Sign up with your email address to be the first to know about new products, VIP offers, blog features & more.

Diagnose: Forfatter

Med denne lille epistelen vil jeg gjerne redegjøre litt for hvordan den faktiske virkeligheten er i den lille verdenen hvor det bor forfattere. Om ikke daglig, så får jeg i alle fall ukentlig  spørsmål om hvordan man gjør ditt for å lykkes med datt, underveis mot Det Store Målet, nemlig å bli udødeliggjort ved en utgivelse.

Det kan hende denne teksten bidrar til å endre fokus hos noen av dere. Kanskje drømmen om å realiseres finnes på en annen sti. I så fall vil jeg føle at jeg har lykkes, jeg har rett og slett gjort en god gjerning. Men jeg har også noen mikrogram med trøst og oppmuntring.

Den øyebrynhevede kritiker med dirrende lorgnett foran det morske øyet vil nok kremte lettere irritert og utbryte noe slikt: «Men, i himmelens navn: Hvordan kan De få Dem til å si noe slikt, når De kun er en skarve, ussel forfatter som kun har utgitt tre stakkarslige bøker? De eier jo ingen autoritet, og De bør av den grunn ikke uttale Dem

Nei, det er nok så, men jeg er hardhudet nok til å gi f* i janteloven. Man blir det, med tiden.

 

Premiss én: Liten produksjon

OK, la oss begynne med rene fakta: Ja, jeg er kun en litterær dilettant og en svært usynlig en også; jeg har kun utgitt tre bøker. Enda verre: Det er tre barne- og ungdomsbøker. Enda verre pluss: Det er fantasy. Enda verre forte majore: Jeg er utgitt på et mellomstort forlag.

 

Den formildende omstendighet er at dette er snakk om skjønnlitteratur.

Den andre formildende omstendighet er at begge de to første bøkene ble innkjøpt av Kulturrådet. (Den tredje er også til vurdering hos dem).

Den siste formildende omstendighet er at de tre bøkene (Isilds vrede2016, Belials inferno2017 og Hels nidinger2018) utgjør en trilogi, det finnes flere røde tråder som syr sammen bøkene, det er omtrent 1000 sider som har vært gjennom svært grundige runder med en dyktig redaktør, og hver bok skal kunne leses selvstendig – til tross for at de utgjør en trilogi.

Leserne har sagt at begge deler sammenfaller med virkeligheten.

 

Premiss to: En lang, lang vei

Siden jeg er frekk nok til å hevde en stemme selv om jeg kun er utgitt med tre bøker (så langt), vil jeg derfor legge litt mer faktuelt kjøtt på vekten. Min første refusjon fikk jeg som 17-åring. Nå er jeg 49. Den var bloddryppende og en alvorlig vekker for en kvisete 80-tallsdrømmer som trodde han skapte litteratur som 15 og 16-åring. Som 17-åring fikk jeg altså min første konsulentvurdering, og denne sa, for å gjøre det kort, at det å ville skrive litterært innebærer en reell risiko for både å knekke ryggen og å dø av det. Med andre ord: Jeg fikk tidlig beskjed om hva dette egentlig dreier seg om. Dette skrivet elsker jeg så høyt at jeg har rammet det inn, og det henger over skrivepulten min. Det er mitt Damoklessverd.

 

Foto: Pixabay.

I dag vil omtrent alle som blir refusert (og dem er det veldig mange av) aldri få noe annet enn forlagets standard avslagsbrev. Om de i det hele tatt får noe livstegn tilbake. Det finnes forlag som har som politikk å ikke engang gi et standard avslagsbrev når du blir refusert. Det blir bare stille.

Hvor vil jeg hen med dette? Jo, jeg vil fortelle deg at mine tre utgivelser absolutt ikke er et lettkjøpt tilfelle av slump. Det er derimot resultat av fryktelig mange år med blodslit, tårer, forsakelser, tap og så mange nederlag at de ikke lenger kan telles. Altså: Knallhardt arbeid og prioriteringer. Det har også kostet betydelig i form av fysisk og mental helseskade. Det er faktisk blodig alvor å gå all-in i denne bransjen.

Jeg har jobbet med journalistikk, formidling og kommunikasjon siden Juratiden, altså 1990. Selv om jeg har studert hovedfag i Sosialantropologi kan jeg ikke noe stort annet enn å skrive og formidle. Det er faktisk kun kilometere av ord som har forsørget meg og andre gjennom yrkeslivet mitt. Siden dette har pågått siden Jura-tiden, antar jeg at jeg kan å skrive og formidle. Likevel tok det meg mye mer enn ti år med intenst arbeid og et rent helvete før jeg omsider klarte å skrive litterært godt nok til å bli utgitt.

I løpet av de siste 10-15 årene har jeg fulgt nøye med på utviklingen i det litterære landskapet og i bokbransjen. Dette har selvsagt hengt sammen med drømmen om selv å kunne få det til. Å drive research er viktig. Både med tanke på å skrive romaner, men også for å skaffe nok fakta til at en forstår premissene. Det nytter ikke å stige ut på en gladitatorarena med en fluesmekker.

Det er altså summen av disse premissene som gir meg ballast nok til å være såpass frekk at jeg tillater meg å gi uttrykk for og mene noe om den faktiske virkeligheten for en forfatter, samt å gi godt mente råd til drømmere.

 

Mental masochisme

For lenge siden (tidlig Jura) studerte jeg grunnfag i psykologi. Der ble vi kjent med en stor diagnostisk manual for identifisering av symptomer som kan peke mot psykiske diagnoser.

Masochisme er ikke nødvendigvis noen sykdom, men en lyst, en tiltrekning til det å bli påført smerte og lidelse. Om du er en drømmer som har et livsmål om en gang å få ditt skjønnlitterære verk utgitt, bør du være klar for en langvarig, og kanskje evig spasertur sammen med Dante Alighieri gjennom helvetes ni sirkler.

Du må altså ha en hang til mental masochisme.  Det høres platt, pompøst og infantilt ut, men tro meg: Du skal føle samtlige av Skjærsildsbergets dødssynder og botsganger gnage og slite i trevlene dine! Det finnes bare to unntak:

  • Om du har et manus som i utgangspunktet er fantastisk (dem er det fryktelig få av), eller:
  • Du er en kjendis. Da er du hevet over tyngdekraften.

For alle andre står Dante klar og venter. Det finnes en godt skjult sti til paradiset, men dit kommer du ikke med mindre du er klar for multiple univers av lidelse. Du må ha evnen til å reise deg etter å ha blitt mentalt kvartert.

Ikke én gang, men mange, mange ganger. Det kan være en syklus som aldri stanser. Er du beredt på det? Tenk nøye etter: hvor god er du til å takle virkelige nederlag? Klarer du å reise deg fra asken? Er du i stand til å forsøke å endre på deg selv for å få det til?

Om du kan svare ja på alt dette – da er det håp.

 

Nederlagets hjul

La oss gå til den klassiske situasjonen: Du har endelig tatt mot til deg og levert manuskriptet ditt til Norges Største og Beste Forlag. Det kan godt hende at du har jobbet og slitt med det i svært mange år. Flikket og pusset. Polert og elsket. Det kan hende at én eller flere av dine beste venner eller nærmeste har lest deler av eller hele manuset ditt. De har klasket deg på skulderen, oppmuntret deg til å Gjøre Det. Du har kanskje til og med deltatt i åpne eller halvt lukkede websamfunn med likesinnede. Samfunn hvor en har støttet hverandre og gitt oppmuntring og råd. Du har også muligens deltatt på minst ett eller kanskje flere skrivekurs, gjerne arrangert av forfattere. (Har du noen gang tenkt over hvorfor stadig flere forfattere holder skrivekurs? Jo, det er for kanskje å overleve bittelitt til.) Så har du gjort det. Du har levert manus akkurat som de vil ha det, du har kun levert det til dem, ettersom de er Norges Største og Beste Forlag.

 

Du har ventet i uker i ulidelig spenning. Magen er kaos, hodet er kaos, pulsen er ujevn, hjerterytmen følger ikke lenger noe mønster. Du sover ikke, men når du gjør det, har du mareritt. Du spiser dårlig og har en sterk trang til å ta et par flasker vin for mye. Du er irritabel, du griner, du glemmer. Så skjer ett av to: enten vil du aldri høre noe mer, eller du får et standard refusjonsbrev.

Drømmen er knust. Du aner ikke om det kan finnes noe håp for manus, og om du skulle spørre, vil du heller ikke få noe svar. For det har ikke forlaget tid til. Objektivt sett er det svært forståelig. Forlagene mottar enorme mengder manus, og tid er svært kostbart. Så, du bøyer hodet. Det ble nei ved alteret. Etter hvert blir du kanskje litt sint, du blir tverr og sender det underkjente manuset til Norges Nest Største og Beste Forlag. De må da vite bedre. Så gjentar det hele seg. Du får et nytt hakk i hjertet. Kanskje de nettopp holder på å jobbe ferdig med et nesten tilsvarende manus med en de allerede har i stallen, tenker du. Og så sender du det videre. Og videre. Og videre. Til slutt er det ingen igjen.

Om du betror deg til noen så kan de ikke skjønne hvordan de kunne si nei til noe slikt. Du er enig, naturligvis er du det, så da kan det tenkes at du velger utvei 1 og går hen og låner et par hundre tusen kroner og velger å utgi selv, du vil bli en indieforfatter.

Du har googlet og sett at det er noen som har hatt fantastisk suksess på den måten. For eksempel det litterære storverket femti gråtoner.

Det du derimot er helt blind for er alle advarslene. Bevisst eller ubevisst ignorerer du det faktum at fryktelig mange av alle som går denne veien ender opp med:

  • Et stort opplag bøker de aldri blir kvitt,
  • Et grusomt lån de aldri blir kvitt, og
  • En gryende forståelse av at alle er smakløse idioter og at hele bokøkosystemet motarbeider dem.

 

Om du har økonomisk ryggrad til å tåle tap er naturligvis indeløsningen en utmerket måte å få halt i land et livsprosjekt på. Men i virkeligheten er det ikke så mange som har en slik reddende livline. Utvei 2 er nok den aller beste løsningen. Den består i å kaste manus og begynne på noe nytt. En kan ALLTID skrive mye bedre. Uansett. Eller man kan finne en annen måte å få utløp for det kreative på.

Foto: Pixabay

Det viktigste er å vinne

Da jeg var ung, i tidlig prekambrium, hendte det jeg løp på langrenn. Der hadde vi tre vinnere, og alle andre var tapere. Det var helt normalt. For at noen skal vinne, må mange tape. Livet er urettferdig og noe faller lettere for noen. Enkelte kaller det talent. Alle kan ikke være best. Vi hadde for øvrig også en ganske rundhåndet bruk av begrepet «taper». En taper var noen som ikke fikk til det alle andre klarte.

 

Nå finnes det ikke tapere lenger. Det er blitt et politisk ukorrekt begrep. Alle blir oppmuntret/forledet til å tro på myten om at alle kan klare alt, for vi har alle de samme forutsetningene og (de mystiske) mulighetene og vi lever i verdens beste land og så videre. Sistemann i mål skal ha like mye applaus som førstemann, for du gjennomførte jo, må vite. Det viktigste er jo tross alt ikke å vinne, men å delta.

Så, når man vokser til, skjønner man raskt at dette er grunnleggende feil. Alfahannene hadde rett: Det viktigste er å vinne. Så mye som mulig, helst alt. Knus de andre. Ydmykhet og underkastelse vil aldri sørge for å betale regningene dine. Du får aldri noe overskudd så du har råd til å dyrke ånden om du ikke har midler til det. For å vinne må du være rede til å kjempe med absolutt alle midler, for her gjelder reglene om krig og kjærlighet. Det holder ikke å lykkes litt. Man må lykkes maksimalt. Uansett må man være glad, positiv, proaktiv, fremoverlent, utadvent og utpreget sosial, for dette er karaktertrekk som definerer vinnere.

I teorien er alle forfattere gode, støttende kollegaer som vil hverandre vel og kjemper for noe felles: vi vil løfte litteraturen til nye høyder, til glede for lesere og for det generelle åndsliv. Som relativt fersk forfatter kan jeg nikke til det. Da jeg omsider ble funnet verdig til å møte kollegaer og til og med bli oppfattet som en kollega var det en ekte, god følelse. Jeg unner alle som har jobbet hardt stor suksess med det de gjør. Det er velfortjent. Men alle medaljer har en bakside. Den snakker vi gjerne ikke så høyt om, for det gjør litt vondt. Men den er der, og den er uhyggelig.

For, i  virkeligheten er vi OGSÅ konkurrenter som kjemper om en stadig mindre markedsgruppe, altså: lesere. De som vinner, de tar de store kjøttbeinene, og de kan kjøpe seg tid til å skrive mer og bedre og dermed erobre flere lesere. Det går på bekostning av alle de andre skrivende som må sutte på poten. De som vinner har også råd og mulighet til det tidsånden krever, nemlig å markedsføre seg selv ved å delta på arrangementer i hytt og pine og gjøre seg synlig og dermed viktig. Vi lever i en tid hvor det er ansikter som er produktet.

De som har klart å gjøre seg synlig (og dermed interessante) har startet en selvforsterkende sirkel av suksess som er avgjørende viktig i neste og aller viktigste punkt:

Man bli kjedeinnkjøpt. Uten å være kjedeinnkjøpt er enhver forfatter dømt til garantert usynlighet. Det er bokhandlerkjedene som bestemmer hvem som skal lykkes eller ikke. For å bli kjedeinnkjøpt, må forlaget som utgir boken bidra med betydelige rabatter til bokhandlerne, samt yte store bidrag til markedsføring av boken. Små og selv mellomstore forlag har ikke en sjanse i et slikt spill. Indieforfattere trenger ikke engang tenke tanken. Og det blir heller ikke noe bedre av at alle de store bokhandelkjedene er eid av konstellasjoner av de største forlagene.

Noen fester et håp til idéen om at blikkontakt og fysisk overrekkelse av stemplede leseeksemplarer fører til at bokhandleren velger å ta inn boken de får presentert. I en idéell verden ville bokhandleren bli nysgjerrig og føle seg beæret. Kanskje de har oppdaget ukjent gull? De ville ta med seg boken hjem og lese den på sengen for så å ta stilling til hvorvidt dette, som er utenfor den kommersielle radaren, kanskje likevel har et potensial for å nå lesere. I virkeligheten er det slik at en da i beste fall får tatt inn ett eneste eksemplar, som settes med ryggen ut i en hylle langt, langt borte, så nær gulvet som mulig. Som regel skjer det ingenting, og boken blir antagelig heller aldri lest. Det er fordi premissene for hva som skal selges allerede er vedtatt.

Den slukørede forfatter vil da kanskje som et siste sprell forsøke å tigge om å få lov til å signere bøker hos bokhandleren. Sistnevnte vil da undres over hva poenget med det skal være, siden de risikerer å ikke rekke å returnere alt som ikke blir solgt innen fristen. Og hvilken salgseffekt er det å tilby signering av en bok som i praksis er totalt ukjent? Dessuten har de sine klare instrukser om hva som skal selges. Det er lett å forstå bokhandleren. Og det er lett å forstå forfatterens fortvilelse.

Urettferdig, vil noen hevde. Ja, det er det. Men verden har aldri vært rettferdig. Dinosaurusene havnet ikke øverst i næringskjeden på grunn av demokratiske prinsipper. De største krigene ble slett ikke vunnet av noen David. Om du vender det andre kinn til, får du bare to røde utslett, mot ett. Så får du resten av julingen.

 

Romelefanter og flush

Det er svært mange elefanter i bokrommet. Noen av de nye, store og tunge elefantene heter salg, antall og format.

 

Boksalget går ned. Det er rett og slett færre som kjøper bøker. Noen trøster seg med at snart vil betydelig flere lese e-bøker. Men slik er det ikke. Antall lesere av ebøker er ekstremt lavt i forhold til lesere av papirbøker. Papir viser seg å være et tidløst og utmerket format for visning av ord, og de går aldri tom for strøm. Lydbøker til nedlasting eller strømming har en viss vekst, men der er royaltybetalingen til forfatteren ekstremt liten i forhold til papirboken.

Til tross for synkende boksalg utgis det stadig flere titler. Flesteparten av disse utgivelsene vil du aldri finne i noen bokhandel, og e-versjonen vil aldri være på førstesiden til nettbutikken som selger dem. Bokmarkedet er slik at når noen kommer i en bokhandel og leter etter en bestemt bok –og ikke finner den- da gidder flesteparten IKKE å bestille den og vente på den. De vil ha noe med en gang, og da velger de noe som er tilgjengelig. Dette er særdeles gjeldene for barne- og ungdomsbøker, ettersom det ikke er kundegruppen selv, men foreldre og slektninger som kjøper bøker i gave til de håpefulle. Man tar det man finner. Det man ikke finner, finnes ikke.

Store mengder utgivelser vil forbli usynlige og dø en meget stille død. Bøker fra De Synlige forfatterne, derimot, vil du alltid finne. Både hos bokhandlerne, i kiosken og i matbutikken. Selv om det er unødvendig, vil du også finne reklame for dem på alle medier og i alle kanaler. Du slipper rett og slett ikke unna dem. Om man blir overeksponert for noe i tilstrekkelig lang tid blir det til slutt så alminneliggjort at du forventer å finne det, og bare det, over alt. Dette har litt den samme dynamikken som en løgn som blir fortalt mange nok ganger: Til slutt tror alle på det.

Undertegnede kjenner flere dyktige og godt kjente forfattere utgitt på Store og Seriøse Forlag som nå selger vesentlig mindre enn tidligere. De får fra liten til ingen oppmerksomhet, selv om de stadig skriver bedre og viktigere bøker. Årsaken? De er ikke lenger i søkelyset. Det brukes ikke store midler for å markedsføre dem, siden det finnes andre i stallen som er forventet å selge mer enn dem. Så det å vinne én gang er ingen garanti for at seieren føres videre. Det sier noe om hvor viktig synlighet og eksponering er, samt hvor viktig det er å tilpasse produktet (boken) til markedet (tidsånden).

Men, det er også en annen elefant i rommet, og den er svært tung. I biologien er det slik at hvis en populasjon øker langt utover bæreevnen, da desimeres den. I siviliserte samfunn er det noen ganger litt annerledes. Likevel er det et faktum at siden a. Boksalget går ned, b. Antall utgitte titler vokser enormt – da oppstår et misforhold. Det er for mange bøker og dermed for mange forfattere. Her er det bare den andre variabelen som kan påvirkes, og det betyr i klartekst at langt færre titler utgis.

For forlagene blir det da enda viktigere å satse alt på trygge kort, altså de kortene de har brukt store midler på å dyrke frem. (Og det er jo forståelig). Om disse ikke genererer nok inntekt, forsvinner forlagene. Og det vil de jo ikke. Det vil heller ikke forfatterne. Selv ikke de forfatterne som er hos konkurrerende forlag. Desto flere forlag som finnes, jo bedre er det. Det skaper tross alt i det minste inntrykket av et visst mangfold og en viss konkurranse.

Dermed blir det ganske klart hvem som er taperne i dette regnestykket. Det er de utrygge kortene. Flush er bedre enn par i kløver. Mangfold er en idé. Bunnlinjen er en realitet. Når idéer og realiteter må kjempe mot hverandre vil naturligvis realitetene vinne. Altruister har ingen eksistensberettigelse i beinhard markedsøkonomi. Sagt på en annen måte: Du vil heller ha et kryssermissil enn en sprettert om noen truer eksistensen din.

 

Nøkkelen til suksess som forfatter

Om du har orket å følge med så langt er jeg mektig imponert. Det er kjedelig og lite givende å lese på en skjerm. Dessuten er du kanskje litt irritert på forfatteren. Kanskje du tenker som så at det får da være måte på til svartmaling. Er du en sutrekopp, eller? Dust. Ikke kødd med drømmen min.

 

Neida, jeg er ingen sutrekopp. Jeg har lykkes, litt, og er svært fornøyd med det og stolt av meg selv. Jeg kan stå for bøkene mine i hvilket som helst vær. Kry som en hane! Om du tror du kan gjøre det bedre: bevis det. Om du har klart det bedre: Gratulerer! Da er det vel fortjent med en high five til deg.

Det er heller ingen svartmaling jeg kommer med, men virkeligheten der ute. Om du er en drømmer som så gjerne vil bli utgitt, da slipper du ikke utenom denne virkeligheten. Den. Er. Knallhard. Grusom. Nådeløs.

Enhver må gjøre seg opp sin egen vurdering, basert på erfaringer. Det som er sikkert er at du kommer ingen vei om du gir opp. For det er et bittelite lyspunkt i natten:

Om du ikke er en superetablert forfatter på et Stort og Viktig Forlag og heller ikke har hatt sex på TV eller er en vakker kjendis, så kan du faktisk klare å havne blant De Det Satses På om du lager et produkt som er mye bedre eller mer unikt enn alt annet.

En viss svært kjent og veldig merittert forfatter sa en gang: «Jeg tror rett og slett det dreier seg om å skrive gode nok bøker

Der ligger nøkkelen. Selv om du er en grå usynlig intetsigende usexy alt-annet-enn-ung ignorant så VIL du få det til om du lykkes med å skape virkelig god litteratur. Alternativt: Du leverer et stykke tekst som treffer tidsånden perfekt.

Det finnes ikke ett eneste forlag som ikke vil satse på deg da.

Så enkelt, og så vanskelig er det.

Lykke til!

lest 343 ganger

del på

Comodo SSL