Sign up with your email address to be the first to know about new products, VIP offers, blog features & more.

Natten drømmer om dagen

Natten drømmer om dagen.

Jeg synes tittelen er så fin at den egner seg best til å innlede min opplevelse av den siste boka til Ingvar Ambjørnsen, Natten drømmer om dagen.

Ambjørnsens siste bok er innledningen til bekjentskaper som vi helt sikkert får følge videre i nye bøker. Uten å leke trollmann virker det som om hovedpersonen i denne boka har mange likhetstrekk med forfatteren, uten at den dermed kan sies å være en nøkkelroman. Jeg mistenker ikke Hamburgbaserte Ambjørnsen for å være en mann som sliter ned norsk natur og norske hytter … Men mentalt, og som et bilde på søken og hangen til å bryte med det etablerte: Jovisst.

Her møter vi vandreren Sune. Han er så avgjort en skikkelig antihelt og outsider, med en kvart fot innenfor det etablerte samfunnet, uten at vi aldri får kommet noe egentlig inn på Sunes bakgrunn som familiefar, og ikke minst: selve familien hans. Kanskje fordi det bare er Sune som skal være i fokus her, muligens, likevel skulle jeg gjerne ha visst litt mer om dem. Kanskje det kommer senere.

Sune vandrer i skog og fjell, langs kysten og mellom øyer. Han tar seg til rette og bryter seg inn i de hyttene han kommer over. Kanskje er det noe mat der, kanskje noe alkohol, han tar det han trenger og sover i de sengene han ønsker. Trenger han en båt eller en bil tar han det også, men bare til låns. Når han «knekker» ei hytte gjør han det på mest mulig skånsomt vis, og han driter ikke på gulvet som en viss annen hyttevandrer var kjent for. Neida. Sune kan like gjerne finne på å beise en halvferdig hyttevegg, hogge litt ved, og noen ganger skriver han til og med i hytteboka … frekkas deluxe!

Sune er svært glad i sitt eget selskap og trives aller best når han får vandre i skogen. En kveld, under et forrykende uvær blir han nødt til å utholde et nytt menneske (Vale) som slår følge med ham. Det blir dramatisk og en skikkelig vending i fortellingen.

Foruten Sune og Vale blir vi introdusert for et helt nettverk av alternative underlige mennesker – alle med sine hemmeligheter. For selv om han nok skulle ønsket det er det ikke mulig selv for vandreren Sune å overleve helt alene.

Boka er mildt sagt stappfull av symbolikk. Sune er en mann på flukt fra noe han ikke vet hva er, jeg vil anta at det er livet, eller det konforme og formynderdefinerte livet som skremmer ham. Han har først fred i sinnet når han er underveis. Rastløs i sjelen som få.

Han bearbeider egne tanker når han finner kjente stier, og han erindrer det som var når han går langs nedlagte jernbanespor.

Ingvar Ambjørnsen. Foto: Wikipedia.

Sune har sine egne etiske og moralske regler, det har alle karakterene i denne fortellingen, men samtlige deler forståelsen om at de er en del av et fellesskap som har bedre forsetter enn det etablerte og stående regimet.

Natten drømmer om dagen er skrevet med svært korte setninger. Her er ingenting overflødig, og det er vanskelig å legge boka fra seg. Dette er Ambjørnsen på sitt beste, her er han tilbake med et persongalleri som er breddfullt av troverdige antihelter og outsidere. I fortellingen finner vi besk sosialrealisme og samfunnskritikk. Det er umulig å unngå å se hvordan hele det norske samfunnet reflekteres i Sunes skogsvandringer. Boka har også hylende morsomme partier, og jeg vil tro at mesteparten av fortellingen appellerer sterkt til ur-panteisten i alle nordmenn: drømmen om å være i ett med naturen, om å legge ut på en vandring som aldri tar slutt; det om å leve livet ved å være midt i det og føle det – som en slags Zen-buddhistisk prøvelse i granskauen.

Fortellingen inneholder absolutt ingen døde partier. Ambjørnsen er en råtass til å skrive, men han tar kanskje en del av begrepene han omgir seg med for gitt: det er ikke alle lesere som umiddelbart forstår hva en Chillum er. (Det er altså en traktformet pipe for å røyke cannabis). Beskrivelsen av Sunes virkelighetsoppfatning etter at han har gnafset i seg et betydelig antall fleinsopp er også rasende morsom:

Jeg kan fremdeles se tvers gjennom hånden som holder sigaretten. Et godt stykke ned i fjellet også, faktisk. Der går en åre av sølv.

Oppsummert: Dette er ei nydelig bok. Men når det er Ambjørnsen som skriver så skal sekseren på terningen ligge høyt. Det som ergrer meg med denne fortellingen er slutten. Boka går fra å være en nesten Kierkegaardsk dannelsesreise til å bli det reneste Pirates of the Caribbean. Denne båtreisen tror jeg ikke noe på. Jeg begriper heller ikke hvordan den stoiske og snille mannen Sune kan endre seg som han gjør. Vi har ikke engang ant en brøkdel av dette i den Sune vi har lært å kjenne så langt. Er det en bieffekt av fleinsoppen, hasjen, amfetaminen eller alkoholen? Hva i himmelens navn?

Jeg vil ikke skrive mer om det for å unngå å spoile fortellingen. Men, som en konklusjon: Dette er ei meget god bok som har så utrolig mye å fortelle oss alle – både i og mellom linjene. Jeg utelukker ikke at jeg muligens vil forstå slutten på en helt annen måte når boka leses på nytt.

Kalde fakta:

 

lest 4 155 ganger

del på
1 Response
  • Bokofilia
    18. desember 2012

    Dette var en kjempegod omtale! Jeg har nettopp lest ferdig Natten drømmer… og jeg ser at vi deler mange av de samme meningene om boka. Jeg synes det er spennende at du ser på historien om Sune som en slags dannelsesreise! Det er et godt poeng 🙂 Det er så mye vi ikke får vite om Sune, og jeg synes det var noe som «murret» under overflaten hele veien. Derfor synes jeg ikke opptrinnet i båten kom så overraskende. For meg var det som om fortiden, det han prøver å flykte fra, seg selv? andre? endelig innhentet ham. Det er min tolkning i alle fall 🙂

Hva mener du?

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *