut av munnen hans ville selv Dracula misunt ham. Moren ville ikke skrive under på papirene da hun mente han først måtte bli ferdig med tannbehandlingen. Da han røsket ut hele røkkelet med nebbtang ga hun opp og signerte papirene. (fjern «papirene». De står nevnt i setningen før og er implisitt.) På hyrekontoret ble det også problemer da vandelsattesten viste at han ikke hadde rent mel i posen. Påtaleunnlatelse på grunn av grovt tyveri. Slike folk ville man ikke ha i den norske handelsflåten. Charles argumenterte så godt han kunne, og forklarte at de 14 traktorene han hadde vært med å (vært med på å) stjele ble levert tilbake samme dag. Etter at hyrekontoret hadde hatt en telefonsamtale med politiet i Stavanger gikk det likevel i orden. (Denne siste setningen fremstår som noe ubehjelpelig og telegramaktig).
Hvorfor ville han dra til sjøs? Fordi han ikke kunne la være. Det lå i blodet, genene var gjennomsyret av saltvann. Hans forfedre, besteforeldre, foreldre, tanter og onkler, hadde alle reist på sjøen. I de forskjellige hjem fantes det spennende ting fra alle verdenshjørner. Negresse-figurer på den ene veggen og et stort veggteppe på den andre.(Hvilken vegg, hvor? Det snakkes om de forskjellige hjem …!) Motivet på teppet viste en araber med hevet sverd som red over ørkenen. Kamfertrekiste på gulvet som innehold mange spennende suvenirer. På grunn av kamferinnholdet ble ikke kamfertrekister angrepet av insekter og var derfor også velegnet til oppbevaring av klær og andre tekstilstoffer. (Her var det jammen mye kamfer!) Utstoppede brilleslanger og små krokodiller. På bordet (hvilket bord, hvor?) sto et kranie med hull hvor det var plass til sigaretter. Faren hadde med seg hjem manolin, banjo og en hvit tropehjelm. Når onkel satt der med hvit nylonskjorte og brylkrem i håret og fortalte sine historier, ble Charles blank i øynene av beundring.
Med vidåpne øyne og spent nysgjerrighet entret Charles gangveien. Han skulle innta sin plass, en plass mellom menn. Mannskapet sto ved rekka og skuet på førstereisgutten da han entret gangveien. De regnet med at han var uerfaren, men de regnet også med at han skulle gjøre sin plikt. (Her ble det mye «regnet») Noen møtte ham med overlegent smil og hånlatter. Andre tok hånd om nybegynneren, hjalp ham, orienterte ham, og ledet ham i riktig retning. Førstereisguttens sjeleliv var et kaos, et hjerte som svingte mellom fest og skuffelse, et sinn fylt av spenning og hjemlengsel, en selvfølelse som var faretruende liten overfor livet og arbeidskameratene. En ungdom som ble utsatt for de mest fordervelige lokkefugler, en sjel fylt av angst og mot. (Her beskriver og forteller du om de virkelig store følelsene – det som burd ekommet til uttrykk ved å bli vist i teksten, ikke fortalt!)
Få timer etter at Charles hadde satt sine føtter ombord smalt det. Ved Tungeneset utenfor Stavanger gikk skipet på nord-siden av skjæret Bragen istedet (i stedet) for på sørsiden. 500 meter fra land(,) der dybden var kun ni fot(hvor dybden kun var ni fot) gunnstøtte skipet. Syv og en halv time senere ble skipet trukket av grunn. (Varier. «Skipet» kan bli «båten» ved neste referanse så kort etter.) Det hadde fått alvorlige bunnskader, og ble slept til Rosenberg Verft ved Stavanger. Her ble bunnen foreløpig tettet, og etter elleve dager ble skipet slept til Akers Mekaniske Verksted i Oslo. Slik startet sjømannslivet for en uerfaren 16-åring. Charles sto på bakken, og blikket var rettet mot slepebåten som slepte dem langs sørlandskysten på vei mot Oslo. (Jeg forstår ikke: står han på bakken, eller står han på dekk?) Hans jobb var å holde utkikk, og smøre slepevaieren med grease for å minske friksjonen mot stålet. Han hadde vært ombord i snart to uker, men hadde ennå ikke sett mer av verden enn et gammelt skipsverksted i nærheten av sin fødeby. Hvor ble det av pikene, palmene, tropeøyene og de fjerne strendene?
MERKNAD: Denne teksten er kopibeskyttet © copyright Anonym bidragsyter. Du har ikke lov til å kopiere og/eller gjengi teksten eller deler av teksten uten eksplisitt tillatelse av eieren. Enhver slik forespørsel må rettes til undertegnede, så vil jeg videreformidle informasjonen til eieren av teksten. Eieren av teksten har valgt å være anonym.
Overordnet inntrykk
Uten å ha lest hele fortellingen ligger det i kortene at vi her blir presentert for en roman hvis kontekst, eller kontekstuelle ramme bygger på sjømannslivet. I tillegg er dette en roman hvor handlingen finner sted et stykke bakover i tid, nærmere bestemt i 1972.
Sjøen, og i særdeleshet sjømannslivet, med den tradisjonen det har (hatt) og den betydningen det har hatt for nasjonen og generasjoner av mennesker er en glitrende scene for dramatikk, og et mektig symbol på hvor sterkt og skjørt livet er. Dette er altså beinhard og usminket sosialrealisme.
Det finnes en stor og mektig romantradisjon som spiller på sjømannslivet i Norge. Noen eksempler er mastodonten av en bokserie fra Jon Michelet, for ikke å snakke om de sjøsalte og ramme bøkene fra Aksel Sandemose. Nettopp derfor er det en dristig seilas å legge ut på om man vil utfordre denne tradisjonen, for her stor dinosaurene sterke og stødige. Det er ikke hvem som helst man sammenlignes med.
Mer spesifikt om kapittel en
Undertegnede aner ikke hvem forfatteren er, men mye tyder på at vedkommende kjenner miljøet som beskrives svært godt. Det kan enten skyldes at forfatteren har personlig erfaring, fra både tiden og yrket, eller et godt eksempel på omfattende og god research.
Bildet som tegnes av et slitent og relativt misantropisk havnekvarter i Oslo på begynnelsen av 1970-tallet oppleves realistisk. Vi forstår hva som driver de unge guttene til å rømme til sjøs, vekk fra fattigdom og sosiale stigma, for så å bli herdet av livets harde realiteter. Vi blir introdusert for 16-åringen Charles, førstereisgutten med kriminell bakgrunn, som søker eventyret og friheten han tror han kan finne på havet.
Allerede i det første kapittelet beskrives flere tilfeller av pederastisk omgang med de unge guttene. Om dette er et tema som forfølges ytterligere og problematiseres videre i romanen, vites ikke.
Problemer med teksten
Forfatterens store reservoar av kunnskaper om 70-tallets Oslo, spesielt havneområdene og sjømannslivet generelt kommer klart til uttrykk i teksten. Det er også her noe av problemene ligger: det blir for mye. Vi blir rett og slett bombardert med informasjon og historie.
En litterær læresetning sier på engelsk: «less is more». Flere av avsnittene kunne med fordel blitt komprimert til et par, tre setninger, maksimum. Alternativt kunne informasjonen ha kommet i drypp og bolker, spredt over et langt større tekstuelt rom.
Romanens anslag starter med en kald, dyster kameravinkel som sveiper fra Oslo rådhus, forbi den gamle vestbanestasjonen og ned til dentidens Akers mekaniske verksted. Underveis i denne korte sekvensen blir vi minnet om skyggesidene ved denne delen av byen, Pipervika, med prostitusjon, bordeller, og den alkoholiserte døende krigsseileren på en benk. Det eneste lyspunktet er latteren til to unge i en fotoboks, men håpet knuses raskt: «Livet hadde ennå ikke vist dem skyggesiden». Det er vel og bra med eksistensielt mørke, men faren for å fremtre parodisk er dessverre tilstede når det blir for mye og når kameralinsen er for smal.
Jeg tror at dette kapittelet ville fått et betydelig løft om Charles dukker opp allerede i første setning. Det er han som er viktig, det er han som (antagelig) skal bære fortellingen fremover. La ham gjerne stå på akterdekket og se på ett eller annet, la ham tenke eller drømme, la ham veksle noen få ord med en annen fersk eller etablert sjømann og la historiens hans få komme av seg selv, i drypp og porsjoner, der hvor det føles riktig.
Forfatteren vil også tjene mye på å erkjenne alvoret i nok en litterær læresetning som sier «show, don’t tell». Omtrent hele kapittel en skrives i fortellende og oppramsende stil. Dette er ingen historiebok eller en faktabok om sosiale problemer i Pipervika i 1972, men derimot en roman om en ung, forblåst skjebne som søker seg et nytt liv til sjøs. Gå nærmere Charles, gå under huden på ham. Forfatteren trenger overhodet ikke bevise detaljkunnskapen om nevnte område og nevnte sted, han besitter åpenbart et vell av data, og da er det forfatterens plikt å holde tilbake og kun plukke fra dette når det er absolutt nødvendig.
Om vi rives mer med fra starten er jeg overbevist om at leserne vil være med Charles videre på ferden, både via det han opplever, og ikke minst hvordan det setter sitt preg på ham og former ham.
Det følgende sitatet fra kapittel én er et utmerket utgangspunkt for å gi teksten en langt bedre start, vel og merke etter litt redigering:
Eller, ganske enkelt slik:
lest 4 469 ganger
