Intet er som de første vårtegnene: hestehov, krokus og … blod. Ett av de sikreste vårtegnene er Krimfestivalen.
I tre hele dager var Akersgata et litterært åsted, og hordene strømmet mellom Cappelen Damm på den ene siden av gaten, og Centralteateret på den andre siden. I tillegg var det en rekke arrangementer hos flere av de store bokhandlerne i Oslo.
Pappaen til Varg Veum! Foto: JOO.
Krimfestivalen er et samarbeid mellom de største forlagene, bokhandlerkjeder og media, men det er uten tvil hos Cappelen Damm hovedtyngden av festivalen skjer. Fra torsdag til lørdag gikk det i ett; ethvert tenkelig tema innen krim ble grundig belyst gjennom forfatternes egne ord, forfattere fra både inn- og utland. Dette var altså åttende gangen krimfestivalen ble gjennomført, det ble satt ny publikumsrekord (12 650 gjester!), og hele 66 forfattere dukket opp på over 50(!) forskjellige arrangementer.
Et spennende tema blant ett av alle arrangementene var en samtale mellom fire thrillerforfattere. Thrilleren er en sjanger som er mye mer populær utenlands enn her på berget, og det forventes at populariteten kommer til å øke også i Norge. Programposten var titulert dithen med spørsmålet om thrilleren er den nye oljen. Vi får se. I så fall har vi en forfatterstand som åpenbart er i stand til å levere.
Ildsjelen og festivalsjefen Knut Gørvell fra Cappelen Damm ledet også dette året festivalen vellykket i havn. Den mannen har organisatoriske evner og en gjennomføringskraft som det virkelig står respekt av.
Som i fjor avsatte jeg én feriedag for å få med meg i alle fall litt av festivalen. Det er en egen atmosfære ved dette årvisse ritualet, og det er alltid både lærerikt og morsomt å se og høre noen av krimmens mestere i levende live, og selvfølgelig: muligheten til å rive litt kjeft med dem.
Noen forfattere kjenner jeg fra tidligere, andre har jeg ikke engang hørt om. Det skal godt gjøres å ha oversikt over alt som rører seg av krim, og mange ganger har jeg tatt meg i å undre hvordan det er mulig at det utgis så mye krim i et lite land som Norge. I tillegg vet jeg at den totale mengden utgitt krim er svært, svært mye høyere enn det vi får presentert på Krimfestivalen. Hvorfor er det egentlig slik? Hva er det som skaper et slikt enormt marked for blod, gørr & død for en bitteliten befolkning som i Norge?
Thrilleren som sjanger er forventet en oppadstigende formkurve i Norge. Her Gard Sveen, Sigbjørn Mostue, Eystein Hansen og Aslak Nore. Kari Birkeland var programleder. Foto: JOO.
Antagelig hviler deler av forklaringen på at i Norge har vi det såpass bra, vi er såpass konforme og trygge at vi blir stresset av det. Kanskje det er urmennesket i oss, det som alltid var på offensiven og fryktet det aller verste som tvinger oss fra en mental opiumsrus over til virkelighetens arena; en arena hvor det manes frem det som finnes av potensielle eksistensielle trusler, bare for å skjerpe oss, og gjøre oss bevisst vår egen dødelighet? Kanskje vi finner utløp for noe av denne manglende tilstedeværelsen av trusler ved å hengi oss til forbrytelser og drap på det fiktive plan? Selv om vi prøver desperat å ikle oss en ferniss av sivilisasjon skal vi ikke langt tilbake i historien før vi flokket oss om skafotter og galger for riktig å studere detaljene når noen ble henrettet på bestialske måter.
Kurt Aust og Kin Wessel har blant annet skrevet thrilleren Udyr. Her intervjuet av en ankelbrukket, men like sprek, Tom Egeland. Foto: JOO.
Sivilisasjonsfernissen gir oss også en positiv feedback når vi følger et mysterium eller en forbrytelse til dets konklusjon, og i særdeleshet når forbryteren får sin straff. Da kan vi puste ut, klappe sammen boken og nikke for oss selv: slik går det, når du bryter samfunnskontrakten. Die, motherfucker!
Og så snur vi oss mot tekoppen, tar en liten slurk og spiser en bit av kjeksen, før vi reiser oss fra stolen og vanner potteplantene. Equilibrium er gjenopprettet.
En enkel analyse? Mulig. Men det er kanskje noe der likevel, for markedet for krim synes å være umettelig. Det igjen betyr knallhard konkurranse mellom alle krimforfattere, for alle vil jo skrive best mulig og selge mest mulig. Selv om noen har vondt for å tro det, er det også slik at selv forfattere må betale låneavdrag og spise mat.
Oi, når tankene mine først begynner å spinne … Vel, takk for en aldeles perfekt festival! Hadde jeg vært privilegert ville jeg ha deltatt på alt sammen, alle dagene. Takk for mange og gode samtaler med andre blodtørstige, og takk for alle inspirerende og meningsbærende samtaler med forfattere, både kjente og ukjente. Jeg fikk med meg svært mange inntrykk til tross for at min deltagelse var kun én knapp dag. Noe av det som virkelig slo meg, var hvor fantastisk flott forlagene tok seg av forfatterne sine. For her, på denne festivalen, her var de konger og dronninger. Tenk å ha et forlag i ryggen som besørger transport, innkvartering og mental oppbacking før du skal på scenen – og etter! Som klapper deg på skulderen og river i gode middager og virkelig er til for forfatteren. All heder og honnør til dem også.
Ps: på Forlagsliv kan du se flere bilder fra Krimfestivalen 2019.
lest 3 743 ganger
