Jeg var rundt 19 år da jeg så smått begynte å få en viss interesse for de som hadde levd før meg.

Kanskje var det i forbindelse med at farmor nylig hadde gått bort, erkjennelsen om det endelige ved forgjengeligheten, om alt man burde ha spurt om som aldri ville kunne bli besvart; kanskje var det fordi min far noen ganger snakket om hvor spennende det var med slektsgrenene som kom fra Røros. «Der vil du finne mye rart,» sa han. Og det kunne han si med en viss pondus; tross alt hadde han studert historie og folkloristikk, og riktig spennende ble det da han gav meg en gammel bok med opptegnelser over Røros-slekten Rugeldal, som vi da skulle være forbundet til.

 

Det er mange detaljer å holde styr på om en ønsker å begynne med slektsforskning.

 

Så jeg begynte å lese i bygdebøker, og plutselig hadde jeg fått en svært spennende hobby. Den har jeg fortsatt, en mannsalder senere. Å lete opp og finne ens forfedre er noe helt spesielt, særlig når du i tillegg kunne lese biografiske data som bygdebokforfatterne hadde samlet. Først veldig mange år senere ble jeg klar over hvilket vanvittig arbeid de hadde nedlagt i denne jobben. For det er krevende og slitsomt å lese gjennom skifteprotokoller, kirkebøker, tingbøker og alskens underlige kilder. For mange tiår siden betød det å stasjonere seg bofast i de forskjellige statsarkivene og kirkekontorene og manuelt bla seg gjennom enorme protokoller. I våre dager er dette latterlig mye enklere, siden så store mengder kildemateriale er scannet og gjort digitalt tilgjengelig. Det eneste man trenger å lære seg er å lese gotisk håndskrift og store mengder tålmodighet og nøyaktighet, samt litt etterforskerevner. For det er som en etterforskning å bedrive slektsforskning; du snapper opp små spor, du gjenkjenner navn, gårdsnavn og årstall, og plutselig faller bitene på plass. Det er rett og slett besettende fascinerende.

 

Samtidig er det en skjellsettende opplevelse å dukke inn i lidelsene til de som var før oss. Som en gryende erkjennnelse, som et veldig knipetak om hjertet får man en sterk æresfrykt for alle de som virkelig kjempet for å overleve –  i tider hvor det absolutt ikke fantes noen nåde. Og tro meg: det er ikke lenge siden. Det er slett ikke lenge siden de aller fleste av oss var lutfattige leilendinger, uten noen sjanse til sosial eller økonomisk mobilitet. Vi døde av de mest banale sykdommer, og store barnekull til tross (arbeidskraft måtte vi jo ha), så var det slett ikke alle barna som vokste opp. Mange døde av noe så banalt som feber. Noen frøs ihjel, andre sultet ihjel. Utallige mange forlot en fremtid som var helt mørk og søkte lykken enten andre steder i landet eller på den andre siden av atlanterhavet. Noen greide seg, noen få gjorde det godt, mens atter andre gikk dukken. Om du ikke kommer lengre tilbake enn til slutten av 1800-tallet vil du se det ved selvsyn, og du vil fylles av en dyp beundring for at forfedrene dine i det hele tatt orket å prøve, og dermed skapte grunnlagget for at nettopp du eksisterer i ditt lille glimt av et liv.

 

Når adelen er til hjelp

 

Jeg har kommet svært langt tilbake i mitt arbeid, faktisk hinsides alt som kan la seg dokumentere, men det er nå likevel morsomt å ende opp med å lese seg videre bakover i sagalitteraturen, deriblant Snorre. Men før sagatiden kan jeg med stor sikkerhet spore aner med kilder tilbake til rundt slutten av 1300-tallet. Det hjelper nemlig godt å finne noen adelsslekter som er direkte aner, for adelsslektene var svært opptatt av å dokumentere sine egne antatte høyverdige linjer for å kunne skjære vekk trevler fra vanlige dødelige. Det samme gjelder for prester, biskoper, lensmenn og andre myndighetspersoner. Takk for at dere var så ivrige!

 

Min viktigste adelsslekt er Skanke (Skancke/Schanche/Schancke)-ætten. Den kobles agnatisk og kognatisk i flere linjer, og ender i Norge opp hos stamfaren Faste Pedersen Schanke i Røros. Han kom fra Jämtland i dentidens Norge, og siden hans forfedre var riddere og adelige er ætten godt dokumentert. I mitt arbeid har jeg kastet meg over hele Skancke-ætten for å få et klarest mulig bilde, og det er jammen en mildt sagt ekstremt spennende ætt. Det er takket være dem at jeg fant mine første stier inn i middelalderen. Naturligvis må det her presiseres at middelaldergenealogi er uhyre vanskelig, til dels umulig, om man ikke er genalogisk ekspert. Min lefling med middelalderen er høyst uvitenskapelig; jeg baserer det kun på sekundærkilder og løsere data. Da er jeg langt mer nøyaktig og korrekt med tanke på primærdata fra midten av 1600-tallet og fremover, bare så det er sagt. Likevel: å ane historiens sus fra middelalderen er en sann fornøyelse.

 

Min farmors mors ætt skriver seg fra Røros. Den er så omfattende og vid at den mest sannsynlig omfatter samtlige gårder både i Røros by og i landsognene. Min mormor kom fra Danmark, og også der har jeg klart å nøste meg svært langt tilbake, og det er neppe lenge før jeg finner direkte forbindelser mellom gammel slekt i Danmark og Norge, ettersom vi jo har vært svært tett sammenvevd gjennom hele historien. Det gjelder også for Sverige, og spesielt de områdene i Sverige som en gang var norske. I alle skjebnene jeg har funnet er det titusener av romaner. Uten tvil.

 

Reisen tilbake til sagatiden

Jeg sa tidligere at jeg har kommet meg tilbake til sagatiden. Det er både sant og usant. Sant, fordi sannsynligheten er stor. Usant, siden det ikke finnes troverdige primærkilder. Men jeg tør likevel hevde at det er større sannhetsgehalt i vår egen sagalitteratur enn i bibelen, for våre egne krønikere skrev ikke om slekter flere tusen år tilbake i tid. Uansett er og blir det ekstremt fascinerende. Jeg vet at ingen slektsforsker i det kjente univers vil ta meg på alvor når jeg forteller at jeg kan spore tilbake nesten 60 generasjoner. Men morsomt, det er det, for historien kommer så tett innpå. Lurer du på hvordan en slik reise bakover ser ut? Da kan du ta en titt her. Husk bare at overgangen fra de skriftlige kildene til sagatiden mildt sagt bør tas med en enorm klype salt. Og kronikørene fra sagatiden kan jo ikke arresteres for noen ting.

 

Dette kartet viser hvordan jeg er genetisk skrudd sammen, altså hvordan DNAet mitt er sammesatt fra forskjellige områder (Haplogrupper).

I forbindelse med slektsforskningen min har jeg også tatt en DNA-test for å kartlegge genetisk proveniens. Resultatet jeg fikk derfra var ganske så spennende, tatt i betraktning den meget lange anelisten tilbake til sagatiden. Slik er jeg genetisk sammensatt: 62,6 prosent skandinavisk, 29,9 prosent irsk, skotsk og walisisk og 7,5 prosent finsk.

Jeg har nemlig ikke funnet noen spor etter  irske, skotske eller walisiske slektninger ved å ettergå kildemateriale tilbake til ca 1500. Noen finske innslag har det vært, men ikke direkte.

 

MEN – om jeg tar linjene inn i sagalitteraturen på alvor, da gir det nemlig mye mening. Kan det være tilfeldigheter? Kan det være svakheter ved gensekvenseringen, eller tolkningen av MT og Y DNA? Eller kan det faktisk være en reell sammenheng med den genetiske sammensetningen min?

 

I alle tilfeller er det ekstremt fascinerende og spennende. Like fascinerende er det faktum at svært, svært mange andre, kanskje alle, har de samme anene når vi kommer så langt tilbake. Antagelig blir disse dataene enda mer sofistikerte i nær fremtid, og da kan enda mer leses fra dem. Jeg kan ikke si annet enn at jeg gleder meg, og jeg har heller ingen angst for at DNAet mitt er avlevert. Dette er bare spennende og ekstremt morsomt og interessant.

 

Har du orket å følge med så langt? I så fall kan du klikke her og lese en svært kort biografi om min farmor. En meget jordnær gammel sliter som garantert ville ha ristet på hodet og sukket oppgitt om hun hadde hatt den ringeste anelse om hva forfedrene hennes hadde kunnet fortelle henne. At hun med en viss sannsynlighet har linjer bakover som går rett inn i kongsættene.Vil du heller ta en shortcut og se en slektslinje som strekker seg fryktelig langt tilbake? Ta en titt her.

lest 78 ganger