Storgårdsfruen – en reise i tiden

Det snakkes varmt om hvor mye krim selger i Norge, men disse bøkene rekker ikke engang til strømpelesten på de virkelige storselgerne: serielitteraturen. Jeg har dratt på en fornøyelig historisk reise til Sætersdalen med Sigrid Lundes «Storgårdsfruen», vinneren av Bladkompaniets store romankonkurranse.

Serielitteraturen blir sjelden uttrykt uten et etterfølgende fnys blant de høylitterære definisjonseierne. Dette er romaner som gjerne omtales som «kiosklitteratur» og annenrangs, dårlig husmorpornografi, noen hakk under krimlitteraturen. Dette er to vidt forskjellige typer litteratur som aldri noensinne vil bli nominert til nobelprisen i litteratur. Og hva gjør vel det? Dette er bøker som har trofaste og enorme leserskarer. Ingen har flere lesere enn de største serieforfatterne.

Før jeg snakker om boken, vil jeg drodle litt til rundt serielitteraturen og dens skapere. Da jeg var ungdom fråtset vi i serielitteratur, og da leste vi Morgan Kane og Clay Allison. Western. På denne tiden var westernserier for hankjønn ekstremt hett. Så kom Margit Sandemo med «Sagaen om isfolket», en lang serie som det var umulig å ikke la seg bergta av, og som appellerte til både kvinner og menn, for i disse bøkene var det erotikk, det var mystikk og overnaturlige vesener, og det var dramatikk. Nåtiden serieforfattere har dessverre lite å by på av mystikk og overnaturlige vesener; det virker som om serieevolusjonens tidsånd ikke lenger har rom for dette. Men dulg erotikk og uendelig med drama, det har bøkene fortsatt.

Serien «Storgårdsfruen», første bok, «Livsvilje.» Foto: Bladkompaniet.

Dagens serieromaner befinner seg innenfor en relativt streng struktur av protagonister og tid. Forfatterne har et ekstremt produksjonstempo; flere av dem skriver seks romaner i året, noen også mer enn dette. Det er én roman annenhver måned! Det er en bragd man definitivt bør lette på hatten for. Noe annet, og som jeg i særdeleshet har merket meg i «Storgårdsfruen» og første bok «Livsvilje», er hvor ekstremt levende og overbevisende tidskoloritten er malt.

Selv har jeg hatt slektsforskning som hobby i mange tiår, en hobby som har gitt meg god innsikt i hvordan livet artet seg i de såkalte «gode gamle dager». Selv i tidsspennet fra rundt 1880 til 1900, hvor handlingen fra «Livsvije» finner sted, var livet for de fleste et ekte og nådeløst blodslit, med enorme forskjeller mellom de få bemidlede og de som ingenting hadde. Akkurat som Norge hadde vært siden sagatiden. Jeg tør garantere at ingen av oss som lever i dag, ikke én, ville ha klart å overleve mer enn én måned på en 1800-tallsgård.

Sigrid Lunde har en nydelig penn når detaljene, rutinene, tradisjonene og gjøremålene skildres i «Livsvilje». Hun skriver så overbevisende at du føler at du står bak protagonisten Iselin Marie Lenheim og inntar og føler det samme som henne, med alle sansene. Det er aldri for mye, og heller aldri for lite. Finnes det noen bedre måte å lære norsk kulturhistorie på?

I «Livsvilje» følger vi som sagt Iselin Marie Lenheim. Hun er uekte datter av den heller promiskuøse Ingeborg Lenheim, «Storbæra», en kvinne av heller tarvelig herkomst som er prostituert og som bevisst bruker barna som inntektskilde til alt fra tigging til tyveri. Iselins eneste trygge person i denne tiden er en eldre kvinne i skogen, Gammel-Guro, som var Iselins og de andre barnas jordmor, og som hevder å ha en mystisk fortid som kapteinshustru.

Under et tyveriraid mens Iselin fremdeles bare er fem år (de aller minste kommer jo gjennom små vinduer) sammen med den eldre broren Arntemann, blir hun så trollbundet av varmen i sølvsmedhuset hun bryter seg inn i at hun sovner, uten å stikke av med byttet. Slik blir Iselins liv forandret.

Sølvsmeden forbarmer seg over henne fremfor å tilkalle lensmannen og kaste henne ned i det svarte, kalde fangehullet hun frykter. Med tiden får hun post som legdjente (tjener, hvis kostnader bæres av fattigkassen) på prestegården til Callmeyer. Vi følger Iselin og hennes rolle i huset mens hun vokser seg til. Hun blir en ung kvinne, hun blir konfirmert og kommer dermed i alderen hvor en ble ansett som voksen. Prestekona driver sine renkespill, og prestens døtre anser henne som en konkurrent til guttenes gunst. Selv har hun et godt øye til prestekonas nevø, Erling Glitterfoss som bor i Trondheim, men som ofte besøker gården.

Presten har en nevø, Asbjørn Christensen, som ter seg svært annerledes enn presteparet, og som etter hvert ankommer prestegården og losjerer der. Vi får noen tidsfrempek som antyder at han noe senere skal innta en gård som heter Kapteinsgården/Willersgården men som skal omdøpes til Gullvang. Men før den tid skal han forlate prestegården, og Iselin har da fått fast ansettelse på prestegården. Hun blir fortalt at hun skal dra og sette Kapteinsgården i stand til Christensen kommer for å overta den, men hun kvier seg, for denne gården har en tragisk historie hvor den forrige eieren gikk banans og drepte familien. Derfor skal det spøke der, og i tillegg er faren stor for at fantefolk har inntatt gården …

Iselin kjemper for å forstå hva som skjer rundt seg, og hun forstår heller ikke de motstridene signalene og spenningsfeltet som finnes mellom henne, Erling og Asbjørn, ettersom de to gjensidig advarer mot den andre. Og hele tiden bærer hun på sin egen arvesynd ettersom hun ikke klarer å løpe vekk fra det faktum at hun er barn av sin mor, men en farlig, omflakkende bror som ikke nøler med å bruke kniven.

Jeg er glad for at jeg tok valget og bestemte meg for å trosse De Skriftlærde og gi dagens serielitteratur en sjanse. «Livsvilje» er definitivt godt håndverk, det er en ekte reise i tid, og man unngår ikke å få et forhold til protagonisten Iselin Marie, samtidig som vi vil vite hva som skjer med henne videre.

Vel levert!

Kalde fakta: