Sign up with your email address to be the first to know about new products, VIP offers, blog features & more.

Rapport fra Frankfurt

Det er én ting som slår deg når du ankommer de store messene i utlandet: de er så uendelig mye større enn her hjemme på berget! Bokmessen i Frankfurt er intet unntak. Da jeg ankom første dag følte jeg meg liten og lamslått, men det går seg til, som det heter.

 

Allerede første kveld var det duket for en overdådig festmiddag, fulgt av et party som får Ibiza til å fremstå som en geriatrisk parentes. Her kunne forlagssjefer, redaktører, investorer, filmfolk, scenografer, agenter, anmeldere, hollywoods utsendte og, selvfølgelig, vi forfattere, slå oss løs – og det til gagns!

 

Det er sjelden jeg bor i suite, men her under bokmessen var det nå en gang slik: vi som skal satses på, vi blir behandlet deretter. Egen suite, egne tjenere, sjåfører og til og med egne kokker. Det eneste jeg fant litt i overkant drøyt var å finne boblekaret mitt halvfylt med champagne. Hvem som hadde denne idéen aner jeg ikke, men det var neppe særlig gjennomtenkt, ettersom man blir vanvittig klissen. Jeg kommer nok til å skrive en novelle om dette en gang, og har allerede forhåndssolgt denne til omtrent 76 land.

Pixabay

Foto:Pixabay

Vel, nok om det. Det viktigste her var naturligvis å stille med polerte tenner og et halvt mystisk smil mens de utvalgte blant oss ble geleidet fra det ene podiet til det andre. Jeg skal love at det er utfordrende å signere agentavtaler, rettighetskontraker og filmkontrakter. Men det aller mest stressende er likevel alle intervjuene. Media gir seg ikke, de vil ha alt, de kryper og ber om å få et innblikk i de kreative prosessene mine, og jobben min da er å porsjonere ut litt og litt, uavhengig av hvor mange hundretusener av Euro jeg blir tilbudt for eksklusive intervjuer.

Forleden samlet jeg en gruppe på omtrent 1200 rentabile kulturkjerringer i anledningen fremføringen av ett av mine nyeste verker, et halvsides essay som allerede før den jomfruelige lanseringen var oversatt til mandarin. I dette essayet problematiserer jeg «den dekonstruksjonistiske attituden i forhold til postmodernismens kvaler overfor singulære halvpunktforstoppelser under episke øyeblikk som har med brøddeig å gjøre». Fremføringen var mesterlig regissert og utført såpass laudabelt at 37 av salens tilstedeværende sikkerhetsvakter så vidt klarte å holde den hylende og tåreoppløste fansen unna meg. Jeg måtte jammen meg rømme bakveien, men det gikk bra. Tyskerne er svært dyktige, det skal de ha. (Bemerk at jeg ikke krever royalty for dette enderimet).

 

På veien ut gjennom sikkerhetsslusen rakk jeg sogar så vidt å si et kort «hei» og «takk» til den frikjente delen av utsendingen fra Svenska Akademien. De hadde jeg naturligvis hatt en lengre samtale med kvelden i forveien, og så vidt agentene mine har forstått, ser det ut til at ferden opp podiet i Stockholm er sikret for neste år. Jeg ser litt frem til dette, siden jeg ikke har noen gullplakett av Nobel ennå, skjønt, det har jeg jo, men den er ikke min: den ble gitt meg av en tidligere vinner som i nesegrus beundring over mitt fantastiske talent naturligvis gjorde det eneste korrekte og overrakte meg sin pris. Det føles likevel litt bedre å bli overrakt min egen. Pengene er det ikke så nøye med, totalsummen er jo knappe tidelen av honoraret jeg får i royalty for førsteopplaget av bøkene mine, og her snakker vi om minst 25 opplag, selvsagt. Vi Dyktige snakker ikke om usselt softcover før opplag 30 er tomt. Globalt.

 

For å summe meg og roe nervene ba jeg om befordring til en enkel restaurant hvor jeg kunne innta en fire, fem nykokte hummer. Som sagt så gjort: forlagsadjutantene sørget for å lose meg sikkert avgårde. Der satt jeg og nøt deilig skalldyr (jeg spiser kun venstre klo per hummer, vi åndsmennesker har våre særegenheter, vet du) og la samtidig grunnlaget for et dikt som ville rokke så heftig ved poesihimmelen at jeg mest sannsynlig kunne regne med å bli kanonisert, og det til tross for at jeg er ateist. Før jeg ble ferdig med det poetiske mesterverket, som verden om kort tid vil gjenkjenne som «Abnormalitet i et følehorn, kvakk!» ble jeg igjen avbrutt, og denne gangen av en plagsom redaktør fra New York Times. Hva gir du meg? En plass på listen? OK, takk. Å nei, der er anmelderne fra de norske riksavisene og NRK igjen, plageånder!

 

Ja, det er litt av et mas, det skal være sikkert. Men nå vet du hvordan vi har det, vi Utvalgte, vi som bærer Norges KulturArv på våre skuldre. Vi ofrer oss som takk til fedrelandet som valgte å satse på nettopp oss og våre forfatterskap. Takk, Grande, takk NORLA, takk politikere, takk alle agenter, takk vårherre og så videre.

 

/ironi

lest 482 ganger

del på

Comodo SSL