Alle som har blitt refusert vil nok nikke gjenkjennende til denne videoen…:
Kjære L.ooser.
Takk for det innsendte manuskriptet til en XXroman med tittelen «Hvem tror du du er?».
Vi har vurdert manuskriptet med interesse, men er dessverre kommet til at vi ikke finner å kunne påta oss en utgivelse i bokform. Vi er lei for at vi ikke kan gi en skriftlig konsulentuttalelse, men på grunn av den store mengden innkomne manuskripter er det bare et fåtall som får det.
Igjen, takk for at du tok kontakt og lot oss få lese ditt manuskript.
Med vennlig hilsen
Forlaget.
[…] Galgenhumor […]
[…] Galgenhumor […]
[…] Galgenhumor […]
[…] Galgenhumor […]
Jaja, sa jeg og tenkte på svakhetene i manuskriptet jeg visste fantes. Den femsiders konsulentrapporten vedlagt hadde jeg ikke tid til å lese med det samme, det var mye å gjøre på jobben. Skrev ut sidene og tok det på bussen neste dag, og på side 5 kom sjokket; konsulenten anbefalte manuskriptet antatt til bearbeidelse, uten at det gjorde en forskjell. Gøy, og samtidig var jeg like langt. Alt i alt en givende prosess. Jeg tenker dette var et eksempel der refusjon var fint.
Gratulerer så mye!
Det å komme så langt er jo intet mindre enn selve nøkkelen til himmelen!
🙂
Tja. Resultatet er det samme.
Eh… jeg forstår ikke helt «konsulenten anbefalte manuskriptet antatt til bearbeidelse, uten at det gjorde en forskjell»
Hva betyr egentlig det? Antatt til bearbeidelse – det må jo bety at du har fått en tå innenfor, at du faktisk har kommet så langt at du kan begynne å spille ball med en redaktør?
Nei. Konsulenten er bare en bit. Deretter må manuset finne en redaktør og passe en markedsplan. Hvis du skal slå gjennom trengs mer enn en tekst som kan bearbeides, for sannheten er et forfatterskap er mer. Voksne skribenter må skrive bedre for de yngre gir forlaget mer å utvikle og det er forfatterskap, ikke singulære tekster som er mest verdi.
Jeg skriver ikke for å bli forfatter. Jeg skriver fordi jeg må. Hver tekst har egen agenda, og det er ikke alltid utgivelse er nødvendig for at teksten skal oppfylle løfte.
Ja, det forstår jeg godt. Det er en helt logisk konsekvens. Jeg forstår også at forlagene naturligvis ikke tør satse på noe som kan medføre et eventuelt tap, selv om flere forlag likevel lever under paraplyen av å sikre «mangfoldet» innen litteraturen.
Mine forsetter som skribent har heller ingen ting med økonomi å gjøre. Det eneste jeg vil er å fortelle. Så håper jeg en gang å treffe akkurat den riktige nerven og den riktige tangenten hos forlagets piano.
Jeg skriver ikke for å bli forfatter. Jeg skriver fordi jeg må.
[…] Galgenhumor […]
[…] Galgenhumor […]