Mine refusjoner

Foto: Madison Grooms, Unsplash.

Jaså, tror du at du er den eneste som er blitt refusert?

I 1987 sendte jeg inn min første patetiske novellesamling og ble refusert så det holder. Men det var fortjent, det var infantilt og fullstendig talentløst, og dessuten gav forlaget meg en konsulentuttalelse. Det eneste positive å hente fra denne var at jeg fikk en ny bekreftelse på at jeg i alle fall ikke har problemer med fantasien.

Neste innsending og refusjon var ikke før i 2011. Deretter har det haglet på med refusjoner. I de aller fleste tilfeller har disse refusjonene kommet i form av forlagets standard refusjonsbrev. Det vil si en kort og konsis melding, oftest på epost, noen ganger via sneglepost, og det er det. Et standard refusjonsbrev er manuslikets tålapp, ikke noe mer enn det. Fryktelig kjedelige og intetsigende. En slik dødsattest sier deg ingen ting om hvorfor du ble refusert, det er noe du er nødt til å finne ut av selv. Og tro meg: det er en fryktelig vanskelig prosess. For det første er du nødt til å etablere et kritisk blikk på manuset ditt. Du må lære deg å lese det objektivt. Du må forstå hvilke litterære kvaliteter det skorter på. For det er som regel der det ligger. Du har rett og slett ikke levert noe som er godt nok.

Det er vondt å bli refusert. Omtrent litt den følelsen man kanskje opplever hvis man skulle få «nei» ved alteret. Det er naturlig å reagere med sjokk, vantro, sinne, sorg og depresjoner. Det hjelper litt å vite at omtrent samtlige av alle de tusener av manus forlagene får inn, blir refusert. Du er altså i godt selskap, selv om det er en mager trøst. Det merkelige er at man kan bli vant til det meste. Tidligere ble jeg dypt såret og voldsomt forargret når jeg ble refusert. Det har jeg kommet over nå.

I de senere årene har jeg fått et krimmanus refusert, en psykologisk thriller, en grøsser og en fantasyfortelling. I etterpåklokskapens tegn ser jeg at verken krimmanuset eller thrilleren burde vært sendt inn. Krimmanuset manglet egentlig alt. Thrilleren var langt over grensen til psykdelisk, og den etterlot så mange løse tråder at alle de gode delene av manuset (dem var det faktisk flere av) dessverre kom så håpløst i skyggen. Fantasymanuset hadde derimot et potensial. Jeg har bygget en verden som absolutt har livets rett. Historien er spennende og svært overraskende. Det kan godt hende at jeg plukker opp dette manuset for radbrekking ved en senere anledning. Slett ikke umulig.

Tidligere var teksten på denne siden statisk. Nå, i begynnelsen av januar 2014 har jeg endret og oppdatert den. Ja, jeg holder på med prosjekter, ikke ett, men to. Jeg har valgt å foreløpig ligge svært lavt hva disse angår. Det er flere grunner til det, men hvis det viser seg at de siste årenes lærdom ikke resulterer i suksess, vil listen over refusjoner øke.

Mine foreløpige refusjoner:

• 1987: Novellesamling.

• 2011: Krim. (Roman)

• 2011: Thriller. (Roman)

• 2011: Aschehougs forfatterskole (konkurranse – Novelle)

• 2012: Fantasy. (Roman)

• 2013: Grøsser (Miniroman)

• 2013: Aschehougs forfatterskole (konkurranse – Novelle)

Jeg er altså refusert en god del ganger. Forhåpentligvis har jeg lært noe for hver gang, og det stopper meg ikke. Aldri. Hvorfor? Fordi jeg har en god del spennende historier å fortelle.