Om du først begynner å granske hva som til enhver tid skjer rundt deg, uansett hvor belest og belært du er, vil du alltid finne nye mysterier. Man kommer dit – og ikke lengre. Dessuten har man alltid et valg, enten gjør man A som får følgene B … eller har man egentlig det? Kanskje skjer alle mulige utfall av et valg samtidig. Og kanskje inntreffer samtlige konsekvenser av valget samtidig, men parallelt. Og kanskje er det ikke engang parallelle hendelser, kanskje de noen ganger krysser hverandre i tid og rom.

Det var basisprinsippet jeg tok for meg da jeg raskt skrev ti noveller til Gyldendals novellekonkurranse «Kortlest». Siden jeg ikke nådde opp, velger jeg i stedet å publisere alle novellene gratis her på Skrivehula.

Hver enkelt novelle var ment å være frittstående, samtidig som den observante leser raskt ville forstå at det går flere røde tråder gjennom samtlige. For hva skjer den dagen du foretar en bitteliten endring i dine daglige rutiner?

Som du kanskje vet finnes det teorier innen kvantemekanikken som kan tolkes dithen at fremtiden aldri blir fastslått før du har tatt et aktivt valg. Når du først har gjort det har du skapt et alternativt univers, hvor hendelsene ville ha vært annerledes enn om du valgte noe annet. For eksempel på vei til jobb.

Her følger den syvende av de ti novellene. Om du finner starten forvirrende, og det håper jeg da virkelig, skyldes det som sagt at novellene er ment å leses fortløpende. Starten er bare en forkortelse av den første bokstaven i hvert avsnitt i den første novellen. Den kan du lese her. Her er den andre, tredje, fjerde, femte og sjette.

God fornøyelse.

 

 

Jeg var i ferd med å ta til høyre

– Brudd i mønster kan skape mystikk

 

JEG

 

V

Å

K

N

E

T

*

OPP.

Jeg gikk ut på trappa og stanset opp mens porten bak meg gled sakte igjen og ble låst med et knepp. Der ble jeg stående mens tankene kvernet. Det var noe jeg hadde glemt. Ett eller annet viktig, men hva i all verdens rike var det? Jeg gikk ut på fortauet og tok et par skritt nedover, men stanset på ny og lente meg inntil veggen. Det slapp ikke taket, spørsmålet svirret frem og tilbake, men jeg fant ingen svar, ikke den minste lille knagg å henge noe på. Jeg bannet, snudde og gikk inn igjen.

Etter å ha låst meg inn tok jeg av meg sekken og gjennomgikk alt. PCen var der. iPaden. Manualene og integrasjonsskissene og databasemodellene. Mobilen lå i lomma. Alt var jo der, for svarte, men likevel ble jeg ikke kvitt denne knugende neven i magen. Det var ett eller annet, men hva?

Jeg kibbet av meg skoene og dumpet ned i sofaen. Morgenlyset skinte gult gjennom vinduet og avslørte den evige og roterende skyen av små støvkorn som åpenbart måtte befinne seg overalt i leiligheten. Gudene vet hvordan det kunne være så mange av dem. Nå, i lyset fra vinduet, virket det som om de utgjorde mer enn en flyktig sky, det minnet nesten om en kompakt vegg.

Det var rundt regnet et halvt år siden jeg kjøpte ny støvsuger. Det er en djevel av en sugemaskin som, i tillegg til å inhalere som en skypumpe, også er utstyrt med HEPA-filter slik at selv de minste og mest flyktige støvkornene ikke skulle ha den minste sjanse til å unnslippe skjebnen. Jeg brukte den flittig, for selv om jeg bare var meg, blant en haug med ting, ble det likevel på mystisk vis likevel fremstilt store mengder støv i leiligheten. Gudene vet hvor det kommer fra.

Jeg stusset. I sollyset så det nesten ut som om støvet trosset tyngdekraften og svevde oppover. Men det er jo ikke mulig. Jeg myste det linsene kunne tillate. Joda, det var faktisk akkurat det som skjedde. Støvet ramlet oppover. I milliontall. En eller annen kilde på gulvet sendte kornene ut som en allergiens geysir i en virvlende tornadoferd opp mot taket.  De var kun synlige så lenge sollyset traff dem, så jeg. Straks de hadde passert fotonstrålene ble de usynlige. Jeg lot glemselens mysterium forbli uløst mens jeg studerte fenomenet. Dette hadde jeg aldri lagt merke til før. Kanskje fordi jeg som regel var på vei til jobben på denne tiden. Morgenstunden var ikke tiden for stille kontemplasjon og undring over hverdagens små mysterier.

Jeg gikk ned på knærne og krabbet bortover gulvet til jeg kom frem til morgenlysets klart avgrensede ytterkant. Parketten var ren og strøken, naturligvis, siden jeg vasket gulvet hver fredag. Nå var det mandag morgen. Det gikk rett og slett ikke an å produsere slike ubegrensede mengder med støv i løpet av to stakkarslige dager. På toppen av det hele hadde jeg knapt nok vært inne. Jeg la kinnet helt inntil gulvet. Det fantes ikke et støvfnugg å se. Likevel måtte det komme fra akkurat dette gulvet. Vel tredve centimer fra gulvet og oppover skar det gule morgenlyset inn i rommet gjennom vinduet, og derfra og vel en og en halv meter oppover var lufta så å si kompakt av dette underlige støvet som danset og skrudde seg oppover mens det glitret i lyset.

Jeg reiste meg sakte for ikke å forstyrre observasjonen mens jeg passet på å holde nesa slik at nesetuppen så vidt traff lyset. Det varmet svakt, jeg fikk en nærmest voldsom trang til å nyse, men klarte å holde meg og ble til slutt stående å måpe da ryggen var rett. Støvet opphørte virkelig å eksistere da det forlot morgensolens bad.

For å forsikre meg om at jeg ikke tok feil foretok jeg et kontrolleksperiment ved å liste meg rundt til den andre siden av vinduet for å betrakte de merkelige støvkornenes korte eksistens fra en ny vinkel. Resultatet var det samme. Jeg forsøkte å gripe inn i strømmen for å fange noen av kornene, men de vek unna, det var umulig å få has på dem. Kunne dette være vanlig støv? Det glinset på en måte, nesten som gull? Det jeg observerte skjedde. Men samtidig var det umulig.

*

Oppdagelsen av det umulige fenomenet på stua gjorde meg såpass uvel at jeg for en stakket stund glemte helt at jeg hadde gått tilbake til leiligheten fordi jeg hadde glemt noe vesentlig, uten å huske hva det var. Da dette kom ramlende over meg stod jeg på kjøkkenet og drakk vann. Jeg frøs til på ryggen og kikket på armbåndsuret. Faen. Selv om jeg løp mot bussholdeplassen nå så ville jeg fremdeles komme minst en time for sent. Det gikk ikke. Derfor ringte jeg og forklarte at jeg var syk, vel vitende om at det bare betød en liten utsettelse av den nye sjefens garrottering. Kanskje var det jeg som stod på menyen i dag, kanskje ikke. Hun angrep oss ikke systematisk, det var mere vilkårlig, virket det som. Men nå fikk sjefen fra helvete være nettopp det. Jeg hadde et mysterium å løse.

Den eneste sannsynlige løsningen på denne uendelige støvvirvelen fra ingen steder til ingen steder måtte være at solen på en måte varmet opp mikroskopiske støvpartikler som muligens fikk en eller annen form for elektrisk ladning. Dette måtte være støv som alltid var i lufta, men som alene og ikke-ladet var usynlig, nesten uten masse. Partiklene eksisterte derfor kun når sollyset ladet dem og fikk dem til å klumpe seg sammen og begynne å bevege seg. Straks de var utenfor de livgivende strålene opphørte de å eksistere som ladet og sammenklumpet og gikk tilbake til en passiv og usynlig tilværelse som åpenbart ikke trengte å frykte den dyrkjøpte støvsugeren min.

Så langt kunne den hypotesen virke riktig. Men den forklarte ikke det åpenbare bruddet på den viktigste naturloven rundt oss, den som vi alle merker hver eneste dag. Tyngdekraften og døden har den samme effekten på alt og alle. Vi presses nedover. Det er ubestridelig. Men disse frimodige og merkelige partiklene ignorerte dette totalt og brøt med en av de fire ubestridelige naturlovene. De søkte og beveget seg oppover, som om det skulle være en imaginær og kraftig støvsuger montert i taket.

Jeg dumpet ned i sofaen igjen, grep iPaden og skyndte meg å sjekke med Wikipedia. Det stemte, det var fire grunnleggende naturlover: tyngdekraft, fargekraft, elektromagnetisme og svak kjernekraft. Da jeg forsøkte å lese mer om de forskjellige lovene gikk jeg i surr, men jeg forstod såpass at hver av dem påvirket omgivelsene på en bestemt måte. Rent intuitivt tenkte jeg at fargekraften kanskje var det som fikk støvkornene til å spinne,  at det var denne som gav dem bevegelsen i form av kraften som lå i lysspekteret fra morgensolen, mens tyngdekraften fikk partiklene til å søke sammen. Lengre inn i fargekraftens mysterier klarte jeg ikke å gå, bokstavene og formlene fløt sammen til en grøt.

Elektromagnetismen kunne være en mulig forklaring på opphevingen av tyngdekraften, men det igjen betød at det måtte være noe magnetisk i taket som tiltrakk seg de fargekraftladete støvkornene. Selv med mine begrensede kunnskaper i naturfag kunne jeg raskt slutte meg til at betong neppe var og aldri kunne være spesielt magnetisk, selv om det var støpt inn armeringsjern i den. For i så fall måtte vel jernene være tilkoblet strøm, og hva skulle hensikten være med det?

Dermed gjenstod en naturlov, og det var svak kjernekraft, noe som igjen betød at jeg overhodet ikke hadde forutsetninger for å forstå hva som skjedde, ettersom teorien rundt dette var enda mer ubegripelig. Men jeg leste såpass mye at jeg forstod at det var i vekselvirkningen mellom denne kraften og partikler at den spøkelsesaktige teoretiske partikkelen Higgs-bosonet muligens virket. Det var visstnok denne de holdt på å forsøke å bevise i det gigantisk Cern-anlegget. Higgs-bosonet kunne altså ha den samme konstante verdien i hele universet og gi opphav til masse når det vekselvirket med enkelte typer partikler.

Kanskje det foregikk en eller annen slags underfundig kjernefysisk reaksjon hos meg? Kanskje den plutselige tilblivelsen av de merkelige støvpartiklene skyldtes et Higgs-boson som ved hjelp av fargekraften i lyset og tyngdekraften rett og slett skapte partiklene, som så levde så lenge de var i lyset, før de ble masseløse og borte igjen? Kanskje dette var et av historiens store øyeblikk hvor de mest gåtefulle fysiske fenomenene ble forsøkt forklart til menneskeheten, men så skjedde prosessen på feil sted, til feil tid, og foran feil menneske?  Det var mulig. Det var også mulig at de tre naturlovene utenom tyngdekraften gjorde at de nyskapte partiklene strømmet oppover. Det kunne ikke jeg vite, og jeg hadde absolutt ingen å spørre. Derfor gikk jeg i stedet til kjøleskapet og hentet en øl.

*

Da klokken passerte kvart over ti denne morgenen døde morgensolen siden høyhuset foran meg skygget. Jeg hadde aldri før merket meg dette, noe som var ganske pussig, siden jeg jo hadde bodde i denne leiligheten en god del år. Nå sov jeg riktignok lenge om helgene og på ukedagene var jeg jo ikke hjemme på denne tiden av døgnet. Men i feriene? Nei. Jeg kunne ikke huske å verken ha sett eller reflektert over dette tidligere. Kanskje fordi det ikke var noe å merke seg. Eller, kanskje det aldri hadde hendt før? Men jeg var ikke uforberedt på hva som nå mest sannsynlig kom til å skje.

Hele gulvet foran vinduet var dekket med ark fra printerskuffen. Jeg hadde dekket hver minste lille kvadratcentimeter av gulvet. Hvis det flyktige støvet, eller hva det nå var, likevel fantes også etter at sollyset var passert, betød det kanskje at tyngdekraften tok over og sendte det ned. I så fall ville jeg være i stand til å fange noe av det. På kjøkkenet hadde jeg en sterk lupe, og en kamerat har et mikroskop som kan kobles til PC. Hvis disse støvpartiklene fantes kunne det hende at de var en verdenssensasjon.

Jeg satt musestille og splitter naken i sofaen mens jeg pustet så langsomt og forsiktig som mulig helt til solstrålene var borte. Støvvirvelen opphørte samtidig. Det var som å skru av en bryter. Deretter krabbet jeg forsiktig ned på gulvet mot vinduet med knærne i gulvet og fotsålene på skrå i lufta for å lage minst mulig avtrykk som kunne få støvet til å bli borte. Deretter begynte jeg systematisk å samle sammen arkene som lå på gulvet der hvor solstrålene hadde vart lengst. Fjorten ark. Jeg listet meg på kjøkkenet og hentet lupa.

Ingenting. Det eneste som lå på ett av arkene var en liten og krøllete mørk trådlignende sak på godt og vel en halv centimeter. Det kunne være en bit tøyfiber fra klærne mine, for alt jeg visste. På de andre arkene lå ingenting. Jeg stirret til øyet ble tørt og sårt, men det fantes rett og slett ikke et eneste spor etter støvet. Ikke på arkene, ikke på bordet, ikke i lufta, i vinduskarmen, i taket, på veggene eller i bokhylla.

*

Planene om å modellere mer på databasen var stilt langt bak i oppmerksomhetskøen mens jeg satt ved kjøkkenbordet og spiste et par brødskiver til lunsj. Jeg skyllet ned bitene med kaldt øl, men ølet hjalp ikke i det hele tatt. Kunne det virkelig skje at jeg hadde innbilt meg alt sammen? Det var den eneste rasjonelle og logiske forklaringen. Naturligvis kunne dette også være et påskudd jeg brukte overfor meg selv for ikke å gå på jobb. Det fantes masser av psykologiske mekanismer som kunne få en til å mene og tro både det ene og det andre.

Da jeg skrudde på kaffetrakteren slo det meg igjen: Den opprinnelige grunnen til at jeg ikke dro på jobb var at jeg hadde glemt ett eller annet. Jeg satte meg ved stuebordet igjen og lukket øynene. I sekken hadde jeg alt utstyret, alle bøker og alle plansjer jeg trengte til jobben. Det kunne altså ikke være noe jobbrelatert. Filene mine lå ute i nettskyen. Det måtte være noe annet. Noe viktig.

Jeg hentet kaffen og spankulerte rundt i stua mens jeg nippet av koppen, kikket etter ikke-eksisterende støv og grublet over hva det var jeg hadde glemt. Dagen hadde startet som vanlig. Jeg hadde slitt meg opp mot min vilje som vanlig. Gjort morgenritualene og låst meg ut. Det gikk greit å spole tilbake dagen når såpass lite av den var passert. Jeg fant absolutt ingenting å sette fingeren på.  Og støvet, det forbaskete støvet … det plaget meg. Det var rett og slett umulig at jeg kunne ha innbilt meg alt sammen. I mitt eget hjem, i min egen stue, hadde jeg faktisk bevitnet enten et ukjent fysisk fenomen, eller en paranormal begivenhet av ett eller annet slag. Noe hadde oppstått fra ingenting, trosset fysikkens lover og beveget seg oppover, før dette noe gikk tilbake til ingenting.

Det var til å grine av. Totalt uangripelig og uforståelig. En ting var å støte på utfordringer og problemstillinger av praktisk art og av en type som hadde en løsning. Alt som var i overensstemmelse med lovene for normalitet var løselig. Men dette var utenfor lovene om normalitet og følgelig uløselig. Hadde jeg vært en ignorant kunne jeg bare avskrevet det hele, men slik var ikke jeg. Jeg ville forstå, dette måtte angripes logisk. Derfor tok jeg frem en blokk og blyant og satte meg ned i sofaen.

Gjenferdene fra Examen Philosophicum semaforerte langt bak i hjernen. Hvis jeg skulle komme videre måtte jeg ta i bruk vitenskapelig metode. Jeg måtte få skrevet ned noen hypoteser, for så å teste hypotesene mot observasjoner for å så å få styrket eller avkreftet noen av hypotesene. Jeg kunne ikke finne noen annen måte å angripe dette på. Derfor var nå den første utfordringen å feste noen hypoteser til arket. Jeg begynte.

1. Observasjonen er feilaktig og skyldes stress som følge av ny sjef.

2.Støvet var så finkornet at energien fra sollyset fikk det til å virvle opp og samle omkringliggende støv i større synlige biter. Straks bitene forlot sollyset opphørte bindingen og støvpartiklene ble for små til å kunne observeres.

3.Jeg bevitnet et paranormalt fenomen.

4.Naboen i etasjen over, Pettersen, har en sterk elektromagnet på gulvet. Alternativt: Hun har et kraftig radioaktivt materiale på gulvet.

5.Et kosmisk fenomen forårsaker en temporær opphevelse av tyngdekraften i min stue.

6.Kraftige radiobølger fra en mobilmast, et trådløst nettverk eller en TV-sender forårsaker fenomenet.

7.Jeg er i ferd med å bli gal.

Blyanthånden min kjempet for å få skrevet tallet 8, men jeg kom ikke på flere mulige hypoteser. Hodet var rett og slett tomt for idéer, og ved første øyekast slo det meg at det dessverre var en sterk sannsynlighet for at hypotese 1 og 7 ville komme styrket ut av eliminasjonsprosessen.

Jeg strøk over hypotese 4. Gamle enkefru Pettersen hadde neppe noen underlige apparater i leiligheten sin. Hypotese 5 var usannsynlig, ettersom fenomenet kun var synlig i sollyset, og siden det kun var dette underlige støvet som trosset naturlovene.  Hypotese 6 var også tvilsom, radiobølgene penetrerte oss på kryss og tvers, det var ikke snakk om at de fungerte som en slags støvsuger, og hvis de hadde gjort det, måtte samtlige bølger være konsentrert ovenfra og ned mot et bestemt punkt.

Hypotese 2 virket ved første øyekast plausibel. Den eneste svakheten ved denne var at jeg overhodet ikke kunne finne en eneste liten partikkel på noen av alle arkene jeg hadde lagt ut. På stua hadde jeg ingen åpen ventilasjon, støvet måtte rett og slett ha landet et sted, men det var ikke tilfelle.

Dermed stod jeg tilbake med to sannsynlige hypoteser. Enten var jeg i ferd med å bli sprø som følge av stresset med jobben og det meste, eller så bevitnet jeg noe paranormalt. Hvis sistnevnte var tilfelle var det umulig å angripe problemet logisk. Heldigvis hadde jeg meg selv igjen som en sannsynlig og eneste hypotese. Jeg la fra meg blyanten og masserte tinningene mens jeg tenkte.

Det fantes ikke det spor mystisk at leiligheten inneholdt støv i mikroskopisk format. Det ville være mer mystisk hvis det ikke var tilfelle. Det var heller ikke direkte uforklarlig at støvet var i bevegelse, hvert korn kunne neppe veie mange tusendels gram, kanskje mindre også, og da trengs ikke store trekken til. Hypotesen om sollyset som varmet opp støvet kunne jo selvsagt ha noe for seg, men det lå utenfor mitt bord. Kanskje jeg kunne google opp fenomenet? Hvis da ikke svarene ble gitt med den samme terminologien som jeg fant naturlovene forklart på. Det sa meg ingen ting. Men så langt var det altså sikkert mulig å finne forklaringer. Det eneste som forble uforklart var hvorfor i all verden støvet strømmet oppover.  Dessuten: hvor i all verden det ble av det.

Jeg gikk i retning av vinduet og forsøkte å finne det punktet på gulvet hvor fenomenet var synlig. Der ble jeg stående med øynene lukket i dyp konsentrasjon, men jeg kjente ingen krefter, ikke noe vindpust, absolutt ingenting. Rundt meg var det helt stille. Jeg tok et steg tilbake og gned tommel og pekefinger over todagersen på overleppa. Hvis jeg var mentalt habil burde det la seg gjøre å gjenta observasjonen. Da måtte jeg sørge for å dokumentere det. Jeg hadde jo videokamera som kunne tidsstyres. Hvis jeg monterte dette slik at det startet å filme fra klokken 8 i morgen tidlig ville jeg kunne ha håndfaste bevis for at fenomenet var virkelig når jeg kom hjem fra jobb. Hvis filmen ikke viste noen ting var det hele en feilobservasjon.

Planen gav meg nok fred til å få summet meg såpass at jeg kunne begynne å tenke videre på hva det var jeg hadde glemt i dag. Jeg gikk inn på badet og kikket i speilet. Fra stua hørte jeg det lød et sørgelig klynk fra mobiltelefonen. Den måtte vel lades igjen, disse smarttelefonene hadde ikke akkurat smarte batterier … ja visst! Det var det! Jeg hadde glemt å ta med mobilladeren! Jeg knipset og hentet telefonen. Den var virkelig i ferd med å gå tom for strøm igjen. Jeg koblet i laderen og plystret mens jeg gikk inn i dusjen og stod der lenge. Deretter la jeg meg ned i senga med ei god bok, leste den helt ut, og sovnet tidlig på kvelden.

*

Neste dag rigget jeg til videokameraet før jeg pakket sekken, dobbeltsjekket at jeg hadde med meg alt, og forlot leiligheten. 25 minutter senere gikk jeg inn på kontoret mitt og begynte med en gang å jobbe videre med databasemodelleringen. Den nye sjefen var på seminar resten av uken, derfor var humøret og stemningen blant kollegene betydelig bedre enn før helgen. Jeg fikk vite at hun hadde gått løs på rengjøringspersonalet i går, hun hadde visstnok vært helt rabiat og opptil flere hadde reagert med både sinne og vantro på den urettferdige kritikken.

Etter lunsj googlet jeg litt mer etter mulige forklaringer på fenomenet i stua mi, men jeg fant ingenting som kunne gjøre meg klokere. Resten av arbeidsdagen forløp så raskt at jeg var overrasket da klokken viste seg å være fire. Jeg hastet hjemover, løp opp trappa og fortet meg å sjekke videokameraet.

Ti minutter etter at opptaket startet ble filmen gradvis mørkere, helt til alt ble nattesvart. Jeg lastet filmen over på PCen og forsøkte med alle filtrene og effektene jeg hadde tilrådelig, men det var og ble helt bekmørkt. Jeg sjekket kameraet og prøvefilmet, men nei, alt var normalt. Jeg la fra meg kameraet og ruslet bort til kjøleskapet, tok en øl, og ble stående i døråpningen inn til stua. En slags forklaring veltet innover bakhodet og stanget mot pannelappen.

Sett at det var jeg som hadde brutt naturlovene? Jeg skulle slett ikke ha vært hjemme på det tidsrommet i går morgen. Jeg skulle ha vært nesten fremme på jobben, og ikke hjemme i min egen stue. Kanskje jeg hadde sett noe det var meningen jeg ikke skulle se? Var det derfor det var umulig å gjenta eksperimentet med videokameraet? Tanken fikk nakkehårene mine til å reise seg. For det gjenstod nemlig et fundamentalt prinsipp; nemlig lovene om årsak og virkning. Jeg hadde brutt en lov og bevitnet noe jeg aldri skulle ha sett. Hvilken virkning ville det ha på meg? Ville det ha noen virkning på meg?

Jeg kunne velge ett av to. Enten glemme det hele og sette det på kontoen for livets avskrivinger. Eller fortsette å forsøke å forstå.

Jeg tok ut minnebrikken fra kameraet, kastet den i søpla, og gikk ned til puben.