Zoo Europa – klimaks for Mino-bøkene

Det er en god stund siden jeg hørte at Gert Nygårdshaug syslet med idéen om en bok som skulle sy sammen trådene fra det som nå kan omtales som Mino-bøkene, som alle har det til felles at kloden styrer mot økologisk, biologisk, samfunnsmessig og økonomisk kollaps som følge av vettløs kapitalisme og korttenkt profittjag.

For Nygårdshaug tilhører nemlig på en måte den gamle skoles forfattere; han er definitivt ikke redd for å bruke pennen som våpen for å slåss for det han tror på. Regnskogsaktivisten og forkjemperen for en mer rettferdig verden har alltid brukt ordet i kampen; han er sannsynligvis blant de aller, aller siste forfatterne som virkelig står frem og ytrer noe meningsfullt, i skarp kontrast til den overveldende mengden av åndslobotomert navlebeskuende kjendistunnelsynsoppgulp av intethetfjolleri og infantil sovemedisin som preger store deler av den øvrige samtidslitteraturen.

De såkalte Mino-bøkene startet med Mengele Zoo som utkom for nesten 30 år siden. Det var første gang vi ble kjent med unggutten fra Amazonas som ble hjelpeløst vitne til hvordan den internasjonale storkapitalen nådeløst slaktet ned mennesker og brente regnskogen for profitt. Sommerfuglsamleren Mino Aquiles Portoguesa bestemte seg for å ta til motmæle, og sammen med venner slo de tilbake og ble de første litterære «økoterroristene». Målet helliger middelet, sies det. Denne boken ble naturligvis mottatt med hevede øyenbryn blant kapitalkreftenes riddere, men folket, leserne, de elsket den. I 2007 ble Mengele Zoo kåret til tidenes beste bok i en leserkåring arrangert av Dagbladet. Boken er blitt trykket i svært mange opplag, og også utlandet har fått øynene opp for den.

Senere utkom boken Himmelblomsttreet, i nye utgaver med tittelen «Himmelblomsttreets muligheter». Her blir vi kjent med nordmannen Jens Oder Flirum fra Flirumgrenda (Senhor Yenso), og han oppretter også kontakt med Mino. Åtte år senere kommer «Afrodites Basseng» hvor vi blir kjent med Jonar Snefang, sønnen hans, og en kvinneskikkelse som går fra å være mytisk til høyst reell. Flere viktige elementer som leder an til hendelsene i Zoo Europa er å finne i disse første tre bøkene, og jeg røper vel ikke for mye om jeg sier at Europa (og kloden for øvrig) er en smule merket av disse hendelsene i den siste boken, Zoo Europa. Men vi er ikke der, ikke riktig ennå, for øko-thrilleren «Chimera» (2011) må også sies å tilhøre Mino-bøkene, selv om Mino ikke er tilstede fysisk i denne boken, så er tankene hans likevel med. Kanskje mest hos lederen for forskningsstasjonen i Kongos regnskog, men også i nordmannen Karl Iver Lyngvin som spiller hovedrollen i Chimera. (Som en liten parentes: Mino hadde også en gjesteopptreden i den brilliante «Fortellernes Marked» (2008) ).

For alle oss som har lest samtlige av disse bøkene var det litt av et hakeslepp når vi fikk høre at det var planlagt en siste bok hvor de åpne sluttene fra samtlige av de øvrige Mino-bøkene skulle sys sammen. Hvordan i granskauen skulle han klare å få til det? Flere av de andre bøkene stopper på randen av flere tentative apokalypser. Det kunne ikke være mulig!

Men – det var det. Jeg har med vilje forsøkt å begrense lesingen av Zoo Europa til etapper, slik at jeg kunne drøye fortellingen i det lengste. Likevel gikk det så alt for fort, for smekke min hekk (ett nytt imperativ født av en forfatter som snart kan utgi en egen bok om alternative kraftuttrykk) – jaggu klarte han å få det til!

I Zoo Europa følger vi alle de tidligere heltene i en svært dystopisk fremtid. Skjønt, graden av dystopi kommer an på hvordan du velger å se det. For, ja, Zoo Europa er en beretning om Den Store Stillheten etter sammenbruddet, etter at kruttrøyken har drevet vekk, og etter at de siste facistbannerne har forvitret i skogene som nå omslutter hele kontinentet, og mer til. Men det er også en eksistensialistisk reise, det er en thriller, det er mysterier av sør-amerikansk karakter; det er telepati og økologi, det er redsel, tap, kimer av håp, og naturligvis, som alltid: mengder av metatråder og faktainformasjon. Zoo Europa har uendelig mye og viktig å fortelle. Derfor vil den bli ulikt mottatt av forskjellige lesere. DNs anmelder Bjørn Gabrielsen er den eneste anmelderen som har klart å konkludere med at «alt er avskyelig» i denne boken. Han beskylder forfatteren for antihumanisme og det som langt verre er. Jeg kan ikke med mitt beste begripe hvordan denne anmelderen kan komme frem til en slik slutning basert på boken (og dens forgjengere), annet enn personlig mishag av politisk karakter.

Zoo Europa arver tematikken og de dystre fremtidsvisjonene fra de øvrige Mino-bøkene, og denne gangen er det som kan tolkes som selve apokalypsen inntruffet. Vi følger de forskjellige hovedpersonene fra de øvrige bøkene i tur og orden. Karl Iver Lyngvin er i et post-apokalyptisk England, og vi finner ut om han lyktes eller ikke med oppdraget han skulle utføre på siste side av Chimera.

Lyngvin treffer etter hvert Lillith Larkindale, en av de få som har overlevd tumultene i England. De slår seg sammen for å overleve, og setter etter hvert kursen mot Euro-tunnelen som binder England sammen med det kontinentale Europa. All kommunikasjon, infrastruktur, elektrisitet og vannforsyning har brutt sammen. Larkindale har to sønner som hun aner en viss kontakt med, selv om de begge befinner seg i et kloster ved Gardasjøen i Italia. Dette er da et kloster som kun bebos av vitenskapsmenn, ettersom kristendommen og øvrige religioner ikke lenger er noe tema. Sønnene er forskere innen hvert sitt felt.

I Eurotunnelen møter vi Flirum. Himmelblomsttreets Muligheter avsluttet nettopp her, da Jens Oder Flirum ble skutt på av sønnen sin, Nils Oder Bohr, som er en hærfører i en nazistisk kampavdeling. Her legger ikke forfatteren noe i mellom, og har klare referanser til mørkebrune personer og grupperinger fra vår tid – som ledet til et kommende forfall av Europa.

Karl Iver Lyngvins utkårede, Zoe, har sammen med noen få andre flyktet fra forskningsstasjonen i Kongo, og de er på vei nordover over Sahara – en ørken som endres, på samme måte som en mektig skog erobrer og dekker resten av kloden; en skog som river i filler betong og asfalt, og hvor drikkevannet blir dødelig. Alle hovedpersonene fra de øvrige bøkene nærmer seg hverandre i en langsom og livsfarlig vandring mens nye erkjennelser vokser til. Det later til at naturen selv har en plan og en vilje.

Mino fremstod i Fortellernes Marked som «magikeren». En velfortjent benevnelse, da han nødvendigvis måtte besitte noen magiske egenskaper for å komme seg unna en hel verden som ville drepe ham i Mengele Zoo. Og det er her vi finner noe av den latinamerikanske mystisismen i boken, der Mino vandrer i den tynne hinnen mellom luft og vann – tilsynelatende i form av å bli teleportert over store avstander, eller hvordan han påvirker materien direkte og får klinkekuler til å forbli svevende eller å flyte på en vannskorpe. Det er deilig krydder til en fantastisk historie.

Dette er en høyverdig krone på toppen av Mino-bøkene!

Kalde fakta:

lest 8 362 ganger