Jomsviking: Vinland

I Vinland følger vi den tidligere jomsvikingen Torstein Tormodsson (knarresmed) videre etter avslutningen i første bok, Jomsviking, hvor Torstein hogde banesår på Olav Tryggvason i slaget ved Svolder i år 1000.

Jeg brukte panegyriske vendinger og mange adjektiver da jeg skrev om leseropplevelsen av det storslåtte, episke verket Jomsviking, og ser ingen grunn for å spare på disse i denne herlige oppfølgeren. Vinland er akkurat like intenst spennende og dramatisk som Jomsviking, med detaljerte og levende skildringer av alt fra dagliglivets utfordringer til interkontinental forflytning over hav til rørende, små øyeblikk og særdeles groteske slag og drap.

I Vinland flykter Torstein sammen med kona Sigrid og sønnen Ravntor fra Trygvassons allierte. De vil naturligvis drepe Olavs banemann. Knarresmeden og den gamle jomsvikingen  setter seil vestover, mot det forjettede og mytiske Vinland, altså til østkysten av hva som i dag er kjent som nord-Amerika, nærmere bestemt langs østkysten av Canada. Arkeologene har for lengst dokumenter norrøne bosetninger flere steder i dagens Canada.

Det får en til å nikke anerkjennende til de gamle råtassene blant våre forfedre. De måtte ha et mot og en dødsforakt ut over enhver fatteevne. Bare tanken på å legge ut i den iskalde, frådende nordsjøen for så å krysse Atlanterhavet, langt mot nord, med voldsomme vinder, strømmer og isfjell, og når en i tillegg tok det norrøne verdensbildet med i regnestykket (de var jo overbevist om at jordskiven var flat, at havet rant utfor en kant, og der nede ventet intet annet enn Midgardsormen) – så kan man ikke fylles med annet enn den største respekt og heve mjødhornet for dem.

For det er hva Torstein og følget hans gjør. De seiler til Island, hvor Torstein i harme (berettiget) dreper en mann, hvilket fører til at de må reise videre, derfra til Grønland, for så å søke seg mot Vinland og en mulig god og sikker fremtid som tømmer- og skipseksportører. Dette blir langt fra en farefri ferd, og definitivt ikke når de faktisk omsider når Vinland og reiser et langhus. For ganske snart finner de ut at de ikke er alene. Inn i skogene bor nemlig skrælinger, og årsaken til at Torstein havner i unåde på Island er reaksjonen hans som følge av behandlingen av ei skræling-jente som holdes som trell og frille.

Skrælinger er et begrep mange antagelig først ble kjent med i Game of Thrones. En slags barbarer, urfolk som bor utenfor. I våre dager vil vi kalle dem indianere. Det fører til, for å si det mildt, relativt ubehagelige konfrontasjoner, med dertil hørende drap, lemlestelser, bortføringer ++. Ingen skal beskylde verken vikingene eller skrælingene for å ha diplomatiske vyer og humanistiske verdier.

Like fullt klarer forfatteren, Bjørn Andreas Bull-Hansen å belyse de rent sosialantropologisk interessante sidene ved møtet mellom to kulturer, og som vi får oppleve, er det ikke bare avskjærte legemsdeler og blodbad som følger i kjølvannet av møtet. Mer vil jeg ikke si om det, annet enn å hinte om at knarresmeden kommer til å utvikle et spesielt vennskap med en skræling, og under deler av dette vennskapsmøtet får vi en øvelse i praktisk overlevelse under svært anstrengte forhold, en øvelse som blant annet innebærer noe som så avgjort anses som niding-aktig …

Det som derimot må understrekes, også i denne boken, er den åpenbart store innsikten forfatteren har om forfedrene våre, og også om skrælingene. Det er ikke måte på hvilken historisk detaljrikdom han klarer å mane frem om absolutt alt som vedkommer aktørene, i alt fra tankeverdenen til praktiske gjøremål, og det uten å ramle i fellen ved å ende opp som et leksikon. Realismen er til å ta og føle på, uten at det blir kjedelig overveldende; det er som om forfatteren har svevet blant karakterene, observert og psykoanalysert dem for så å gjengi en virkelighet som var, uten sminke, uten staffasje. Bull-Hansen skriver så troverdig og levende at det bare er å ta hjelmen av og blote for ham.

Noe av det mest morsomme ved disse bøkene er hvordan forfatteren går først og introduserer oss for faktiske, historiske personer. I denne boken omfatter det blant annet ladejarlen Eirik, vinland-pioneren Eirik Raude  og sønnen Leiv Eriksson.  Dette er skikkelser som for de fleste av oss er innhyllet i en nivlheimsk skodde, men som gjennom boken fremtrer i kjøtt og blod. I tillegg klarer han på en utsøkt måte å formidle spenningen som oppstår i brytningstiden mellom de gamle, norrøne gudene og hvitekrist.

Bull-Hansens bøker om Torstein Tormodsson, knarresmeden, jomsvikingen og Vinlands-fareren har solgt svært godt og er utgitt på en rekke språk. Det er høyst fortjent. Dette er utsøkte, historiske røverromaner, og for alle som er fascinert over forfedrene våre bør dette være pensumlitteratur.

I oktober kommer den tredje boken om Torstein Tormodsson, og den har den lovende tittelen «Danehæren». Boken blir lansert i beste vikinge-ånd med et eget arrangement i Gyldendals hule. Selv om timeplanen min er sprengt skal jeg gjøre alt for å få med meg dette og dermed unngå å bli niding, ved allfaderen! Dessuten kan jeg ha en slags historisk forpliktelse til å lese og lære mer om våre forfedre …!

Kalde fakta: