Dæven, Nesbø!

Nesbø var altså ikke ferdig med Harry Hole. Da vi nærmet oss slutten i den svært spennende «Politi», hvor desimeringen var unnagjort og Harry lot til å endelig få en grunn for å fortsette å leve og ikke ligge i bunnen av en Jim Beam, var det for leserne et etterlengtet utpust. Endelig, endelig skal den stakkars, plagede og sønderrevne antihelten få lov til å nyte noen dager i solen.

Trodde vi – ganske lenge. For året etter kom ingen ny Harry-bok, men derimot thrilleren «Sønnen» – et uventet grep, og en skikkelig nervepirrende og god thriller. Jeg håpet på at Harry gjorde retrett etter denne, men nei, da kom «Blod på snø» og «Mere blod», kanskje for å konkurrere mot Lahlums historiske krimunivers, men der kom Nesbø til kort, og det til gagns. Det var som om flammen på vokslyset var i ferd med å slukne. Hva i all verden var dette?

Men så kom heldigvis Harry på banen igjen, etter to år, og denne gangen i «Tørst», en bok som for meg ble alt for mye. Uansett hvor mange grep som ble tatt for å skape en viss form for troverdighet rundt begrepet «vampyrisme» så funket det rett og slett ikke. Det var noe pubertalt, noe innbitt(!) over hele idéen. Jeg tenkte som så at dette antagelig var Harrys endelikt, og at det var en heller uverdig måte å ta farvel med en slik interessant karakter på.

Nok et år gikk, så kom Shakespeares «Macbeth» i moderne kledning (noe som for øvrig tvang meg til å lese originalen før jeg gjøv løs på Nesbøs variant). Boken var passe underholdende og mørk. Greit nok, men universet var likevel ikke så helt ukjent, egentlig. Nok om det.

I år kom nemlig Harry tilbake, denne gangen i «Kniv». Dette er en turboladet og bekmørk krim/thriller av aller beste kvalitet. Forrige gang det var helt umulig å legge fra seg en av Nesbøs bøker var «Panserhjerte», en heseblesende nervepirrende og ekstremt spennende bok.

«Kniv» er antagelig den mørkeste Harry Hole-boken av dem alle. Om du trodde at den arme politimannen hadde gått gjennom hele helvete tidligere, så tro om igjen. Den smerten Nesbø påfører Hole er så gruoppvekkende vond at du umulig kan la den passere uten å kjenne den. I tillegg til å være mørkere enn sort materie er Kniv ekstremt spennende og gåtefull. En retrospektiv åpning gir et heftig frempek om hva du kan vente deg, men alt er naturligvis ikke slik du tror, for Nesbø er en sann mester i å forlede og overraske deg. Som leser kommer du til å tenke at «Nei, ikke det, det kan bare ikke være mulig!». SÅ jævlig kan vel ikke forfatteren være mot ham? Eller, kan han det?

Noe annet du blir sittende igjen med er et klamt og ubehagelig spørsmål om hva som kan få et menneskesinn til å fatte katastrofale avgjørelser for å rettferdiggjøre egen kognitiv dissonans. I bunn og grunn er vi alle enkle dyr, og logikk er åpent for enhver å definere. Bærer vi alle en potensiell morder i oss?

Jeg har ikke lyst til å si så mye om handlingen, ettersom jeg ikke vil ødelegge en svært sterk leseopplevelse. Det jeg står for og banner på er at «Kniv» uten tvil er en av Jo Nesbøs aller, aller beste bøker. Sett av tid og kos deg med 500 uhyre spennende, intrikate og kullsvarte sider med knallsterk underholdning!

Kalde fakta: