Et litterært mysterium. En kodethriller. Tittelen og designet på omslaget lovet godt, så jeg tenkte at her hadde jeg plukket frem et fint stykke sommerlektyre fra ulest-delen av biblioteket mitt. På omslaget står det også at dette er en bok hvor de trekker paralleller til Dan Brown og Umberto Eco. En bok som i tillegg har figurert høyt oppe på NY Times bestselgerliste, og da med den engelske originaltittelen «The Rule of Four». Javel, da må det være bra, og jeg må skamme meg for ikke å ha lest en slik bok som kom på norsk allerede tilbake i 2004.
M
en så … noen timer har flydd, og en varm sommerkveld er fortsatt varm. I tillegg gløder jeg i fjeset, for jeg forstår motvillig at jeg nok en gang har blitt lurt. Det er intet mindre enn et guddommelig mirakel at denne plattheten av en misbrukt papiransamling har klart å havne blant toppene på NYT-listen. Brown, og i absolutt særdeleshet salig henfarne Umberto Eco (hvilken grusom forbrytelse å tillate seg å nevne hans navn sammen med denne boken!) kan ta det helt med ro og hoderystende avfeie forsøket på rivalisering. Den fjerde regelen rekker ikke engang til Ecos lilletånegl. Aftenposten gav boken et godt skussmål. Hvordan det kan ha skjedd er for meg en mer spennende gåte.Plottet, om det virkelig er et plott, er slik at vi (i all hovedsak) følger Tom Sullivan som er avgangsstudent ved Princeton, og han er (p)sykt besatt av farens liv og død, spesielt det at faren hadde viet livet sitt til å tyde en mystisk bok med den umulige tittelen Hypnerotomachia Poliophili. Tom, som naturligvis er en kløpper i å tyde gamle og utdødde italienske dialekter, forsker videre for å forstå innholdet i boken, mens han fabulerer og filosoferer og drikker rødvin og sprader rundt. Et mystisk dokument dukker opp fra intet. En forskerkollega blir så drept, noe som fungerer som et incentiv for vindrikkende og høykultiverte Toms bestrebelser i å tyde og tolke innholdet i boken hvis tittel fører til halsbrann når man forsøker å uttale den.
Etter å ha slitt meg gjennom Den fjerde regelen er det ekstremt lett å forstå at dette var en «bok» som ble født utelukkende i kjølvannet av Dan Browns DaVinci-kode. Noe annen forklaring finnes ikke. Men forfatterne Ian Caldwell og Dustin Thomason har, etter min mening, ikke lykkes med å plagiere verken det gode mysteriet til Eco eller Browns heseblesende action og thrillernerve. Det eneste de har klart å formidle med en viss grad av suksess er hvordan studentlivet arter seg for bortskjemte snørrvotter på Princeton. Det er liksom ikke måte på hvordan bygninger, tunneler, bibliotek og pussige studentritualer beskrives ned til den minste detalj. Gjesp, spar meg. Det blir ikke bedre av at dette er en thriller som i tillegg er blottet for spenning og driv. Plottet kunne ha vært bra, men historien er flat, karakterene er flate, pretensiøse og ekstremt lite troverdige, og spenningskurven er like spennende som sinuskurven til et lik. Dette er en navlebeskuende genreforvirret målløs deus ex machina-fortelling som i beste fall kan tolkes som en overgangsfortelling mellom ungdom og voksen.
Det som antagelig er ment som protagonisten, Tom Sullivan, har naturligvis en vakker kjæreste som i fortellingen har den lite flatterende æren av å være en ren pappfigur, et slags bekreftelsens smykke og en taus Birgitte for å speile Sunnivans glans. Ja, det er nesten som om de to forfatterne underveis har kommet på at de måtte putte inn en vakker babe ett eller annet sted her, for det hadde jo Brown også. Og så gjør de det. På dårligst mulig måte. Arme romanfigur.
Mye av denne boken går med til å beskrive Tom og Pauls bakgrunnshistorier og hvordan de gled fra hverandre, men det er ingen nerve eller sjel i beskrivelsen av dette; det fører heller ingen steds hen. Bokens skjulte budskap blir til slutt løst, men det medfører bare mer hoderysting, om du i det hele tatt orker å lese så langt. For hva er dette egentlig? Et hyllestskrift til universitetet Princeton hvor fire mannlige kamerater drikker vin og drodler om en mystisk renessanseprins og dertil hørende bok mens de slynger ut litterære, historiske og kunstneriske referanser som forklares til minste detalj? For det er ikke måte på hva noen av disse sitter inne med av høyverdig kunnskap bak rødvinståken. Det finnes sidehistorier som kunne ha blitt dratt til for å skape reelle konflikter, men det unngås med bravur. Tom og Pauls familietragedier ligger som marer i koffertene de sleper med seg, men både dette, ja – alt – i denne boken er hundrevis av mil unna å være en thriller, og ikke noe av ballasten har noe relevans for de enkelte kapitlene. De to andre liksom-protagonistene har ingen egentlig rolle i fortellingen. De bare er der, og det er umulig å skille karakterene fra hverandre når de snakker. De er like flerdimensjonale som fotokopier i svart/hvitt. På toppen av det hele så er dette en bok som i all hovedsak beskriver og forteller, mens ikke noe vises. Et kroneksempel på å snu den litterære grunnregelen Show, don’t tell. Det er umulig å unngå å gjespe svært mye.
Men forfatterne kan åpenbart glise og hamre seg på brystet, for dette er en bok som ble hypet opp noe voldsomt, den havnet på bestselgerlisten til New York Times, og det igjen bekrefter det faktum at en bok definitivt ikke trenger å ha noen kvaliteter for å havne der, så lenge et dyktig og pengesterkt markedsføringsapparat legger alle forholdene til rette, og om man kroter ned noe som kan seile på hypen fra noen som har fortjent plassen på bestselgerlisten.
Grøss.
Kalde fakta:
- Tittel: Den fjerde regelen
- Forfatter: Ian Caldwell og Dustin Thomason
- Genre: Thriller?
- Forlag: Pantagruel forlag (Finnes ikke lenger)
- Sidetall: 392
- Utgitt: 2004
- Kilde: Kjøpt
- Totalvurdering: Les noe mer spennende, oppskrift på vafler, for eksempel.
- Integritetserklæring
lest 8 402 ganger